Jeg har prøvd å holde meg à jour med hva som skjer innenfor tegneserieverdenen i løpet av de siste 25 årene og det eneste jeg innser er hvor lite jeg ender opp med å vite. Det skjer for mye, det er for mange forlag og piskadausen altfor mange tegneserieskapere. Derfor synes jeg at jeg kan være unnskyldt når jeg ikke hadde hørt om Doug TenNapel tidligere. Så viser det seg at han har gitt ut 10 grafiske romaner/serier fra 1999 og frem til 2010. Disse er bl.a. gitt ut på Top Shelf og Image Comics. Den tiende er Ghostopolis og kom i fjor på Graphix. Mens jeg bladde meg gjennom forskjellige av fjorårets best of lister kom jeg over denne. Tittelen var nok til å gjøre meg nysgjerrig. 
Den kom til jobb og jeg tok den med meg hjem for å lese. Den var vel rundt halv to på natten når jeg begynte å lese den og jeg måtte tvinge meg selv til sengs uten å ha lest den ferdig halvannen time senere. Det er noe av det mest sjarmerende, fantasifulle, morsomme og originale jeg har lest på lenge. En sitter med følelsen om at den er ment for et yngre publikum enn meg, men hvilken rolle spiller det når serien er så bra. Her har en en serie hvor alt stemmer og hvor en som leser bare fryder seg mens en leser videre. Jeg er faktisk litt overrasket over hvor begeistret jeg ble for denne serien, men sånn blir det i møte med skikkelig kvalitet. 
Selve historien er svært forenklet slik : Tenåringen Garth Hale bor sammen med sin mor. For å gjøre tingene litt vanskeligere lider han også av en dødelig og tilsynelatende uhelbredelig sykdom. En ettermiddag, mens han ligger på sengen, blir han overrumplet av en hest, som igjen bare består av bare et skjelett, og som kommer gjennom soveromsveggen. Rett etter befinner han seg et helt annet sted. Den andre hovedpersonen er Frank Gallows og jobber som en av agentene til the Supernatural Immigration Task Force. Et statlig organ hvis oppgave er å jakte på og sende tilbake spøkelser til det hinsidige. Gallows jaktet på spøkelseshesten og ved å slurve sender han den levende Garth til det hinsidige.
Den første ”personen” Garth treffer er en ung gutt som viser seg å være bestefaren han aldri har truffet. Moren hadde kuttet all kontakt med det hun senere sier var bare en fyllik. For å rette opp sin egen feil oppsøker Gallows eksforloveden, Claire Voyant, som er et av de spøkelsene som har unngått å bli sendt tilbake. Hun hjelper ham med å krysse over til det hinsidige slik at han kan begynne letingen etter Garth. Sentralt i det hinsidige finner en byen Ghostopolis. Bygget av en Tuskegee Airman(navn gitt til fargede flygere under 2. Verdenskrig) og styrt av den mystiske Vaugner og hans medsammensvorne gjeng av insekter. Dette er bare begynnelsen på en historie som bare blir bedre. Tegningene kan virke litt naivistiske, men fungerer fantastisk med historien. Sånn til sist er det bare å nevne at Hugh Jackman har kjøpt filmrettighetene og skal spille i filmatiseringen av serien. Samtidig som hans produksjonsselskap, Seed Productions, Gotham Group og Disney skal produsere den. Ikke at jeg holder pusten i vente på hva det vil ende opp som. I alle fall har den ingen mulighet til å bli like bra som Doug TenNapel`s mesterverk Ghostopolis. 
Det blir lite skriving på denne bloggen for tiden og derfor tenkte jeg som så at jeg først skrev en anbefaling og senere et innlegg. I går var det lørdag, jeg hadde fri og hadde vært fremsynt nok til å kjøpe inn et par serier. En av dem var fjerde og siste samling, i det som kanskje er en av de beste amerikanske mainstream serier noensinne, av Warren Ellis og John Cassaday`s Planetary. Planetary er en verdensomspennende organisasjon startet og ledet av Elijah Snow født den første januar 1900. Hans to nærmeste medhjelpere er The Drummer og Jakita Wagner. Organisasjonens formål er å bevare verdens hemmelige historie. Hovedmotstanderne er fire mennesker med noe som kan sies å være superkrefter og som også har mer enn noen få likhetstrekk med en viss kvartett utgitt på Marvel Comics siden 1961. 
Det som gjør denne serien så utenom det vanlige er først og fremst Ellis` fantastiske historier. Hvor han tar for seg det tjuende århundres populærkultur og inkorporerer denne i serien. Hvor Godzilla og Mothra har en naturlig plass ved siden av Lord Greystoke, Doc Savage, Michael Moorcock`s Multiverse og Sherlock Holmes. Så godt som alle i en lett omskrevet versjon av copyright hensyn. Og dette fungerer så fullkomment og blir bare enda bedre av John Cassaday`s, et sted beskrevet som art noveau, tegninger. En serie å bli imponert av og som jeg skal skrive mer utførlig om. Det er bare det at det er så mye å ta fatt i. Biblioteket har i alle fall de fire samlingene pluss det enkeltstående heftet Planetary : Crossing Worlds. Dette er en serie en bør unne seg å lese. 
Den andre serien jeg kjøpte var Hellblazer nr. 275 og som er en anseelig antall utgivelser for det som startet som en bifigur i Swamp Thing. I dette nummeret går John Constantine hen og gifter seg. Den utvalgte er den nesten 30 år yngre gangsterdatteren Epiphany Greaves. Gamle kjente dukker opp som Brendan og Constantine`s tidligere store kjærlighet, Kit, fra Ennis første runde med Hellblazer og den legemliggjorte onde siden av Constantine Paul Jenkins introduserte. Som for øvrig gjør sitt til å forverre Contantine`s forhold til niesen, Gemma Masters(Constantine`s eneste gjenlevende slektning og som også har førstehåndserfaringer med det overnaturlige), til å bli mer enn problematisk. Det hele skrevet av Peter Milligan og fremtiden virker like usikker som før. Jippi ! 
Darwyn Cooke debutere som tegneserietegner i DC Comics` New Talent Showcase nr. 19 i 1985. På denne tiden var Showcase et sted for nye tegneserieskapere å få vist seg frem. Bjørn Ousland(Pesta, Hellitern og Halvlitern m.m.) ble også trykket her i 1985 med serien A Piece of Cake. Cooke så mulighetene for å livnære seg som serieskaper som så dårlig at han i stedet tok jobber som grafisk designer og art director i sitt hjemlige Canada. I 2000 vendte han tilbake til tegneserier med det enkeltstående heftet Batman : Ego. Fremover jobbet han med tegneserier og tegnefilm, bl.a. Batman : The Animated Series. I 2004 laget han den seks-hefters miniserien DC : The New Frontier som ble en stor suksess, som jeg først må få lest før jeg kan skrive noe om den, og i 2005 startet han en ny serie med Will Eisner`s The Spirit. 
Så i 2009 kom den første tegneserieversjonen av en Richard Stark`s bøker ut og dette var ment å være den første av fire tegneserieadapsjoner av titler fra denne serien. Tittelen var Parker : The Outfit. Egentlig skrevet av Donald E Westlake (1933-2008) og som brukte pseudonymet Stark bare i forbindelse med Parker-bøkene. Westlake har skrevet en rekke thrillere, men jeg har på følelsen av at han ikke er altfor godt kjent her hjemme. The Hunter/The Outfit er den første i serien om Parker og har blitt filmatisert hele tre ganger. Point Blank fra 1967 med Lee Marvin, Ringo Lam`s Full Contact fra 1993 med Chow-Yun Fat og Payback fra 1999 med Mel Gibson. 
Historien starter med at vår hovedperson krysser Hudsonbroen inn til New York. Året er 1962 og Parker har krysset hele kontinentet for å få sin hevn på mannen som forrådte ham og hans egen kone som var medskyldig i det hele. Det hele startet med et ran året før og hvor i etterkant Parker ble skutt og etterlatt som død av sin partner. Ran er noe Parker har livnært seg av de siste tyve årene. Et par om året og ellers tilbringe tilværelsen i forskjellige byer og på luksuriøse hoteller. Disse forbrytelsene ble ikke planlagt for å ta hensyn til å unngå tap av menneskeliv. Når han tar opp jakten på denne Mal Resnick, og de pengene han skylder Parker, har denne rukket å gjenoppta sine kontakter med mafiaen, her kalt the Outfit, og Parker kommer da også i konflikt med denne. Et av Parker`s kjennetegn er hans store hender og han tar disse flittig i bruk for å nå målet. For å sammenligne med Payback`s vakkert fotograferte sadistiske vold er volden i Cooke`s The Hunter skildret brutal, kontant og uten formildende omstendigheter. 
Tegningene i denne boken er preget av den stilen Paul Dini/Bruce Timm utvilket for Batman-serien, men jeg vil også si at den kan være preget av en annen canadier, Michael Cherkas(Silent Invasion, The New Frontier). At den også har en utpreget sans for det grafiske uttrykket som kjennetegner flere og flere av denne typen utgivelser/grafiske romaner. Cooke har også lagt ned et enormt arbeid med å skildre denne tidsepoken så korrekt som mulig og lykkes. Historien er virkelig av den hardkokte sorten og Parker langt over grensen til det uspiselige. Allikevel er det en meget velskrevet historie en leser og det blir til at en ender opp med å heie stille på denne morderiske anti-helten. 
Harvey Pekar ble født 08.10. 1939 og gikk bort 12.07. 2010. Siden debuten med American Splendor i 1976 har han vært den fremste eksponenten for den selvbiografiske tegneserien. En kan vel egentlig si at han var en av de første til å gjøre livet sitt om til serie. Først utgitt på eget forlag og siden både på Dark Horse og til slutt DC Comics. I 2003 kom filmen American Splendor og hvor Paul Giamatti hadde rollen som Pekar. Filmen er faktisk en av de beste filmatiseringene basert på tegneserier noensinne. 
Pekar samarbeidet med en rekke tegnere. Foruten Robert Crumb var noen av de han samarbeidet med : Joe Sacco, Chester Brown, Spain Rodriguez, Joe Matt og Jim Woodring. I den samlingen jeg nylig leste, Another Day utgitt på DC Vertigo i 2007, hadde han fått med seg Richard Corben, Ty Templeton, Gilbert Hernandez og Dean Haspiel, som også tegnet den grafiske romanen The Quitter med handling fra Pekar`s ungdomsår. Pekar brukte mange år på å slå gjennom som tegneserieskaper. Gode kritikker og medfølgende dårlig salg. Det er noe med virkeligheten, når en er oppfostret med superhelter, må den amerikanske jevne tegneseriekjøperen ha tenkt. 
Og det er mer enn nok virkelighet i American Splendor. Til tider irriterende mye: Ikke mindre enn to historier om reparasjon av toaletter finner en i Another Day. Om daglige gjøremål som å gå i banken og samtidig rekke apoteket, forholdet til fosterdatteren som er i tenårene, det å handle på nabolagets supermarked og en lang, lang rekke av bekymringer. Pekar rekker også å fortelle om en av sine hovedinteresser innenfor politikken, Communalism, men det gikk litt over hodet på meg. En skulle tro at dette må bli kjedelig, men slik blir det ikke. Pekar forteller nøkternt, presist og selvutleverende ærlig. Han er en glimrende forteller og en enda bedre forfatter. 
Før jeg leste Another Day hadde jeg ikke lest mye av Pekar. Noen få kortere historier i antologiserien Dark Horse Presents og et par av heftene han ga ut på samme forlag. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese en av samlingene hans, men det kan være at jeg anså at dette var alt annet enn underholdende. Så feil kan man ta. Av de seriene en har på biblioteket er vel The Beats, hvor Pekar skriver om Beat generasjonen, kanskje den mest interessante. 
Jeg er en av de som lider av det handikappet, som i hovedsak er forbeholdt menn, av at jeg gråter altfor sjeldent. Muligens har det hendt at jeg har blitt rørt til tårer av en tegneserie/r tidligere, men amalgamfyllingene har igjen gjort jobben og bleket disse minnene bort. Etter å ha lest første del av Jeff Lemire`s trilogi Essex County, Tales From the Farm, sildret det saltholdig vann som ble skilt av neseryggen og rant på hver side nedover. Og jeg smakte noe som var saltere enn Farris. Og dette skjedde fordi Lemire forteller en historie som ikke er vulgært sentimental eller skjemmende forenklet, men presist enkel, rørende og ekte. Mannen er tross alt canadier.
Den første av de tre historiene er altså Tales From the Farm hvor hovedpersonen er den foreldreløse Lester. Han går kledd i et hjemmelaget superheltkostyme og har gitt slipp på deler av den grå virkeligheten. Han bor på en gård sammen med sin onkel Ken og som ungkar prøver å innrette tilværelsen sin til også omfatte ansvaret for en ung gutt. Den tredje viktige personen er Jimmy. Han spilte denne ene kampen for NHL laget Toronto Maple Leafs, scoret og ble så alvorlig skadet. En var fortelling og en slutt som viser at en kommer lengre med mindre. 
Andre del er Ghost Stories. Om brødreparet Lou og Vince. Historien blir fortalt av en aldrende Lou som sitter på gamlehjem og sliter med begynnende demens og de sedvanlige plagene en blir belønnet med når en når skjels år og alder. Om hvordan brødrene var uadskillelige i oppveksten og senere spilte sammen på et profesjonelt ishockeylag i en lavere divisjon, også dette i Toronto. Så skjer det noe og brødrene slutter å ha kontakt. Lou blir boende i storbyen, mister gradvis hørselen og kommer til slutt tilbake til Essex County på en måte han skulle vært foruten. 
Siste delen handler sykepleiersken Anne som reiser rundt på hjemmebesøk hos beboerne i Essex County og har det for vane å blande seg for mye opp i saker og ting. Det er også en sidehistorie om en katolsk nonne som driver et barnehjem langt fra folk rundt ca 1900. En skrekkelig ulykke og en hemmelighet er sentrale i denne historien. Anne er enke og har en sønn som ikke helt lever opp til forventningene. Det er med denne historien at en ser at alle tre historier hører sammen og blir til denne fem hundre siders grafiske romanen. Tegningene er i svarthvitt og tilsynelatende enkle, men forteller historien på en enestående måte. Hvordan Lemire over flere sider om gangen lar dem si det som trengs for å drive historien videre. Dette er en av bedre grafiske romanene jeg har lest og definitivt den beste tegneserien jeg har hittil i år. Det skulle være overflødig å si, men denne anbefales på det varmeste!!!!! 
Det hele startet som en lettere manisk ide og nå har virkeligheten tatt meg igjen. Har ikke lenger muligheten til å skrive like mange innlegg. Først og fremst fordi jeg ikke er en lykkelig eier av en Laptop/ PC/ Mac og derfor ikke har behov for trådløst bredbånd der hjemme. Etter det skulle en tro at i jobbsammenheng ville det fungere. Nei, ledelsen har bestemt at formidling av tegneserier ikke har noen som helst prioritet. Greit nok ! Det er ikke noe vits i å gråte seg i søvn over at det en driver med ikke har noen verdi sett med de overordnendes øyne. Dermed var det sagt og jeg kan skrive om en av de seriene jeg har lest i det siste. 
For en måneds tid siden fikk biblioteket inn den komplette samlingen av canadiske Jeff Lemire`s Essex County. Den har jeg ennå ikke fått lest, men en av julepresangene til meg selv var første samlingen av hans Vertigo-serie Sweet Tooth med tittelen Out of the Woods. 14.12. kom bok nr. 2, In Captivity og jeg venter bare på lønning. De kommer snart til biblioteket òg. Historien i Sweet Tooth er lagt til etter den store katastrofen. Denne gangen i form av en dødelig sykdom som har lagt store deler av jorden øde. De barna som kommer til verden etter denne blir født med dyrelignende utseender. Hovedpersonen Gus er 9 år og har et hjortegevir. Han har bodd hele sitt liv i en liten tømmerhytte i skogen i Nebraska sammen med sin far. 
Når faren dør er Gus helt alene og totalt uerfaren i en meget fiendtlig verden. Etter nesten å ha blitt tatt til fange av to jegere blir Gus reddet av den mystiske einstøingen og vandringsmannen Tommy Jepperd. Jepperd lover å føre Gus til fristedet for slike som han, The Reservation. For Gus er dette starten på en begivenhetsrik reise. En kan kanskje si at historien her ikke er den mest originale, men det er måten Lemire klarer å fortelle den på. At en gutt med horn skal kunne virke troverdig er en prestasjon i seg selv. Tegningene kan også sies å være enkle, men de fungerer forbløffende bra. I det hele tatt er dette en overbevisende vri på en type historier, som er blitt fortalt titt og ofte i tegneseriesammenheng. 
Når det gjelder denne typen historier må jeg få lov å sitere wikipedia.org : Sweet Tooth, as a post-apocalyptic parable, is rife with influences such as Tim Truman’s Scout: War Shaman and the Winterworld three issue mini-series. As well as art influence by Richard Corben's A Boy and His Dog written by Harlan Ellison and The Punisher: The End, written by Garth Ennis. Seriene det refereres til er vel ikke de seriene jeg ville først nevnt. Ikke at det ikke er bra serier. Timothy Truman`s Scout skal jeg skrive om senere. Winterworld av Chuck Dixon og Zaffino tror jeg gikk i X-9 Spesial og A Boy and His Dog vet jeg ikke om jeg har lest. Et album jeg ville ha sammenlignet denne historien med er Den sidste Chancen utgitt på dansk i 1986. Her er det argentinerne Carlos Trillo, som har skrevet manus, og Horacio Altuna, som har tegnet. En historie hvor en ukjent sykdom dreper alle som har kommet i puberteten eller har den overstått. Dermed blir barna overlatt til å klare seg som best de kan alene, mens det å bli voksen aldri har vært mindre attraktivt. Et glimrende album jeg lånte bort og aldri fikk tilbake. Så skal jeg ha fri og få lest Essex County. 
De fleste forbinder skotske Eddie Campbell (f.1955) som tegneren av Alan Moore`s klaustrofobiske og dystre epos From Hell. Nå har det seg slik at Campbell har en rimelig stor tegneserieproduksjon bak seg. Både som tegner og forfatter. Han skrev Hellblazer 85-88, ikke at det er viktigste han har gjort utenom, men dette var første gangen jeg leste forfatteren Campbell og han imponerte. Så mye at Paul Jenkins stjal flere av ideene hans når han overtok forfatteransvaret. Allikevel er de to viktigste seriene til Campbell den lett selvbiografiske Alec (samlet i Alec: The Years Have Pants og som jeg nettopp har bestilt) og de ti samlingene om den greske guden Bacchus / Dionysos med et utseende som en gammel sjøulk. Han har også laget tegneserieversjoner av to av Alan Moore performances. Pluss mye mer. Biblioteket har også et par. 
Serien jeg hadde tenkt å nevne har Daren White skrevet og Campbell tegnet. Tittelen er The Playwright. Hovedpersonen er da ogsåvitterlig skuespillforfatter og han forblir navnløs gjennom hele boken. Han er en tilbaketrukket og sky mann i slutten av førtiårene. Mest interessert i å observere andre enn å delta aktivt i livet rundt seg. Dette gjenspeiler seg også i skuespillene hans, hvor andres erfaringer og opplevelser blir til hans dramatiske bestrebelser. Dette har også medført brudd med familien. Livet hans er så godt som begivenhetsløst og allikevel er det et savn han føler. Som så mange av oss eldre enslige menn er det ennå en viss dragning m.h.t. det motsatte kjønn. 
Boken er delt opp i 10 scener og vi følger The Playwright gjennom en lengre periode. Vi får også fortellinger fra hans tid på kostskole og som vernepliktig. Det hele fortalt stillfarent og allikevel slik at en fatter interesse for både hovedpersonen og hans historie. Daren White vet jeg egentlig ingenting annet om enn at han har samarbeidet med Campbell på tidligere prosjekter. Campbell`s tynne strek er av noen blitt kalt impresjonistisk og nok engang får han vist hvilken glimrende tegner han er. Boken kommer i et format som gjør at historien blir fortalt som striper. Dette gir begrensninger for en tegner og som sagt Campbell behersker det hele. The Playwright er uten den umiddelbare underholdningseffekten, men gir god grunn til ettertanke. Og for de av oss som meg, en viss gjenkjennelsesfaktor ? 
eg har tenkt å nevne to eksempler på vakkert (kunst) denne gang. Det første er 
Linda Medley : Castle Waiting volume 2
American Vampire er også en de seriene som fikk mye oppmerksomhet i fjor og det kan vel være på tide å få King`s versjon av Vampyr myten etter å ha vært omgitt av disse andre blodløse utgavene de siste årene. Dreadstar kjøpte jeg fordi jeg lurer meg grunn på hvordan historien fortsetter etter Epic nr. 8 1984. Von Eeden husker jeg best fra superheltserier på 70-tallet og med The Original Johnson har han skildret livet til den fargede bokseren og første tungvektsmester noensinne, John Arthur Johnson a.k.a. Jack Johnson. de Crecys er alltid vært å lese. Scott Snyder, Stephen King/Rafael Albuerqe : American Vampire Bok 1
Jim Starlin : Dreadstar The Definite Collection part 2
Brian K Vaughan/Tony Harris : Ex Machina bok 10 : Term Limits
Det har ikke blitt mye tegneserielesning i det siste. Ikke så mange innlegg på bloggen heller. Jeg har fått lest den første samlingen av Mark Millar og Bryan Hitch`s Fantastic Four. Jeg har litt problemer med å se hvorfor Millar er en av de mest populære tegneserieforfatterne for tiden. Historien var høyst tradisjonell og uten noen som helst overraskelser. Skjønt det var en og det var altså det at det var ingen. Hitch tegner som vanlig glimrende, men jeg foretrekker det han gjorde i Authority. Nå hører det med at Doctor Doom dukker opp i neste samling og da må det bli bedre…. 
Så leste jeg den andre samlingen i Grant Morrison`s serie Batman(Dick Grayson) & Robin(Damian Wayne). Første bok har jeg nevnt og den var fæl. Verre en LotDK : Gothic og de tre numrene av Spawn han skrev til sammen. I bok to henter han seg fint inn og sender den dynamiske duoen til England. Her møter de sine britiske motparter og starter jakten på en av Ra`s al Ghul`s gjenopplivelsesbasseng, en Lazarus Pit. Spørsmålet blir bare om de kommer til å gjenopplive den riktige Bruce Wayne. Tegnerne her er Cameron Stewart og Andy Clarke. 
I 2008 ga Brian Azzarello og tegneren Lee Bermejo ut den grafiske romanen Joker. Kanskje ment å være 2000-tallets svar på Moore/Bolland`s The Killing Joke. Det at den kom samme år som The Dark Knight var sikkert en ren tilfeldighet. Det ble en suksess og alle er enige om det, unntatt meg. Jeg synes det var en forvirrende og blek fortelling Azzarello hadde kokt sammen. En så bra forfatter og tegner og så kom de opp med denne skuffende historien. Og som en kan se har den et forferdelig cover.
Tre år tidligere hadde dette paret gitt ut samlingen av miniserien Lex Luthor : The Man of Steel og kalt den for bare Luthor. En annen gang skal jeg skrive om James D. Hudnall`s The Unauthorized Biography of Lex Luthor. I Luthor er hovedpersonen opptatt av at alle mennesker er like, men at Superman per definisjon ikke er menneskelig. Han er fra Krypton og i følge Luthor hemmer han menneskehetens utvikling og må bekjempes. En kan nesten tro at Luthor har uselviske motiv, inntil en blir kjent med hans planer og planene i dem. Denne likte jeg virkelig og det undrer meg at Luthor ikke er høyere på listen av favorittskurker. Azzarello sin historie er kompleks og til tider smågenial. Bermejo er en av de nye tegnerstjernene i USA og gjør allikevel en framifrå jobb. 