Fortellinger fra Essex County

Jeg er en av de som lider av det handikappet, som i hovedsak er forbeholdt menn, av at jeg gråter altfor sjeldent. Muligens har det hendt at jeg har blitt rørt til tårer av en tegneserie/r tidligere, men amalgamfyllingene har igjen gjort jobben og bleket disse minnene bort. Etter å ha lest første del av Jeff Lemire`s trilogi Essex County, Tales From the Farm, sildret det saltholdig vann som ble skilt av neseryggen og rant på hver side nedover. Og jeg smakte noe som var saltere enn Farris. Og dette skjedde fordi Lemire forteller en historie som ikke er vulgært sentimental eller skjemmende forenklet, men presist enkel, rørende og ekte. Mannen er tross alt canadier.
Den første av de tre historiene er altså Tales From the Farm hvor hovedpersonen er den foreldreløse Lester. Han går kledd i et hjemmelaget superheltkostyme og har gitt slipp på deler av den grå virkeligheten. Han bor på en gård sammen med sin onkel Ken og som ungkar prøver å innrette tilværelsen sin til også omfatte ansvaret for en ung gutt. Den tredje viktige personen er Jimmy. Han spilte denne ene kampen for NHL laget Toronto Maple Leafs, scoret og ble så alvorlig skadet. En var fortelling og en slutt som viser at en kommer lengre med mindre. Andre del er Ghost Stories. Om brødreparet Lou og Vince. Historien blir fortalt av en aldrende Lou som sitter på gamlehjem og sliter med begynnende demens og de sedvanlige plagene en blir belønnet med når en når skjels år og alder. Om hvordan brødrene var uadskillelige i oppveksten og senere spilte sammen på et profesjonelt ishockeylag i en lavere divisjon, også dette i Toronto. Så skjer det noe og brødrene slutter å ha kontakt. Lou blir boende i storbyen, mister gradvis hørselen og kommer til slutt tilbake til Essex County på en måte han skulle vært foruten. Siste delen handler sykepleiersken Anne som reiser rundt på hjemmebesøk hos beboerne i Essex County og har det for vane å blande seg for mye opp i saker og ting. Det er også en sidehistorie om en katolsk nonne som driver et barnehjem langt fra folk rundt ca 1900. En skrekkelig ulykke og en hemmelighet er sentrale i denne historien. Anne er enke og har en sønn som ikke helt lever opp til forventningene. Det er med denne historien at en ser at alle tre historier hører sammen og blir til denne fem hundre siders grafiske romanen. Tegningene er i svarthvitt og tilsynelatende enkle, men forteller historien på en enestående måte. Hvordan Lemire over flere sider om gangen lar dem si det som trengs for å drive historien videre. Dette er en av bedre grafiske romanene jeg har lest og definitivt den beste tegneserien jeg har hittil i år. Det skulle være overflødig å si, men denne anbefales på det varmeste!!!!!