Jeg har alltid følt det var feil når man kaller/kalte meg nerd eller nerdete. Jeg har aldri kunnet se meg selv som en som kunne spilt en av hovedrollene i The Revenge of the Nerds(det er kanskje derfor jeg vegrer å bruke brillene jeg virkelig behøver). Nå har jeg nettopp skrevet tre innlegg om Alan Moore, det fjerde kommer etter dette, og selvinnsikten kommer langsomt krypende. Å samle på tegneserier har mange likhetstrekk med frimerkesamling. Man blir opptatt av førsteutgivelser og komplette samlinger. Nå var det ikke slik det var ment å være. 
Tegneserier, og senere bøker, lærte meg å lese. Disse tegnede sidene lokket meg inn i en verden jeg takknemlig har forblitt i siden. Tegneserier har hjulpet meg ut av de verste bølgedalene livet har seilt meg ned i og understreket de lykkeligste avsnittene i historien om meg. Derfor kan en muligens se at denne interessen som har vedvart i flere tiår enn jeg gidder å telle er viktig for meg. Dette prøver jeg da også å videreformidle med denne bloggen. Derfor må en ha meg unnskyldt når innleggene blir like interessant lesning som innholdsfortegnelsen på en Zalo flaske. Bær med meg. Før eller siden burde det statistisk sett bli bedre. Og jeg er ikke en nerd snarere en meget dedikert entusiast.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar