Noen få titler som ikke rakk å bli med på gårsdagens liste.

Lars Martinson : Tonoharu Part Two

Dette er fortsettelsen på Martinson`s beretning om amerikaneren Dan Wells og hans erfaringer som engelsklærer i Japan. Jeg likte første del veldig godt og har skrevet om den tidligere. Uten å ha lest del 2 virker det allikevel som om den er minst like bra. Gary Phillips/ Sergio Carrera : High Rollers

Gary Phillips er en afro amerikansk krimforfatter som har høstet heder for sitt forfatterskap. På coveret til High Rollers er George Pelecanos sitert og forordet til serien er skrevet av Walter Mosley. Handlingen i High Rollers er hentet fra bl.a. gjengverdenen i Los Angeles. Phillips har nettopp gitt ut Cowboys på Vertigo og den har jeg forhåpentligvis bestilt allerede. Dave McKean : Celluloid

Celluloid er McKean`s forsøk på å lage en erotisk serie uten å måtte ty til det pornografisk forsimplende. Han lykkes høyst sannsynlig, men selv lar jeg meg heller forvirre av Cages. Pierre Christin/ Jean-Claude Mezieres : Linda og Valentins samlede eventyr 2

Bind 2 av denne gjenutgivelsen av den beste science fiction serien gjennom tidene inneholder i kronologisk rekkefølge : Landet uten stjerner, Velkommen til Alflolol og Herskerens fugler. Sistnevnte var ikke et av de syv albumene som ble utgitt på norsk. Det var derimot de to andre. Og i neste samling starter den historien, med Skyggenes ambassadør, som går som rød tråd gjennom resten av serien og avsluttes i siste og tjueførste album. Noe man bør få med seg! Milligan/Camuncoli, Bisley : Hellblazer : Hooked

Milligan/Camuncoli, Bisley : Hellblazer : India

Andre og tredje Hellblazer samlinger skrevet av Peter Milligan. Hvor Scab ikke var altfor lovende viser Milligan her at han er en av de få som virkelig har skjønt John Constantine. Dette er for øvrig nr. 31 og 32 av de samlede utgavene. Og med det var denne restlisten fullført og det er endelig langhelg.

Gjør det noe om det kommer enda en liste ?

Denne listen har ikke store variasjoner, men kvalitetsmessig holder den mål. Corben`s Den er en serie de fleste bør ha lest for så å bli imponert, forvirret eller opprørt over innholdet. Jeg har klart alle tre. American Vampire klarer seg utmerket etter at Stephen King sluttet. Sweet Tooth har jeg allerede skrytt masse av og det er ingen grunn til å slutte.

More Moore (4)

Rob Liefeld er en serieskaper mange elsker å hate. En av grunnene kan være at han har det perfekte dra te trynet, en annen kan være at tegnestilen er slik at det er veldig lett å mislike den og den kanskje viktigste er at han ikke kan regnes som den mest etterrettelige personen en vet om. Nå er det også de som har mest godt å si om som for eksempel her. Sistnevnte grunn var nok hovedårsak til at han ble bedt om å forlate Image Comics i 1996. Forut for dette hadde han vært en usedvanlig populær tegner først hos DC med bl.a. Hawk and Dove og senere hos Marvel med Cable som han skapte sammen med Louise Simonson. Han var da også en av de syv som startet Image. Hans del var Extreme Studios som med Youngblood nr. 1 ble det første bladet utgitt på forlaget. Litt senere startet han også Maximum Press som ikke var en del av Image og etter å ha blitt tvunget ut startet han sammen med Jeph Loeb Awesome Comics i april 1997.Det første Moore gjorde for Liefeld`s Extreme Studios var den fire hefters parentesen Violator vs. Badrock i 1994. En annen av Liefeld`s tidlige titler var Supreme. Supreme ble aldri noe mer enn en middelmådig på grensen til det talentløse plagiat av Supermann. Så overtok Moore med nr. 41og han skrev til og med 56 og etter dette kom den seks hefters serien The Return. Dette er supermann gjort riktig og jeg kan ikke huske å ha lest historier med originalen som har vært bedre. Det er så bra at jeg skal skrive mer om denne serien en annen gang. Andre syntes det samme og Moore mottok en Eisner Award for beste forfatter for serien i 1997.En annen av Moore`s serier som ble utgitt på Awesome var de fire heftene i Judgement Day. Judgement Day var Moore`s forsøk på å gi hele superheltuniverset til Liefeld en historie og en forhistorie. Med hjelp av en rekke tegnere forteller han denne nye historien fra tidlige tider og frem til da. Han er innom en rekke sjangre og en del av karakterene har mer enn bare likhetstrekk med karakterer fra DC og Marvel. Selve historien er at et kvinnelig medlem av superheltgruppen Youngblood(Liefeld`s X-Men kopi) blir funnet drept og et annet medlem mistenkt for udåden. Det blir raskt tatt ut tiltale og rettsaken følger umiddelbart. Alle superhelter som er noe i dette universet blir enten innkalt som vitner eller er behjelpelig med etterforskningen. Jeg leste denne når den kom og var vel ikke altfor imponert, men det kan jo ha endret seg nå.
Andre serier Moore startet, men som aldri ble til noe var Youngblood og Glory. Det kom også et nummer i Awesome Holiday Special hvor Moore ga smakebiter på hva som kom til å skje og en Alan Moore`s Awesome Universe Handbook. Det er i grunnen virkelig synd at det aldri kom mer enn tre nr. av Youngblood fordi det lille jeg har lest virket uhyre bra. Dermed er innleggene om Moore og Image ferdige og neste gang får jeg vel heller skrive om noe annet.

Bare joss

Jeg har alltid følt det var feil når man kaller/kalte meg nerd eller nerdete. Jeg har aldri kunnet se meg selv som en som kunne spilt en av hovedrollene i The Revenge of the Nerds(det er kanskje derfor jeg vegrer å bruke brillene jeg virkelig behøver). Nå har jeg nettopp skrevet tre innlegg om Alan Moore, det fjerde kommer etter dette, og selvinnsikten kommer langsomt krypende. Å samle på tegneserier har mange likhetstrekk med frimerkesamling. Man blir opptatt av førsteutgivelser og komplette samlinger. Nå var det ikke slik det var ment å være. Tegneserier, og senere bøker, lærte meg å lese. Disse tegnede sidene lokket meg inn i en verden jeg takknemlig har forblitt i siden. Tegneserier har hjulpet meg ut av de verste bølgedalene livet har seilt meg ned i og understreket de lykkeligste avsnittene i historien om meg. Derfor kan en muligens se at denne interessen som har vedvart i flere tiår enn jeg gidder å telle er viktig for meg. Dette prøver jeg da også å videreformidle med denne bloggen. Derfor må en ha meg unnskyldt når innleggene blir like interessant lesning som innholdsfortegnelsen på en Zalo flaske. Bær med meg. Før eller siden burde det statistisk sett bli bedre. Og jeg er ikke en nerd snarere en meget dedikert entusiast.

More Moore (3)

Jim Lee debuterte i 1987 hos Marvel og ble ”superstjerne” når han startet å tegne Uncanny X-Men i 1990. Kom 1991 og Marvel lanserte X-Men hvor Chris Claremont skrev og Lee tegnet. Nr. 1 av dette solgte i overkant av 8,1 millioner eksemplarer som ikke er så verst. Lee ble med når de unge oppadstormende forlot Marvel og med Image Comics startet han Wildstorm Productions. En av de første seriene han ga ut her var WildC.A.T.S. En lett gjenkjennelig rip-off av X-Men, men med mer space opera enn originalen. Denne serien hanglet seg gjennom en miniserie og 20 utgivelser og selv med James Robinson(Starman) som en av forfatterne ble det aldri det helt store.
Moore tok over denne serien med nr. 21 og viste resten av tegneserieverdenen hvordan denne typen serier skulle skrives. Godt hjulpet av bl.a. tegnerne Travis Charest(har jeg nevnt før), Kevin Maguire og Kevin Nowlan. Dette er noen av de beste superheltserier jeg har lest og det kom som en befrielse etter å lest det Moore tidligere hadde skrevet for McFarlane. Moore skrev til og med nr. 34 og han skrev også første og siste heftet i Wildstorm crossoveren Fire from Heaven i 1996. Moore skrev også den fire hefters miniserien Voodoo(utgitt på norsk i Inferno nr. 16)om et av de kvinnelige medlemmene av WildC.A.T.S. som forlater gruppen og reiser til New Orleans for å livnære seg som eksotisk danser. Jeg husker ikke at jeg kjøpte disse heftene, men jeg husker ennå hvor skuffet jeg var over at Moore ennå kunne finne på å skrive slikt møl. Han og tegneren Jim Baikie ga ut den tre hefters miniserien Deathblow ved årtusenskiftet . Baikie har for øvrig jobbet en del med Moore opp gjennom årene. Skizz(på norsk i Magnum), Vigilante 17-18 og nevnt i første innlegg, First American i Tomorrow Stories og med John Smith på den fenomenale New Statesmen. Den historien Moore virkelig vil huskes for av det han ga ut på Wildstorm er Wildstorm Spotlight nr. 1 Majestic : The Big Chill. Hovedpersonen her er også medlem av WildC.A.T.S. og minner faretruende om Supermann. I denne historien ville vel var medlem av være riktigere. Ettersom jeg forstår det lever vi et ekspanderende univers og når dette reverseres vil en nærme seg enden for vårt univers. I The Big Chill er denne kommet faretruende nær, lysene slukkes med økende hastighet og antall overlevende i hele universet samlet og kan telles på litt mindre enn to hender og Majestic er en av dem. Carlos D`Anda har tegnet denne fantastiske historien. Moore må ha stolt på Lee siden han gikk med på at America`s Best Comics skulle være en del av Wildstorm. Hvor lik en nålepute må han ha følt seg når Lee solgte Wildstorm til DC i 1998? Neste innlegg blir om Rob Liefeld og hans hans Extreme Studios, Maximum Press, Awesome Comics og hvordan Moore gjorde grå middelmådighet til noe i nærheten av kunst.

More Moore (2)

Moore sa farvel til mainstreamen i 1988 og i 1993 var han nesten nødt til å ønske den velkommen igjen. Nesten blakk og hvor hans virkelig store prosjekter, Big Numbers og forlaget Mad Love, var blitt parkert. Nå var det vel ikke bare økonomi som stoppet dette. En annen grunn var vel hvor omfattende prosjektet Big numbers viste seg å være.Moore søkte hen til det nystartede forlaget Image Comics og det tok ikke Moore mer enn par år å se at disse tilsynelatende idealistiske gründerne var blitt minst like kyniske som de to store forlagene alle hadde flyktet fra. Mer om det senere. I et senere innlegg skal jeg og ta for meg noe av det han gjorde i denne perioden og hva han startet med og fullførte senere. Året var altså 1993 og det jeg har tenkt nå var å ha en gjennomgang av de Moore seriene jeg kjøpte. Dette blir altså ikke en fullstendig oversikt over de seriene Moore skrev for Image. Den finner en på : http://en.wikipedia.org/wiki/Alan_Moore_bibliography
Nå hører det med til historien at jeg kjøpte en god del av dem siden jeg er litt fan av ham. Moore gjorde flere ting på Image før 1993, men hoveddelen av det han skrev er etter. Todd McFarlane var en av de første til å ansette Moore. McFarlane var den mest populære av tegnerne som hadde forlatt Marvel Comics for å starte Image. Hans serie Spawn som han startet med å skrive og tegne selv ble en formidabel suksess og hvor nr. 1 kom i et opplag på 1,7 millioner eksemplarer. Så gikk det litt trått og derfor hyrte McFarlane fire kjente forfattere for å skrive hvert sitt hefte. Disse var Moore(8), Neil Gaiman(9), Dave Sim(10) og Frank Miller(11) og senere skrev Grant Morrison(16-18). Av disse er vel McFarlane nå på talefot med cirka ingen av dem. Moore skrev videre manus til Spawn nr. 37, miniseriene Spawn: Bloodfeud 1-4, Violator: 1-3, Violator vs. Badrock 1-4 og Spawn/WildC.A.T.S. 1-4. Disse seriene er vakkert tegnet og totalt bortkastet lesning på tross av at Moore har skrevet dem. Å kalle det for venstrehåndsarbeid vil være å rose dem unødvendig. Det irriterer meg også en smule at jeg kjøpte disse heftene. Og i særdeleshet at jeg har Spawn 1-70. Jeg var så naiv at jeg trodde det før eller siden måtte bli bedre. Noe som var mye bedre var den seks hefters miniserien 1963. Her samarbeidet Moore med kollegaene fra Swamp Thing tiden. Disse var John Tottleben, Steve Bissette og Rick Veitch. Dave Gibbons og Don Simpson(Megaton Man og Border Worlds)var og med som rentegnere. 1963 var en hyllest til Marvel`s glansperiode på 60-tallet hvor tegneren Jack Kirby var på sitt aller mest kreative. Videre var det en godmodig parodi på Stan Lee`s historier og kommunikasjon med leserne via hans Marvel Bullpen. Ikke at denne periodens serier er blant mine favoritter så er Moore litt mer enn bare morsom og tegnerne gjør en utmerket jobb med å kopiere mesteren. Det var også meningen at det skulle komme et Annual, men det ble det aldri noe av. Tegneren her skulle vært Jim Lee og han var og en av Image-stifterne. Og det er når Moore begynner å jobbe for hans Wildstorm at det virkelig blir snakk om leseverdige serier.

More Moore (1)

DC klarte å vente helt til 2003 før de tynte de siste pengene ut av sitt samarbeide med Alan Moore. Moore hadde forlatt DC 15 år tidligere i harnisk over hvordan forlaget behandlet tegneserieskapere og deres rettigheter. Etter dette hadde DC solgt filmrettighetene til både V for Vendetta og Watchmen og Moore hadde betakket seg for sin del av rettighetene og nektet konsekvent å samarbeide med filmselskapene og -skaperne. Den norske utgaven av DC Universe: The Stories of Alan Moore, Et univers uten grenser, kom i 2007. Siden dette er en nyere utgave inneholder den to ekstra historier. Det er Batman: The Killing Joke(Brian Bolland) og Supermann historien Whatever Happened to the Man of Tomorrow(Curt Swan og utgitt på norsk i Supermann i 1985). Resten av samlingen består i stor del av kuriosa. Et par historier hvor Kevin O`Neill får vist seg frem for et amerikansk publikum(og her forsøker jeg å være morsom). En Vigilante historie, denne karakteren ble presentert for et norsk publikum i Gigant i 1985, hvor Moore prøver å forklare problematikken med vold i hjemmet ved hjelp av en håpløs superhelts utilstrekkelighet. I Batman Annual 11 forteller Moore om Clayface III og hans spesielle forhold til den noe annerledes Helena. For de som ikke vet det er de forskjellige utgavene av Clayface noen av Batman`s farligste fiender. Denne er også utgitt tidligere på norsk i Batman. Dave Gibbons har tegnet Supermann historien For the Man Who Has Everything og her får hovedpersonen en litt annerledes presang. Supermann møter Swamp Thing i DC Presents nr. 85. Green Arrow og Black Canary dukker opp i Night Olympics sammen med Batman og den er tegnet av Klaus Janson. Utenom dette er det en Secret Origin historie med The Phantom Stranger og hvor tegneren er Joe Orlando, to Omega Men historier og tre med Green Lantern og Green Lantern Corps. Dette blir muligens litt i overkant med oppramsing, men det blir for mye å skrive utførlig om hver enkelt historie. Med unntak av The Killing Joke er dette ikke det mest interessante Moore gjorde for DC, men en gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis en ikke får dem med seg. Neste innlegg tenkte jeg å skrive om hva Moore gjorde når han ble virkelig Mainstream.

Hvor privat bør privat være ?

Hvorfor en ble gitt så mange valg må det være noen som vet. Jeg har gjerne tatt de som var feil og har måttet leve med det. Nå er ikke dette et forsøk på å bli lissom filosofisk, men bare for å forklare at på tross av mine problemer med å velge riktig er det noen valg jeg aldri vil ta. Et av disse handler Chester Brown`s siste selvbiografiske grafiske roman om. Paying For It kom på Drawn & Quarterly tidligere i år og har undertittelen A Comic-Strip Memoir About Being a John. Forordet er skrevet av Robert Crumb og noen ville kanskje se en sammenheng der. Det en bør si først om denne serien er at Brown er ærlig langt forbi det pinlige. Han gjør ingen forsøk på å glamorisere det han har å fortelle. Det hele begynner i 1996 hvor kjæresten Sook Yin-Lee(Canadisk multikunstner) og Brown`s forhold tar slutt. Brown bestemmer seg da for å ta avstand fra den seriemonogamien de fleste utsetter seg for p.g.a. behovet for sex. Han bestemmer seg for å få tilfredstilt sine seksuelle behov ved hjelp av prostituerte. Han har ikke mange moralske motforestillinger, men sliter i begynnelsen med rent praktiske detaljer. Hvordan man skal treffe dem er kanskje det største. Han finner til slutt ut at det å finlese annonser i avisene og tidsskrift er tingen for å finne frem til de som ”jobber” i bordeller eller leiligheter. Senere i historien kommer de hjem til ham. Brown kommer opp med det ene tilsynelatende rasjonelle argumentet etter det andre mens han forteller om de mange kvinnene han utveksler tjenester med. Bare for å vise hvor ufrivillig kynisk han er blitt går han jevnlig inn på et nettsted hvor de forskjellige kvinnene har blitt vurdert og gitt karakterer av tidligere betalende. For så å velge blant dem som har fått best kritikker. Innimellom viser han også de mange diskusjonene han har med sine nærmeste venner. To av disse er tegneserieskaperne Joe Matt og Seth. Historien er, som undertittelen sier, tegnet i stripeform. Små tegninger i svarthvitt i hvert sitt identiske rektangel og meget enkelt og konsist tegnet. Historien fungerer så bra at jeg nesten helt glemmer at det er striper jeg leser. Når det er sagt vil jeg si at jeg liker Chester Brown, men at jeg ikke har veldig mye til overs for horekunden Chester Brown. Brown prøver da også i etterordet og la de som er uenige med ham komme til orde og dette vier han da også 50 sider til. Dette er en serie en bør lese om ikke annet enn for å kunne være uenig med ham.

Kvinnefrigjort ?

Det de fleste forbinder med Frank Cho, hvis de i det hele tatt har gjort seg noen tanker om ham, er stripeseriene University2 og Reservatet / Liberty Meadows. Det er kommet tre album av University2 og to av Reservatet på norsk mellom 2001 og 2003. Begge har vært biserier i Tommy og Tigern, Ernie eller Larssons gale verden. Jeg husker bare ikke hvilken av dem det var. Cho tegnet University2 mens han ennå var student ved The University of Maryland. Siden ble han gitt en 15 år lang kontrakt med Creators Syndicate etter å ha endret tittelen til Liberty Meadows. Misnøye med kontrakten og sensur fra syndikatets side førte til at Cho startet å gi ut serien på eget forlag og som månedshefte. Den gis nå sporadisk ut på Image Comics. Jeg må innrømme at jeg har lest fint lite av denne stripen og at det jeg har lest er morsomt på en litt umoden rølpete måte. Hvor de fleste hovedpersonene er dyr med vel menneskelige egenskaper og midt blant dem denne fantastisk vakre kvinnen.Og tegne kvinner er noe Cho behersker til det fullkomne. Noe han får vist i Shanna utgitt på norsk i innbundet utgave i 2006. Opprinnelig en syv hefters miniserie med tittelen Shanna the She-Devil volume 2 og utgitt på Marvel Comics i 2005. Shanna er en kvinnelig motstykke til Tarzan, men hadde en mer sivilisert oppvekst i det mørkeste Afrika. Med et par tragiske unntak. Siden har hun forflyttet seg til Antarktis og Det ville landet / The Savage Land. Hun skal visstnok også være gift med Marvel`s Tarzan-kopi Ka-Zar. Hun dukket første gang opp i bladet Shanna the She-Devil i 1972. På norsk har jeg bare sett henne som bi-serie i Punisher 1-5 i 1991 og til og med nr.1 1992 skrevet av Gerard Jones og tegnet av den framifrå Paul Gulacy.
Så er det slik at Shanna i Cho`s versjon ikke er den opprinnelige, men et resultat av et genetisk eksperiment. I gangsatt av nazistene for så og først bli oppdaget av en gruppe amerikanere mange år senere. Hun har krefter nesten like en superhelt og er fullstendig befridd for det hatet originalen nærer for skytevåpen. Hun blir en del av denne gruppen som befridde henne fra det overdimensjonerte reagensglasset hun hadde befunnet seg i. Siden de alle befinner seg i Det ville landet er det en sann overflod av forskjellige arter av dinosaurer. Og disse er ikke videre vennlig innstilt overfor inntrengerne. Det hele blir en kamp for å overleve mot disse etter sigende utryddede blodtørstige reptilene. Da kommer kreftene til Shanna og de andre egenskapene hennes godt til nytte. Dette er en serie med en no-brainer historie og hvor Cho`s fantastiske tegninger veier opp for det. En serie en leser, blir godt humør av og for så å tenke at en burde jo også lese den nylig utkommede norske oversettelsen av Paul Auster/ Paul Karasik/ David Mazzucchelli`s City of Glass. Alt til sin tid.

Bare en dag for sent

Den siste halvannen uken har vært uendelig trist og om jeg ikke har grått så har tårene i hvert fall trillet jevnlig. Så for å kunne distrahere meg selv fra dette tok jeg frem en bok jeg nylig kjøpte. Eller rettere sagt første bok av fire, som den 12.07. ble til fem, og ble sendt fra Amazon i midten av forrige måned. Det var George R R Martin`s serie A Song of Fire and Ice. Nå må jeg nevne at tidligere leste jeg altfor mye fantasy og gikk en smule i metning. Så lei ble jeg at jeg har ikke lest en fantasy bok på de siste ti årene. Det var ikke fordi jeg har fått med meg HBO-serien heller snarere det at Time Magazine kalte ham den amerikanske J R R Tolkien. Og det var en av hovedgrunnene til at jeg leste så mye fantasy til å begynne med. Nemlig å finne noe som kunne måle seg med Ringenes Herre kvalitetsmessig. Martin er ikke der helt ennå, men dette er noe av det beste jeg har lest siden jeg begynte å lese David Eddings og Raymond E Feist på slutten av 80-tallet. At Martin skriver for et voksent publikum gjør lesningen mye enklere. Den viktigste innvendingen til Martin`s bøker er allikevel tykkelsen. Bare som eksempel er siste bok Dance With Dragons kommet som lydbok på engelsk og varer bare 48 timer og 56 minutter. Nå er det ikke bøker denne bloggen handler om, men tegneserier. Vel, første del av boken A Game of Thrones kommer i tegneserieform i slutten av september og etter som jeg kan forstå er det planer å adaptere hele serien til grafiske romaner. Den eldste serien jeg har funnet som Martin har skrevet er Sandkings utgitt som nr. 7 og sist i serien DC Science Fiction Graphic Novels i 1987. Etter en novelle av Martin som han vant både en Hugo og Nebula pris for, adaptert av Doug Moench og tegnet av Pat Broderick. Denne har jeg bare lest omtalen av. Martin har skrevet tre noveller som kommer før serien og disse kalles The Tales of Dunk and Egg. To av dem er blitt adaptert til tegneserier. I 2003 kom den seks hefters serien Hedge Knight på Image Comics og fire år senere kom The Hedge Knight II : Sworn Sword på Marvel. Begge disse er tegnet av Mike S Miller og det er også han som skal tegne adapsjonen av The Game of Thrones. Miller, ingen slektskap til Frank (Holy Terror gud bedre som jeg gruer meg) Miller, har i en årrekke vist seg som en meget habil håndverker og var faktisk en av de første som fikk tegne en serie med Erik Larsen`s Savage Dragon(den tre hefters Red Horizon fra 1997) utenom Larsen selv selvfølgelig. Jeg har bare lest The Hedge Knight og som jeg nettopp sa er Miller litt bedre enn at en kan kalle ham en middelmådighet. Nå virker det som om det middelmådige er det som skal til for å tegne fantasybøker, jevnfør serieversjoner av Feist og Orson Scott Card jeg har lest. Historien er grei nok og jeg hadde sikkert hatt bedre utbytte av å lese den hvis jeg hadde lest serien først. Nå har jeg ikke tenkt å skrive så mye mer. Annet enn at disse to sistnevnte seriene kan være artig å få med seg som tegneserier for de som har lest bøkene eller sett tv-serien. Eller har behov for tidtrøyte som ikke yter for stor intellektuell motstand.