fredag 5. desember 2008

Gamle og nye favoritter Del 1


Milton Caniff var en underlig skrue. Med håpløse høyre vridde politiske oppfatninger, som med alderen ble stadig brunere i kantene. Når en ser bort fra det var han en av de største tegneserieskaperne noensinne. Mange regner hans beste prestasjoner ble gjort mens han tegnet og skrev Terry and the pirates i perioden 1934 til 1946. En eventyrstripe hvor mye av handlingen utspiller seg i sør-øst asia. Helten er den unge Terry som med hjelp av journalisten Pat Ryan og ,den nå i våre dager rasisistiske fremstillingen av, kineseren George Webster Confucius. En serie som har det til felles med gode guttebøker at underholdningen var det viktigste. Briljant tegnet og fortalt.

I 1947 startet Caniff en ny serie, nemlig Steve Canyon. Denne holdt han på med frem til sin død i 1988. Handlingen er fremdeles lik den i Terry and the pirates, men historiene blir fortalt til et mer voksent publikum. Og Steve Canyon, først som lasteflypilot og senere som offiser i luftforsvaret får oppleve en rekke eventyr verden rundt. Og hvor han treffer en del virkelig frigjorte kvinnelige skurker. Etter hvert skjer dette samtidig med at kommunismen utgjør en stadig større trussel for demokratiet and the american way. Dette er det tidstypiske ved serien som i ettertid kan virke ganske søkt og unødvendig hatsk. Allikevel må en se bort fra dette og lese tegneseriekunst , nesten uten sidestykke.

William Messner-Loebs er best kjent som tegneserieforfatter. Han har hatt ansvaret for flere av de store titlene hos DC, bl.a. Wonder Woman og The Flash. Han var og manusansvarlig for Sam Kieth`s geniale Maxx. Disse lagde også sammen den underfundige Epicurus the sage.
Han har og tegnet sine egne serier. Et eksempel var den kortvarige serien Bliss Alley (kun 2 hefter). Hans lengste serie fra 80-tallet var Journey : The adventures of Wolverine MacAlistaire. De 27 heftene boken inneholder ble utgitt på Dave Sim`s Aaardvark-Vanaheim (Cerebus) og Fantagraphics. Serien er jordnær og en veldig menneskelig skildring av livet som pelsjeger i amerika på 1700-tallet (hovedpersonen er vel heller ikke den mest vellykkede og kommer ikke i samme divisjon som Daniel Boone og Davy Crockett). Den samme menneskelige skildringen omfatter også de opprinnelig beboerne av disse landområdene, nemlig de forskjellige indianerstammene han kommer i kontakt med. Dette er en serie hvor adrenalinen ligger på et stabilt nivå og hvor handlingen forløper like naturlig som naturen den skildrer. En serie for refleksjoner og som man blir glad av å lese og for å ha lest.

Antologiserien Flight har til nå kommet i fem bind. Biblioteket har fire . Dette er en antologi hvor unge, og ennå forholdsvis ukjente, tegneserieskapere får fritt spillerom. Disse tegneserieskaperne viser et oppkomme av kreativitet og ren skapende glede. Scott McCloud sier i forordet til bok 1 at å lese disse gjør en trygg på tegneseriens fremtid. Tematisk er det et enormt sprik og det til det positive. Fra vare oppvekstskildringer, dystopiske beskrivelser, fantasy, humor og usentimentale hjerte / smerte betroelser. Dette er to antologier hvor, i motsetning til de fleste andre jeg har lest, så godt som alt er av interesse. Dette er bøker en bør unne seg å lese og bli positivt overrasket av hver ny fortelling.

Cyril Pedrosa`s Three Shadows er , i mangel av en bedre beskrivelse, en fabel. Historien om en far og sønns flukt fra de tre skyggene og konsekvensene av hva som vil skje hvis de blir innhentet. Flukten går over sjø og land og det mangler ikke dramatikk. Pedrosa har en strek som får en til å sammenligne med en animatør. Fortellerevnen hans har også mye til felles med det som er bra i tegnefilmer. Det at han bl.a. har jobbet for Disney kan ha noe med dette å gjøre ? Denne tegneserien er i hvert fall en av de bedre jeg har lest i år. Og et eksempel på at svart/hvitt tegneserier kan være mer fargesprakende enn de fargelagte.

Neil Gaiman har samarbeidet med Dave McKean siden midten av åttitallet (Violent Cases var deres første tegneserie sammen) og de har laget en rekke bøker sammen og noen få tegneserier ( Black Orchid, Mister Punch). Dave McKean laget alle forsidene til Sandman og de har og samarbeidet om å lage filmen Mirrormask. Nå har biblioteket endelig fått det som uten tvil er det beste de har gjort sammen : Signal to Noise. Historien om den kreftsyke
filmregissøren (jeg har lest et sted at han skal være basert på den russiske regissøren Sergei Eisenstein, allikevel litt usikker på om det stemmer) som ser sin siste film i tankene, vel vitende om at han aldri vil få gjort den ferdig. Denne serien gikk opprinnelig som fortsettelsesserie i ,det nå nedlagte, engelske magasinet The Face. Serien er nyskapende på så mange områder og historien i historien er tragisk og tankevekkende. En tegneserie en blir smartere av og imponeres over.

Thomas Ott er noe så sjeldent som en sveitsisk tegneserieskaper (den eneste andre jeg kommer på er Bernard Cosendai a.k.a. Cosey). The Number er en svart/hvitt serie fortalt uten ord. Historien begynner i en dødscelle og denne dødsdømte fangens nummer. Bøddelen finner det og ser hvordan det hjelper ham med å forbedre sitt miserable liv midlertidig. Dette nummeret er den røde tråden som binder historien sammen. Tragedier og vold er noen få av de følgene dette nummeret bringer med seg. Tegningene er mørke og kler historien nærmest perfekt. Enda et eksempel på hvor internasjonal tegneseriene er blitt og hvor kjekt det er å oppdage ”nye” talenter (Ott er født i 1966 og er det samme året noen jeg kjenner veldig godt og er)

1 kommentar:

Linn Tønnessen sa...

Endelig har o store tegneserieguru fått sin egen blogg. Det var på tide flere folk fikk dele din visdom.