Bare for å avslutte innlegget nedenunder så er dette de Marvel Comics seriene jeg leste forrige helg. Mandag for en uke siden nevnte jeg Mark Millar og samme kveld/tidlig morgen kom jeg over Seriehuset Egmonts utgivelse av hans Civil War, opprinnelig utgitt i USA i 2006-2007, på vei hjem fra byen. Det var i grunnen en god ting at jeg fant denne slik at jeg slapp å kjøpe noe helt annet. Civil War var en syv hefters serie samtidig med at det var en crossover som innbefattet de fleste andre av Marvel`s titler. Etter at et superheltteam i en reality serie forårsaker en rekke dødsfall av sivile griper myndighetene inn. De vil at superhelter skal være under statlig kontroll og iverksetter en rekke nye forordninger. Dette fører til en splittelse av superheltverdenen. Fremst av de på myndighetenes side er Iron Man og Reed Richards. De som går en fredløs tid i møte ledes av Captain America. Helter blir fengslet, Spider-Man avslører sin hemmelige identitet på riksdekkende tv og myndighetene bruker superskurker (bl.a. Bullseye og Venom) til å fange lovløse helter. Det hele blir nok en gang såpeoperatisk, men denne gangen har Millar tatt det til nye høyder. Det er jo bra, men ikke helt nødvendig lesning. Canadiske Steve McNiven(slo igjennom som tegner av GrossGen`s Meridian)gjør derimot en framifrå jobb.
I 1998 gikk Daredevil inn med nr. 380 og måneden etter kom Daredevil 1 volume 2 ut. Her ble de første åtte heftene skrevet av regissøren Kevin Smith(Clerks, Chasing Amy og Clerks 2) og tegnet av duoen Joe Quesada og Jimmy Palmiotti. De hadde forut for dette drevet sitt eget forlag, Event Comics, hvor de hadde tegnet og skrevet om brannmann superhelten Ash. To år senere blir Quesada Marvel`s nye sjefsredaktør. Disse 8 heftene er senere samlet i Daredevil : Guardian Devil og hvor Karen Page blir myrdet av Bullseye. Selv om jeg er kjempefan av Smith`s filmer synes jeg denne serien er milevis unna det den kunne ha vært. Smith er altfor glad i ord og Quesada`s tegnestil yter ikke Daredevil rettferdighet. 
Det gjør derimot Alex Maleev`s tegninger. Mørke, dystert vakre og hvor disse virkelig skaper den atmosfæren Daredevil bør befinne seg i. Med Daredevil Ultimate Collection vol. 2 har Marvel samlet heftene 41-50 og 56 til 65 og alle disse er tegnet av Maleev. Disse er igjen skrevet av Brian Michael Bendis som overtok forfatteransvaret fra og med nr. 16. Bendis har skrevet utrolig mye bra siden debuten på Caliber Comics tilbake i 1993 og jeg skal helt klart få ut fingeren og skrive om flere av hans andre serier. Her forteller han bl.a. om Kingpin`s forsøk på å gjenerobre makten i New York`s underverden. Dette etter at han har blitt forrådt av sin kone Vanessa og deres sønn. Bullseye dukker nok en gang opp igjen. Matt Murdock tar over kontrollen av Hell`s Kitchen, hans hemmelige identitet blir nesten avslørt og han blir smidd i hymens lenker. Og dette er bare noe av det som skjer. Med nr. 50 er flere tidligere tegnere av Daredevil invitert til å bidra med en halv side hver. Verdt å nevne her er David Mack, John Romita og Gene Colan. Alt i alt er dette en samling enhver Daredevil fan bør lese og de litt mer kritiske til superhelter kan godt gi denne en sjanse. Og det var hva jeg leste av Marvel Comics sist helg. 
Første ordentlige frihelg på snart et år er overstått og hva brukte jeg den til. Vel, Giro d`Italia, film og Marvel Comics(?). Nå er jeg overbevist om at den tilsynelatende bulemiske biffspiseren Contador burde vært utestengt, men inntil det skjer får en bare beundre ham. Og håpe at bevisene mot Lance Armstrong bare er oppspinn. Filmene jeg har sett er alle basert på tegneserier og ble kjøpt inn rett etter denne månedens lønning. Jeg samler for øvrig på slike filmer og har vel nå 46.
Jonah Hex ble ble skapt av John Albano og den filippinske tegneren Tony DeZuniga tilbake i begynnelsen av 1972. Tydelig inspirert av Spaghetti westerns og mye mer voldelig enn de få andre westernseriene på denne tiden. For å gjøre han enda mer forskjellig lot de han få hele høyre side av ansiktet fullstendig skamfert. Handlingen finner sted i etterkant av den amerikanske borgerkrigen og hvor Hex var offiser i konføderasjonshæren. For å overleve har han tatt på seg den utakknemlige oppgaven som dusørjeger. Filmatiseringen av denne tegneserien kom i 2010, som alle filmene jeg nevner her, og hadde Josh Brolin i hovedrollen. I Norge gikk den rett på DVD og det finner jeg litt mystisk. Filmen er på ingen måte et mesterverk og John Malkovich rolle og hans mesterplan har mye til felles med Kenneth Branagh`s i Wild, Wild West fra 1999. Det som er det beste med filmen er at en har klart å gjenskape atmosfæren fra serien/e, Brolin er glimrende og den underskjønne Megan Fox får lov å spille prostituert. Denne filmen var usedvanlig god tidtrøyte. 
Red har jeg nevnt tidligere i bloggen og Malkovich dukker opp her også med nok en out there rolleprestasjon. Hovedrollen har Bruce Willis, Morgan Freeman spiller Morgan Freeman for en`te gang, Mary Louise Parker er bare så flink og Dame Helen Mirren. Om pensjonerte CIA agenter som plutselig blir jaktet på og forsøkt drept. En konspirasjon som når helt til toppen i det hvite hus og for en gangs skyld får en russer være good guy, Brian Cox. En action komedie basert på Warren Ellis og Cully Hamner`s miniserie Red(retired extremely dangerous). Filmen var grei nok, men med den rollelisten var det lov å forvente litt mer.
Iron Man er en av Marvel Comics` superhelter jeg har hatt vanskelig å få noe forhold til. På norsk ble det utgitt noen få hefter i Atlantic Spesial i 1980-81 og han har dukket opp i de Avengers utgivelsene som er kommet på norsk. Tony Stark`s hjertetrøbbel, alkoholisme, dametrøbbel og problemer med å være søkkrik fenget aldri. Iron Man I ville vært en drittfilm om det ikke var for at Robert Downey jr. briljerte. Nummer to er faktisk veldig mye bedre og allikevel ikke veldig bra. Igjen er det Downey som redder det hele. Denne gangen med god hjelp av en latterlig imponerende Mickey Rourke som russisk superskurk. Nå vil jeg også hevde at ingen av filmatiseringene jeg har sett basert på Marvel`s serier har vært i nærheten av å være 100 % vellykkede. 
En film som kommer nær disse 100 prosentene er The Losers. Basert på Vertigo serien The Losers skrevet av Andy Diggle og hvor de fleste av de 32 heftene er tegnet av britiske Jock(Mark Simpson). Denne serien er så bra at jeg har ennå ikke tort å skrive om den. Dermed skulle en tro at med en ukjent regissør, Sylvain White, og en like ukjent rollebesetning(Jeffrey Dean Morgan som spilte The Comedian i The Watchmen og Chris Evans som The Torch i de to Fantastic 4 filmene er de mest kjente) at sjansene for at dette ville gå på trynet var gigantisk. Slik gikk det altså ikke. Ikke nok med at dette er en glimrende action film, men på toppen av det hele holder de seg til den originale historien uten å måtte tilføre noe. Historien er for kompleks til at jeg kort kan oppsummere den her og derfor vil jeg bare anbefale denne filmen på det varmeste. For så å lese serien etterpå eller omvendt. 
Siden dette er innlegg nummer 600 tenkte jeg å skrive litt om dette nestenjubileet. Først må jeg si at en av de få tingene jeg ser med et positivt blikk på er fremtiden. Det at dette viruset som er menneskeheten uansett prøvelser vil finne løsninger. Jeg har lest Science Fiction så lenge jeg kan huske, men jeg har alltid vegret meg for å lære noe som helst om nyere teknologiske fremskritt. Det tok meg 5 år å få cd spiller etter at den ble lansert og nesten like lenge før jeg startet å kjøpe cd`er. Jeg fikk mitt første minibankkort på 2000-tallet og mobiltelefonen mestrer jeg dit hen at jeg nå klarer å lagre nummer. Med en slik innstilling skulle en tro at den verdensomspennende veven ville bli et hinder jeg aldri ville kunne overstige. Det er den da for så vidt ennå og allikevel har jeg lagt ut denne bloggen i to og et halvt år. 
Når en ser bort fra kvaliteten på det jeg har skrevet er det allikevel slik at hvert innlegg i snitt er på rundt 400-450 ord. Det blir i underkant av en kvart million ord. Videre er det rundt 3-4 bilder pr. innlegg og da kommer en opp i rundt to tusen bilder. Og jeg må ha skrevet om og nevnt langt mer enn 1000 tegneserier. For ikke å snakke om tegnere og forfattere. Nå er ikke dette et forsøk på å skryte, men snarere det at denne opphopningen av informasjon er lagret et eller annet sted i Cyberspace og at jeg er delvis ansvarlig for det. Og kanskje vil informasjonen være der når jeg vil ha glemt det hele. En vet aldri med disse amalgamfyllingene. 
Bare for å ha nevnt noe om tegneserier. Jeg var på Outland her om dagen og kjøpte samlinger de hadde på tilbud. Vanligvis når jeg gjør dette er det slik at det er så billig at jeg har ikke råd til ikke å kjøpe. Det en kommer hjem med er da også veldig varierende når det kommer til kvalitet. Denne gangen derimot hadde jeg flaks og ble nesten litt imponert av meg selv og min tilsynelatende evne til å skille klinten fra hveten. En av de jeg kjøpte var tegneserie prequelen til Kevin J Anderson`s(Star Wars, Dune sammen med Brian Herbert og X-Files m.m.) Science Fiction serie Saga of the Seven Suns, Veiled Alliances. Den var så bra at jeg dagen etter å ha lest den bestilte den og de syv bøkene i serien til biblioteket. En annen var Screamland som samlet de fem første og eneste heftene i denne serien. Skrevet av debutanten Harold Sipe, illustrert av Hector Casanova og med forord av Jason Aaron(Scalped). Hovedpersonene er virkelige skrekkfilmfigurer fra 30-50-tallet, The Mummy, Frankenstein`s Monster, The Wolfman og grev Dracula. Hvordan tilværelsen arter seg når de senere er blitt has beens og hva som skjer når de alle blir gitt en ny sjanse. Dette er virkelig en bra serie og jeg skal skrive mer om den når biblioteket får den. 
Så kjøpte jeg Ultimate Fantastic Four vol. 6 og her får en begynnelsen på det som blir til Robert Kirkman`s Marvel Zombies. Når Victor van Damme redder menneskeheten var verdt hele prisen for denne. En annen var American Jesus. En miniserie først utgitt på Dark Horse og så i samlet utgave på Image Comics. Illustrert av Peter Gross(Books of Magic, Lucifer og The Unwritten)og hvor en blir fortalt en annerledes endetids fortelling. Ment å være den første av tre, men de to neste lar vente på seg. Begge disse siste er skrevet av Mark Millar og han er ikke bare en av de mest populære forfatterne gjennom tidene, men også en av de mestselgende og med god grunn. Det er bare det at han fremstår som guds gave, Ibsen sa for øvrig noe sånt som at hos nordmenn er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriftene, til amerikanske mainstream serier og allikevel skal jeg skrive mye mer om han senere. 
Bildene denne gang er det Charles Vess som står for og han har jeg beundret siden 1983. 
Denne listen representer de litt mer ”seriøse” innkjøpene til Stavanger bibliotek. Allikevel nevner jeg først en serie biblioteket ikke har. A.D. : New Orleans After the Deluge er skrevet og tegnet av Josh Neufeld og er basert på intervjuer av mennesker som overlevde Hurricane Katrina og hva de gjennomgikk i etterkant av katastrofen. Har nå blitt bestilt denne. Mat Johnson(Incognegro)derimot har skrevet en historie hvor han ser sammenhenger mellom det faktum at de bydelene som ble hardest rammet var hovedsakelig befolket med fargede og kombinert med politiets og politikernes korrupsjon og et stort tyveri blir, i følge en anmeldelse, Ocean 11 under vann. Jeg har bare lest den første samlingen av House of Mystery, Room and Boredom, og ser frem til å få med meg fortsettelsen. Batman Year One var det vel på tide å kjøpe inn bare 24 år etter at den ble utgitt. Green Lantern er som en følge av filmen og Dave Gibbons. Tror faktisk jeg har bestilt mer Green Lantern. 
Mat Johnson/Simon Gane : Dark Rain
Andy Diggle/Victor Ibanez : Vertigo Crime : Rat Catcher
Jeff Lemire : The Nobody
Sturges/Rossi : House of Mystery : Under New Management bok 2
Sturges/Rossi : House of Mystery : The Space Between bok 3
Sturges/Rossi : House of Mystery : The Beauty of Decay bok 4
Frank Miller/David Mazzucchelli : Batman Year One
Geoff Johns/Dave Gibbons : Green Lantern The Sinestro Corps War 
Ho Che Anderson var en av de som først ble utgitt på Fantagraphics Books tilbake i 1976. Briten har også gitt ut den definitive tegneseriebiografien om Martin Luther King jr. Den kom opprinnelig som tre bøker og her er den samlede utgaven. Stumptown har den kvinnelige privatdetektiven Dex Parios i hovedrollen og handlingen er lagt til Portland, Oregon. Utgitt på det lille forlaget Oni Press og holder den høye standarden en forventer av Rucka. Duncan the Wonder Dog ble utgitt i 2009 og var på nesten hver eneste Best of liste for 2010 jeg kom over. Har skyhøye forventninger til denne serien. Buz Sawyer er litt mimring fra min side. Roy Crane (1901-1977) var en glimrende seriekaper og andre av hans serier er Captain Easy og Wash Tubbs. Buz Sawyer gikk lenge i Serie Spesial og der het han Buzz Cooper for å være på den sikre siden. En uhyre sjarmerende serie, men her er det Sawyer`s opplevelser under Stillehavskrigen Crane forteller om. Franskmennene Michel Pirus og Mezzo(Pascal Mesemberg)har klart å komme gjennom nåløyet for europeiske serier og blitt utgitt i albumform på engelsk. Ikke en, men minst tre ganger. Hovedpersonen er den ikke udelt sympatiske unge mannen Eric og hans gigantiske fluemaske. Det er et album til i denne serien som ennå ikke er kommet på engelsk. Biblioteket har også albumet Armed and Dangerous, en hardkokt gangsterhistorie, av de samme. Starstruck er den ultimate space operaen med musikalinnslag og fantastisk tegnet av Kaluta. Når en hører navnet Art Spiegelmann tenker en automatisk på Maus. Noe som er helt naturlig siden Maus er en av de viktigste seriene noensinne utgitt. Men det er ikke så mange som har lest andre av hans serier. Et eksempel er Breakdown : Portrait of the young artist har blitt utlånt 3 ganger på de 3 årene biblioteket har hatt den. In the Shadows of No Towers kom i 2004 og er Spiegelman`s kommentarer til hendelsene rundt og etter 11.09. 2001. 
Ho Che Anderson : King : A Comics Biography
Greg Rucka/Matthew Southworth : Stumptown
Adam Hines : Duncan the Wonder Dog : Show One
Roy Crane : Buz Sawyer volume 1
Pirus/Mezzo : King of the Flies : Hallorave
Pirus/Mezzo : King of the Flies : The Origin of the World album
Elaine Lee/Michael W Kaluta : Starstruck
Art Spiegelman : In the shadows of No Towers 
Samlingene med Anita Blake Vampire Hunter er de tre første utgitt på Marvel Comics. Som jeg har nevnt tidligere er dette noe av det bedre jeg har kommet over i dette mylderet av vampyrserier både i bog og serieform. Dengeki Daisy er shojo-manga og ikke det jeg leser mest av, men denne fikk prisen for beste nye shojo manga under 2010 Manga Readers` Choice Awards 2010. Stemt frem av nordamerikanske lesere. Kingyo Used Books er om et antikvariat, ikke for bøker, men manga. Her fortelles historiene om seriene og de som samler på dem. Her er gjenkjennelsesfaktoren litt høyere. De to sist nevnte serieskaperne er kvinner og en kan lure på om denne sjangerinndelingen en har i Japan har gjort det enklere for kvinnelige serieskapere å etablere seg der enn i USA og Europa. 
Hamilton/Lim, Ruffner Booth : Anita Blake : The Laughing Corpse
Hamilton, Ritchie/Booth, Lim : Anita Blake : Guilty Pleasures
Hamilton, Green/Wellington Alves : Anita Blake : The First Death
Seimu Yoshizaki : Kingyo Used Books volume 3
Kyousuke Motomi : Dengeki Daisy volume 4 
Jeg brukte søndagen på å lese heftene jeg fikk på Free Comic Book Day og det var vel egentlig ingen av dem som hadde fått terningkast seks. Jevnt over mellom to og tre. Det var allikevel morsomt å få lest så mye forskjellig og som en ellers aldri ville fått lest. Jeg har også fått lest noen serier jeg har hatt virkelig lyst å lese. 
Først ut er Danica Novgorodoff og hennes Slow Storm fra 2008. Når en ser på baksiden av denne grafiske romanen står det hva Paul Pope(THP, Heavy Liquid, 100% og mer)har sagt om den og det er følgende : ”Emotionally charged, thoughtful and lyrical. An impressive debut”. Det er virkelig en imponerende debut, men til tider tar det tankefulle, lyriske og følelsesmessig ladede kan ta litt overhånd. Utenom det er dette fortellingen om Ursa og den ulovlige innvandreren Rafael Jose. Ursa jobber som brannmann, sammen med broren som hun har et meget ambivalent forhold til, sliter med begynnende psykiske problemer og ser ikke altfor lyst på tilværelsen. Brannmennene blir tilkalt etter at det begynner å brenne i en låve full av veddeløpshester. Vi befinner oss i Kentucky og på denne gården jobber Rafael Jose. Noe alvorlig skjer og Rafael Jose får skylden og blir ettersøkt. Forut for dette har vi blitt fortalt den marerittaktige reisen han måtte gå gjennom for å komme til USA. Ursa og Rafael treffes og det blir et flyktig møte hvor begge prøver å fortelle hverandre hvem de virkelig er. Ved å vise forståelse og ømhet. Tegningene kan minne om akvareller og er aldeles nydelige. Igjen en tegneserie en bare bør lese.
Det har kommet, til nå, ti bøker i den glimrende serien Vertigo Crime. Biblioteket har ni og den niende er Ratcatcher av Andy Diggle og tegneren Victor Ibanez. Diggle har tidligere bl.a. skrevet Swamp Thing, Hellblazer (230-244 og 247-49) og den glimrende The Losers. Historien i Rat Catcher er altfor komplisert til at jeg får plass til å gjengi den her, men historien starter med en brann i et hus i Texas. Innenfor ligger to døde FBI agenter og vitnet de skulle vokte. Ut av flammene kommer en såret fjerdemann og historien tar til. Rat Catcher er kodenavnet gitt til den eller de som har infiltrert the witness protection systemet og som dreper mulige vitner. Dette er en hardkokt, intelligent, intrikat og virkelig overbevisende thriller. Som igjen viser at Vertigo Crime er en av de beste seriene som utgis for tiden. Og derfor bør en lese dem.
I The Nobody tar Jeff Lemire oss igjen med til det canadiske småbylivet. Denne gangen er handlingen lagt til byen Large Mouth pop. 754. Fortelleren er den 16 år gamle Vicki og hun lengter vekk. Fortellingen starter når John Griffen kommer til byen. Han er dekket av bandasjer og med mørke beskyttelsesbriller. Sladderen starter umiddelbart. Det oppstår et vennskap mellom Vicki og Griffen og dette blir ikke sett med blide øyne på av Vicki`s far. En blir vist fragmenter av Griffen`s fortid og en kveld banker det på døren og den har innhentet ham. Jeg har skrytt mye av Lemire tidligere og denne er minst like bra som de andre seriene hans. Dette er for øvrig første serien han fikk utgitt på Vertigo og inspirasjonen til historien har han hentet fra en roman av H. G. Wells utgitt i 1897. Gjett hvilken. 
I dag er Free Comic Book Day og jeg har vært nede på Outland og hentet mine. Denne dagen har vært arrangert siden 2002 og er alltid på den første lørdagen i mai. Som vanlig er det et eklektisk utvalg av serier en blir tilbudt. Av de 18 heftene jeg fikk tusket til meg var det en del serier jeg vanligvis ikke ville lest, men så er de jo gratis. The Mis-Adventures of Adam West fra Bluewater Comics virker spennende. En ny historie med David Petersen`s Mouse Guard og Young Justice and Batman fra DC. The Amazing Spider-Man skrevet av, for meg ukjente, Dan Slott og tegnet av dyktige Humberto Ramos. Fra Marvel kommer også The Mighty Thor som gir en gjennomgang av denne superheltens historie. Fra Fantagraphics Books kommer Mickey Mouse tegnet av Floyd Gottfredson. De skal vel også utgi Carl Barks i samlet og komplett utgave. Boom Studios gir ut en nyskrevet Elric historie, Elric The Balance, og gir ut de første sidene i forbindelse med denne dagen. Det er for øvrig Chris Roberson som har skrevet denne. DC gir også helt tilfeldig ut Green Lantern Special Edition skrevet av Geoff Johns. Som igjen er Chief Creative Officer hos DC og uforskammet ung. Skåret i gleden var at ikke fikk noen serier fra Dark Horse Comics, men det får så være. Jeg er rimelig godt fornøyd som det er.
Hvis det er en ting jeg ikke er redd for å gjenta for ofte i denne bloggen, så er det at Cosey (Bernard Cosendai) er en unik tegneserieskaper. Og en av mine aller største favoritter. Rejsen til Italien, Orchidea, Saigon-Hanoi, Glædelig jul, May !, og Himmelbuddhaen er alle album som ville fått plass i en tegneseriekanon lik Harold Bloom`s for skjønnlitteratur(Cosey har gitt ut flere album enn dette, men de har jeg ikke fått lest). Nå har jeg ikke glemt hans serie Jonathan hvor handlingen i de fleste er lagt til Tibet og Nepal(hovedpersonen er innom i Sinkiangprovinsen i et av dem ved et uhell). Bare som en digresjon så snakket jeg faktisk med en ung mann fra Nepal i går og informasjonen fra Jonathan albumene var nyttig å ha. Dermed er jeg kommet frem til det dagens innlegg skal dreie seg om. 
Albumserien heter Horisont, vel det er kommet to album på dansk og det kan ha kommet flere på originalspråket, og av disse to har jeg lest det første med tittelen Fuglen og Stenen. Fuglen og Stenen er også beretningen om verdens tilblivelse. I begynnelsen var det bare en stein som lå på himmelens bunn. Og der lå den til en fugl, den Allerførste, fløy over den og etterlot sine etterlatenskaper. Som siden ble til jord og da den Andre fuglen landet der etterlot den seg frø. Siden krøp menneskene frem fra sprekkene og verden ble slik den nå er. De som forteller denne beretningen er en gruppe ufrivillige nomader. De har vært nødt til å flykte fra landsbyen sin etter at jorden der gjorde dem syke. En får ikke vite hva det er med denne sykdommen eller om det hele kan skyldes forurensing eller lignende. De starter vandringen over en endeløs slette og stadig flere faller fra. De har mongolske trekk og Yak-okser som husdyr. Derfor var det nærliggende å nevne Cosey og Jonathan. 
Siden jeg nevnte fortellerstemmer i forrige innlegg så har Horisont ikke mindre enn fire forskjellige. Forskjellige medlemmer av stammen forteller sin historie samtidig med at reisen blir skildret. Serieskaperen som står bak dette er nederlandske Lian Ong og hun er gledelig nok også kvinne. Det er alltid strålende å komme nye kvinnelige serieskapere og spesielt når de er så dyktige som Ong. Ved første øyekast kan en si at det er noe uferdig over tegningene hennes og at fargeleggingen skjuler dette. Så feil har en ikke lov å ta. Tegningene hennes minner meg om Cosey, mens hennes strek er mer flytende og har dette som gjør at jeg liker tegningene fra før jeg så dem for første gang. Ong var allerede en etablert serieskaper forut for Fuglen og Stenen, men dette var hennes første serie i farger. På dansk ble de utgitt av forlaget Arboris og kom i 1996-7. Mulighetene for å få tak i album er nok små, men jeg skal prøve. Om ikke annet enn for min egen del. Fuglen og Stenen er bare et fantastisk album !! 
Cerebus er en tegneserie hvor mesteparten av det Dave Sim, ved hjelp av Gerhard, tegnet og skrev er vel verdt å lese. Det første unntaket ble bok nr. 9 Reads. Hvor Sim delte kjønnene inn i menns skapende lys og kvinners altoppslukende mørke. Jeg tror jeg har skumlest meg gjennom disse uendelig mange sidene med meningsløs tekst og forstod mindre. Så var det grei skuring frem til bok 14 Form and Void. Her er Jaka og Cerebus på tur med Ham og Mary Ernestway og det minner ikke så altfor lite om de safariene ekteparet Hemingway var på like før hans selvforskyldte død. 
Så kommer bok 15 og begynnelsen på slutten i Latter Days. I begynnelsen av historien blir Cerebus bortført av tre tilhengere av Rick(tidligere gift med Jaka og hovedpersonen i Rick`s Story)og hvor denne har skrevet en religiøs tekst og Cerebus er sentral i fortellingen. At de tre kidnapperne er basert på Three Stooges, et uforståelig amerikansk humorfenomen, gjør ikke lesningen enklere. Ved hjelp av sitater i Rick`s bok blir Cerebus gjenkjent som Rick`s etterfølger og blir den nye lederen for bevegelsen. Noe han har erfaring i etter som han er tidligere pave. Sim får også sagt noe om Todd McFarlane(Todd ”Far Lane” McSpahn), Garth Ennis(Garth Inniscent`s Rabbi) og Gary Groth(The Reads Journal) og til slutt dukker Mr. Konigsberg opp. Sistnevnte er vel bedre kjent som Woody Allen. 
Og det er med dette mine problemer starter. Ikke nok med at leseren får side opp og side ned med denne Woody Allenske etterligningens psykiske utilstrekkeligheter og beundring for Sigmund Fräud, men Sim bestemmer seg også for å nytolke Toraen og med Cerebus som sitt talerør. Og det er nesten like ille som Reads. Uendelige mange sider med tettskreven tekst og så godt som ingen bilder. Om et emne som er langt fra det en kan kalle interessant. Så problemet blir om en skal hoppe over dette eller tvinge seg selv til å lese gjennom det. Jeg er tilbøyelig til å gjøre det første denne gangen. Til slutt et sitat fra Wikipedia`s profilside om Gerhard : Effective December 31, 2006, approximately three years after finishing his work on Cerebus, Gerhard ended his professional and personal relationship with Dave Sim. Jeg lurer på hvorfor. 
Oji Suzuki`s A Single Match er en samling av 11 fortellinger og utgitt på det lille canadiske forlaget Drawn & Quarterly. De har igjen utgitt Yoshihiro Tatsumi og Suzuki er også en del av den alternative mangaen eller Gekiga Tatsumi startet med på 50-tallet(se A Drifting Life av og med Tatsumi). Suzuki er yngre enn Tatsumi og slo i gjennom på 60-tallet. Suzuki konsentrerer seg ikke like mye om det sosialrealistiske, men heller det poetiske og eksperimenterer med det narrative. Nå pleier ikke jeg være den som kommenterer oversettelser, men her kan en undre seg over at noe må ha blitt borte fra den japanske originalen.
En av de største novelleforfatterne jeg har lest er Kjell Askildsen og det eneste jeg har å utsette på hans noveller er at jeg ikke alltid var smart nok til å skjønne slutten. Det samme med Suzuki. I Highway Town blir en presentert for landsbyens utstøtte, den aldrende Kyoko, og hennes liv. Etter en miserabel oppvekst dreper hun sitt første barn som 13-åring(uvisst om det var sitt eget eller andres)og siden får hun en stund oppmerksomhet fra mennene rundt seg. Inntil alderen innhenter henne og hun finner den ene virkelige vennen. Som siden forsvinner. Nå er denne historien mer innholdsrik enn jeg beskriver og den avsluttes med at Kyoko ber om unnskyldning. Om det er til alle rundt seg eller seg selv er litt uklart. Tittelhistorien handler om en ung gutt og hans drømmeaktige reise mot noe annet og det hele starter med at han ber en fremmed mann om fyr. For siden å fortelle ham sin historie. Dette er en vakker serie og også en vanskelig en. Desto større grunn til å lese den. 
Catwoman dukket første gang opp i Batman nr. 1 1940 og ble skapt av Bill Finger og Bob Kane. Hun har jevnlig vært i konfrontasjon med Batman siden det og har flere ganger hatt sin egen tittel. The Big Score starter med at Catwoman har brukt opp det siste av sine ni liv og gått bort. Noe som selvfølgelig ikke er tilfelle. Selina Kyle har bare brukt denne muligheten til å brenne sine broer og flytte fra Gotham. Det går ikke lang tid før hun tvinges tilbake. Blakk og med et desperat behov for penger planlegger hun ranet av et tog hvor Gotham City boss numero uno Frank Falcone(den første gangen jeg så det Falcone navnet var i Miller/Mazzuchelli`s Batman : Year One)skal frakte 30 millioner dollar av sine ulovlig tjente penger. Hun planlegger kuppet og samler siden et team og hvor en av dem er den litt eldre Stark. Han er en av Selina`s tidligere flammer og har helt sikkert ingenting med tidligere nevnte Richard Stark og hans Parker å gjøre. Vel, alt går ikke helt som planlagt og det blir riktig å kalle dette en hardkokt historie. 
Med The Big Score forteller Cooke historien meget effektivt og en kan klart se hans fortid som animatør. Både med hvordan han bygger opp sidene og det at tegningene har klare likhetstrekk med det han gjorde for Batman og Superman The Animated Series. Mange av dem har et skissepreg og han jobbet som storyboard artist. Videre skifter han mellom fortellerstemmer og Stark får god plass til å fortelle leseren om seg selv. Selve historien er kanskje ikke den mest originale, men hva gjør det når Cooke forteller den så glimrende. Ergo bør en lese denne serien og selv se hvorfor jeg har fått så veldig sansen for Darwyn Cooke. 
Grunnen til at jeg ikke har skrevet om manhua tidligere er at jeg har lest veldig lite slike serier. Biblioteket har samlingene 1-3 med serien The Legendary Couple av forfatteren Louis Cha og Tony Wong(Wong Yuk-long). Wong er for øvrig nestoren innen tegneseriemiljøet i Hong Kong og har bl.a. startet forlaget Jade Dynasty Publications Ltd. Mike Baron(Nexus, Badger m.m.) skrev også flere titler utgitt i Hong Kong som bl.a. Blood Sword og Oriental Heroes. Sistnevnte tegnet av Wong og hvor jeg har kommet over noen få hefter brukt. Manhua er ofte fantastisk tegnet og enda oftere i farger enn det som er vanlig med de to andre. Aberet er at historiene veldig ofte handler om kinesisk mytologi / gudeverden og kampsport og det blir utrolig kjedelig i lengden. Det er begrenset hvor lenge jeg finner det interessant å se figurene fremføre sine endeløse kampsekvenser med og uten våpen. Og det kan jeg si som er oppvokst med superhelter. Vel, egentlig hadde jeg tenkt å skrive om Lian Ong`s første album i serien Horisont, Fuglen og Stenen. Med handling fra Kina og i den tro at Ong var kinesisk, mens han da i virkeligheten er født i Nederland. Sånn kan det gå. 
Så det en ender opp med er historier om drap, mordere, ofrene(Alice in Wonderland som suicidal psykiatrisk pasient), tilfeldighetenes grusomhet og det at tilværelsen aldri var ment å være rettferdig. Jeg har nevnt Thomas Ott tidligere og hvordan kan en unngå å bli sinnsykt imponert av hans tegninger/illustrasjoner eller den svart-hvite teknikken han benytter seg av (her skulle jeg opp med eksempler på andre tegneserieskapere, men så seriøs er jeg ikke i dag). 
Ott har som mange av oss vokst opp med arven fra EC Comics. Her presenter han oss for sine egne versjoner av disse seriene. ”10 måter for en kvinne å drepe ektemannen” gir både originale og mer hverdagslige tips. En annen historie er hvor hovedpersonen forsøker å rømme fra en 1984-aktig tilværelse, søker tilflukt på et slitent hotellrom og så ser en engel åpenbare seg. Han blir gitt guds lys, gløder så kraftig når han skal trekke for gardinene at kjerringa i nabobygget gjenkjenner ham og dermed anmelder ham. Straffen hans sier seg selv og historien har tittelen G.O.D.(denne historiens Big Brother). 
Dette er noen få eksempler på Otts fortellinger som er samlet i denne samlingen. Noen av de lengre historiene har også et visst surrealistisk uten annet at det gjør dem om mulig bedre. Dette er også en av de beste tegneseriene jeg har lest uten å ha lest noe. Serien er blottet for tekst og istedenfor fargerikt beskrevet i svart-hvitt om liv levd for kort. Dette har vært beinharde saker å lese uten solide porsjoner av …. svart humor. Bedre enn dette blir det sjeldent. For mer om Thomas Ott se : 