Grønn var min barndoms hval

Første linje i Peter Handkes dikt Lied Vom Kindsein / Sang om barndom(?) er Als das Kind Kind war og diktet blir flittig brukt i en av historiens kjedeligste filmer; Wim Wenders Himmelen over Berlin fra 1987. Og nettopp kjedsomhet var det verste som kunne ramme en når ennå var liten.

Ikke et semikolon i sikte

"Anger is an energy" synger John Lydon i Public Image Ltd.`s sang Rise. Hvis en velger å undertrykke denne energien gir en seg selv fremtidige gaver en kan bruke år og psykologer å pakke opp. Hvorfor er sinne gjerne fulgt av dårlig samvittighet ? Det er kanskje bare noe jeg er belemret med, men ideligen og ideligen slår det aldri feil. Selv når det var berettiget og ingen ble varig kvestet. Det være seg fysisk eller mentalt. Å la seg ri av disse stormkastene av sinne. Dette å se rødt og innse at det var den eneste fargen før Goethe introduserte sin fargelære. Føle fullkommenheten som menneske ved at adrenalinen flommer over. Vite alt dette og allikevel ende opp surmulende og la baksnakkingen bli det substituttet en klynger seg til. Dette innleggets tegneserie er David Lynch`s The Angriest Dog Alive.

Mer strukturert plaprende

Hvem vi var da vi virkelig visste hvordan fremtiden og vi skulle bli. Når svarene var enklere enn spørsmålene og svarthvitt hadde blitt gitt oss i fødselsgave. Hvor er vi nå når tvilen og den begynnende evnen til å reflektere har ødelagt oss. Når denne tidligere ideen om modenhet har satt sitt umiskjennelige preg på en mer og mer gråsteinsfarget tilværelse. Da er det greit å bli minnet på Franquins Viggo/Gaston.

Viljeløst mimrende (2)

Hvis en var en av de få som leste disse innleggene kunne en spørre seg hvorfor hver innledning trenger å handle om meg. Begynnelsen av svaret ligger i nettadressen http://laschgsinblogg.blogspot.com/ . Det resterende ville bli at hvis jeg ikke gjorde det ville det bli enda mer monotont å lese dem. Det jeg prøver er ikke å analysere eller skrive rene anmeldelser av seriene, men snarere nevne en del en bør eller burde lese. Gleden det er ved og ikke alltid å forstå, men alltid få lov å oppleve alle disse ”lettkjøpte” erfaringene. Jeg ble tilbudt, det vil vel siden vise seg at det hele koker bort, en fullt betalt reise til Bhutan. De tingene som slo meg var at dette er det området i verden jeg har mest lyst å besøke og at Bhutan bare ligger et par steinkast unna Nepal og Tibet. Fascinasjonen for denne regionen, og da i særdeleshet Tibet, er som en følge av at jeg har lest Coseys geniale serie Jonathan. Så bare først nevne at to av de beste seriene på Vertigo snart går inn. Jason Aaron`s Scalped avsluttes med nr. 60 og Brian Wood`s med nr. 50. Dette skjer i løpet av de 6 neste månedene og savnet vil virkelig kunne føles. For å oppveie noe av dette har jeg, av de 52 nye titlene DC lanserte i august, begynt å abbonere på 2 av dem. Action Comics av Grant Morrison/Rags Morales og Justice League Dark skrevet av Peter Milligan. Dark er den første månedlige DC tittelen John Constantine har vært en del av siden Vertigo ble startet i 1993. Også er det jo Milligan som nå skriver Hellblazer. Så var det dette innleggets anbefaling. Ved å tråle meg gjennom flere bruktbuer har jeg klart å karre til meg en komplett samling (57 utgivelser og det inkluderer de 4 tidligligste med DC serier) av Iskalde Grøss pluss de to albumene hvor seriene ble utgitt i farger. Hvor Bill Gaines`serier fra EC Comics ble utgitt på norsk og dessverre i svarthvitt. Der hvor en allikevel får lov å se genier som Wally / Wallace Wood, Johnny Craig, Harvey Kurtzman, Bernie Kriegstein, Al Williamson og Reed Crandall utfolde seg. En har noen få serier av Joe Orlando (senere visepresident hos DC), George Evans(Agent X-9). Og så er det en gru bråte av arbeidshestene Jack Davis, Will Elder og Graham Ingles. For et kort øyeblikk hadde amerikanske serier muligheten til å fri seg fra det åket superheltseriene hadde pålagt dem. Så fikk en The Comics Code fordi de nesten lyktes. Dette og mer kan en få med seg ved å lese dem og eventuelt få tak i dem brukt. Noen av de beste seriene produsert i landet som ga oss den moderne tegneserien. Biblioteket har bare samlingen Crime Supensestories vol. 1 skrevet av Al Feldstein og Mad Archives 1 og 2, men det er jo et sted å starte.

Harold Bloom eller Arsenal F.C. ?

Dylan Thomas` linjer: Do not go gentle into that good night, Old age should burn and rave at close of day; Rage, rage against the dying of the light. Disse handler selvfølgelig ikke om meg og mitt forhold til mørketid. Det gjør ikke den tiden vi er inne i nå mindre deprimerende og tanken på at snø og is igjen vil gjøre sitt beste for å gjøre meg til en blant de allerede uføretrygdede. Da var det tanken slo meg at for å veie opp for denne begynnende depresjonen påført meg p.g.a. mangel på lys skulle skrive om noe av det beste jeg har lest i løpet av den siste tiden. Hvorvidt det innholdsmessig er en kur gjenstår å se. Kommer straks tilbake til det. Lars Fiske og Steffen Kverneland har med Kanon 4 avsluttet sin tegneserieroman/biografi/selvbiografi hvor historiene til Kurt Schwitter og Edvard Munch er sentrale. Boken er på imponerende 190 sider og som leser skulle en ønske den var lenger. Det er vanskelig å tenke seg to tegnestiler mer forskjellige enn Fiske og Kvernelands og allikevel har de i både i Olaf G og de fire Kanon bøkene vist at de sammen utgjør en helhetlighet aldri før sett i Norge og ikke så mange andre steder for den saks skyld. Også det at Fiske klarer å fortelle om denne tyske kunstneren og hans ide om merz uten å gjøre narr av eller avfeie ham som en ufarlig original er et kunststykke. I bok nummer 4 forteller han om Scwitters siste år og det hele starter med flukten fra Norge etter tyskernes ankomst i april 1940. Kverneland forteller om Munchs oppvekst og hans tidligste år som utøvende kunstner. Om morens bortgang når han var 5 år og farens senere trøst i nitrist kristelig pietisme. Hans egne plager med angsten. Hvordan han ble en del av gruppen av Kristianiabohemer. Hans forhold til bl.a. Christian Krogh og Hans Jæger. Og hvor han ved hjelp av et statlig reisestipend kommer seg ut av det altfor lille Norge. Mye av dette fortalt med Munchs egne ord tatt fra brev og dagbøker. En blir også fortalt hvordan Kverneland gjenkjenner seg selv i Munch med at begge endte opp med å miste hele sin nærmeste familie. Et rørende øyeblikk av selvinnsikt innimellom testosteron og øldrikking. Utenom dette rekker Fiske og Kverneland å fortelle en rekke andre historier. Den mest kjente historien om Charles Mingus (ikke den om de 55 hvalene som strandet den dagen han døde) igjen fortalt med hovedpersonens ord. Hvor den grafiske utformingen kan sies å være mer «kunstnerisk». Bilbao Bill mer kjent som Buffalo Bill og hans Westernshow blir nevnt og en rekke andre emner. Stikkordene står listet opp på baksiden av boken. Da er det bare å avslutte med å si at i denne sammenhengen er det at jeg er imponert et helt klart understatement.

Narr i all evighet ?

Innimellom får jeg det for meg å leke voksen. Det er faktisk ganske morsomt. Spesielt fordi det aldri varer lenge. Ansvarlig og sin alder bevisst er to ting man ikke ofte sier om meg, men innimellom later jeg som om jeg oppfyller disse og alle andre nødvendige krav. Hvorfor nevner jeg dette ? Vel, i det siste har jeg vært mer opptatt av leken enn denne virkelige villfarelsen jeg til vanlig befinner meg i. Hvilke utslag det har gitt ? Tja, ikke så mange at jeg kan gi en eksakt beskrivelse, men nok til at jeg har bitt meg merke i det. Innledningen her har vel sannsynligvis ingenting med resten av dette innlegget å gjøre. Hvorfor i det hele tatt nevne det og svaret blir, som alltid, hvorfor ikke. Så var det hva jeg hadde tenkt å skrive om denne gang. Jeg har nevnt tidligere i bloggen at den første virkelige tegneserieanmeldelsen på norsk jeg leste var Erling T Gjelsviks anmeldelse av de seks albumene av Alejandro Jodorowsky og Moebius (Jean Giraud) i serien om John Difools eventyr. De kom først ut som enkeltalbum på Cappelen i perioden 1986-89 og senere i samlet utgave på Egmont i 2008. Disse har blitt etterfulgt av en hærskare andre album tegnet av bl.a. Carlos Gimenez(Metabaronenes Kaste), Das Pastoras/Julio Martínez Pérez (Metabaronenes Kaste), Travis Charest (Les Metabarons) og Zoran Janjetov(The Incal og Teknofædrene) og ytterligere et tegnet av Moebius( Apres l`Incal: Le Nouveau rêve, 2000). Gjelsvik brukte nesten en hel helside i Dagbladet, og dette var etter de gikk over til tabloidformat, til å anmelde hele serien. Jeg tenkte å gå litt saktere frem.
Det første albumet i serien har tittelen Den svarte Inkal og her blir en introdusert for den nokså forsofne privatdetektiven R-klasse John Difool (etternavnet har visstnok sammenheng med Tarotkortet The Fool i den store Arkana) og hans faste følgesvenn, en etter hvert snakkende betongpapegøye. Det er en fremtid hvor menneskeheten har tatt lærdom av maurene og flyttet inn i gigantiske og nesten underjordiske byer. Difool får i oppgave å eskortere en tilsynelatende ung rik kvinne ned til et av de laveste nivåene. I et forsøk på, det han tror er, å beskytte klienten skyter han hull i et av den kriminelle Killy Hundehodes øreflipper. Under flukten springer han inn i en døende alien som gir ham det som viser seg å være Inkalen. Dette er en edelsten med uante krefter. Plutselig blir Difool en meget ettertraktet mann og hvor alle, inklusive presidenten som nettopp har latt seg klone på nytt, vier ham spesiell interesse.Dette er altså begynnelsen på en av de beste space operaene i tegneserie format noensinne. Jodorowskys manus er både komplekst, innfløkt og uhyre underholdende. Allikevel er det Moebius og hans tegninger som gjør dette til en av de beste fransk-belgiske seriene noensinne. Med denne geniale enkeltheten som kjennetegner Jean Girauds tegnestil når han ikler seg sitt alter ego. Hvor en kan studere tilfeldige ruter og få bekreftet at less is more. Et eksempel er at en ser et kvinneansikt tegnet forfra. Bare for å oppdage at nesen ikke er tegnet og allikevel være i stand til å se den. Det er sånne ting som imponerer meg.
Fortsettelse følger….

Bare fordi jeg hadde lyst

Siden jeg har slike interessante og travle arbeidsdager så satt jeg i dag og så gjennom en liste av Tradepaperbacks utgitt på Dark Horse Comics. Og plutselig dukker Supermann opp med ikke mindre enn 5 titler. Det er jo litt merkelig når en vet at etter at National Comics, og som senere ble DC, fikk tusket til seg rettighetene til Supermann fra Jerry Siegel og Joe Shuster tilbake i 1938 har de tviholdt på dem. Så var det dette med crossovere. Superman og Spider-Man var først ute i 1976 og DC/Marvel forsøkte å gjenta denne suksessen i 1981. Begge utgitt på norsk. På 90-tallet tødde DC litt opp og lot andre få leke med Superman, deriblant DHC. Sikkert med det i bakhodet at det ville skape mer blest om karakteren og gi nye lesere. Det samme har de gjort med Batman som nå må ha truffet alt som kan krype og gå av andre forlags karakterer. Det kan jeg nevne mer om en annen gang. De to seriene utgitt på norsk er Superman vs. Aliens(1995) utgitt i Gigant nr. 2 2001 og Superman versus The Terminator: Death to the Future(2000) i Gigant nr. 4 2001. Den første er skrevet av Dan jurgens og tegnet av den altfor lite produktive Kevin Nowlan(WildC.A.T.S. og Jack B Quick i Alan Moore`s Tomorrow Stories). Serien i seg selv er fantastisk tegnet og ikke altfor spennende når det kommer til innholdet. Det er i grunnen en stund siden Aliens fungerte som tegneserie. Superman versus The Terminator vet jeg ikke helt om jeg har lest, men det samme gjelder for Terminator som for Aliens at som tegneserier er det minst 20 år siden det kom noe bra. Hvem husker vel ikke den absolutt forferdelige firehefters serien Robocop Versus The Terminator. Skrevet av Frank Miller og tegnet av Walter Simonson og som kom ut i 1992. Det kom ytterligere en crossover i 2002 med Superman og Aliens. Denne var skrevet av den meget produktive Chuck Dixon og tegnet av Jon Bogdanove og Kevin Nowlan. En serie som virkelig er verdt å nevne er Superman/Madman Hullaballo. En serie hvor Michael Allred`s unike karakter Madman(navnet sier vel det meste)/Frank Einstein bytter dimensjon med Supermann. Denne trehefters miniserien er skrevet og tegnet av Allred og jeg kjøpte den når den kom i 1997. Siden denne serien er såpass bra og jeg ikke har nevnt Allred tidligere sparer jeg begge til en senere anledning. Siste serien ut er Elseworlds serien hvor romkapselen med lille Kal El lander i den østafrikanske jungelen og blir som foreldreløs oppdratt av menneskeaper. Lord Greystoke blir en eventyrer og ivaretar flere av de virkelig negative aspektene med det å være britisk adelsmann. Igjen skrevet av Chuck Dixon og tegnet av den for meg ukjente Carlos Meglia. Og da har jeg nevnt disse seriene og neste innlegg vil forhåpentligvis handle om noe interessant.

War, huh, yeah What is it good for

Jeg vokste opp i hjem hvor far endte opp med å være 41 år og 16 dager i forsvaret og hvor mor både hadde vært og senere igjen ble sivilt ansatt i forsvaret. Dette førte til at jeg som liten var ekstremt opptatt av krig. General Montgomery`s Krigskunstens historie var en av de bøkene jeg leste mest i. Så kom tenårene og Ringenes herre. Frodos forvandling fra wannabe helt til pasifist gjorde et enormt inntrykk og få år senere gikk jeg til det skritt å nekte førstegangstjenesten. Allikevel har jeg beholdt interessen for krig, men med et litt forandret syn på denne definitive måten å løse konflikter på. Da er det både nyttig og nødvendig å få muligheten til å lese Dougie`s War. Skrevet av Rodge Glass og illustrert av Dave Turbitt. En grafisk roman om hvordan det er å komme tilbake til det normale livet etter å ha vært soldat i Afghanistan. Dougie har tilbrakt tjenestetiden sin i Helmand-provinsen, et av de områdene hvor Taliban står sterkest. Han vender tilbake til barndomsbyen Glasgow og blir nødt til å flytte inn i sin søsters leilighet. Til å begynne med går alt godt og det er mye å ta igjen. Så begynner festingen å ta overhånd og marerittene begynner å innhente ham. Det det er snakk om er posttraumatisk stress og det driver Dougie dithen at han mer og mer innser at han skulle vært en av de falne. De nærmeste gjør et forsøk på å hjelpe, men uten et offentlig støtteapparat eller forståelse for hva problemene er blir det forgjeves. Dette er en glimrende serie fordi den er godt skrevet, fantastisk illustrert og til de grader aktuell. Når det kommer til tegningene veksler de mellom å være i svarthvitt eller rødt og hvitt. Det samme gjelder tekstingen og om det det blir snakket eller en får innblikk i Dougie`s tanker. Siste halvpart av boken inneholder bakgrunnsstoff fra Afghanistan, Rudyard Kipling`s dikt Tommy og en lang artikkel om Pat Mills og hans serie Charley`s War. Jeg ble anbefalt å kjøpe inn Dougie`s War til biblioteket og etter å ha lest den må jeg si at jeg er takknemlig for det.

Klassiker på anna vis ?

Terry LaBan startet med å utgi serier på Fantagraphics(International Bob, Unsupervised Existence og Cud Comics) og har sammen med sin kone Patty hatt en syndikalisert avisstripe(The Edge) Så i 1995 tok han sin nye serie, også kalt Cud Comics, hvor hovedpersonene var slackerparet Eno & Plum med seg til Dark Horse Comics. Her er det selvfølgelig snakk om penger og dette var noe DHC gjorde ganske ofte. Dette å lokke til seg serieskapere med løfte om store pengesummer. Og allikevel gikk og går de fleste alternative serieskapere til Fantagraphics, Slave Labor eller Drawn & Quarterly som ikke kunne tilby like mye. For LaBan ble det også slik at med et større publikum kom også mer oppmerksomhet. Og han begynte å skrive andre serier enn sin egen. For Vertigo skrev han de tre første heftene i deres storsatsing The Dreaming. Denne serien som skulle være et slags substitutt for alle de som ikke kom over at The Sandman var avsluttet. Det hele for øvrig glimrende tegnet av Peter Snejbjerg. For Vertigo skrev han den firehefters spionthrilleren The Unseen Hand (Ilya, Parks) og for Vertigo den rimelig originale trehefters miniserien Muktuk Wolfsbreath: Hardboiled Shaman og tegnet av Steve Parkhouse. Han har for øvrig laget en nettserie med denne karakteren og denne finner en på http://hardboiledshaman.com/ . Han har både skrevet og tegnet serier siden dette, men det var her jeg mistet oversikten. Og så var det den serien jeg egentlig skulle skrive om. Samme året LaBan gikk til DHC skrev han den seks hefters miniserien Matt Wagner`s Grendel Tales: The Devil May Care. Her var tegneren Peter Doherty mest kjent fra 2000 AD. Grendel Tales er flere frittstående fortsettelser på den historien som ble fortalt i de 50 heftene av Grendel. I en fremtidig verden hvor den sterkestes rett er vel ivaretatt og hvor de aller sterkeste er de som tilhører de forskjellige Grendelklanene. Handlingen i Devil May Care er lagt til Indianapolis og selv om dette er fremtiden arrangeres det fremdeles et stort årlig løp her. Et utall av Grendelklaner har samlet seg og det er sjefen for den lokale avdelingen å holde styr på de tilreisende. Denne Hack har i tillegg andre problemer. Noen har satt seg fore å drepe så mange Grendler som mulig og samtidig brygger det opp til opprør innad i hans egen klan. Han kommer i kontakt med byens sjefslege Dana, som i tillegg er den argeste motstanderen til alt relatert til Grendel. Disse to motpolene innleder et forhold og en vet at det vil ikke få en lykkelig slutt. Dana har en tenåringssønn hvis høyeste er å bli medlem i den lokale Grendelklanen og det skaper selvsagt flere problemer. Det en har er en mer moderne vri på Romeo og Julie og LaBan forteller den virkelig bra. Det som i grunnen imponerte meg mest med denne serien var Doherty`s tegninger. Hvis jeg skulle prøve på en beskrivelse ville det være en blanding av tegnestilene til landsmennene Frank Quitely (All Star Superman m.m.) og Dave Taylor (bl.a. Tongue*Lash og en meget brukt fargelegger). Og for de som ikke har fått med seg hva dette Grendelstyret dreier seg om er det bare å søke på Matt Wagner i bloggen. Jeg er sikker på at jeg har nevnt ham tidligere.

Når fargeblindhet gjør alle mandager blå

Når svartsynet blokkerer nesten et hvert forsøk på å se verden slik den er dømt til å være hver dag. Da skulle løsenordet vært tegneserier. Det er det sjeldent i disse tilfellene. Når en er så sur at en er nødt til å sitte stille for ikke å snuble i sin egen underleppe. Hvor Joy Division bare virker oppmuntrende og en virkelig forstår optimismen i Lars Norens skuespill. Da er det slik at ingenting av dette vil bli bedre eller bedres av at tegneserier er det jeg foretrekker å lese, men hvem vet hvor mye verre det kunne vært. Da er det også at en virkelig innser at en burde spise en sunn frokost hver dag, få en god natts søvn og at vitaminer er bra for en. Som Jan Eggum sa det: Morgenstund har gull i munn en liten stund. Og at faren for kols blir mye mindre hvis en begynner å trimme og slutter å røyke. Vel, gå utenom sa bøygen og en får så her. Så var det tilbake til 1995 og det at jeg kjøpte Absolute Vertigo. Dette var et hefte som skulle introdusere nye serier utgitt av Vertigo. Det kostet 10 kr. og kort etter steg prisen til langt over det tidobbelte. Grunnen var at her ble de første sidene til Garth Ennis og Steve Dillon`s nye serie presentert. Bare noen få sider og i feil rekkefølge og de seriøse tegneseriesamlerne gikk amok. Serien det var snakk om var The Preacher og den ble fort en av Vertigo`s mest populære serier i denne imprintens historie. Noe den er frem til i dag. Jeg har knapt sett mer frem til å lese en ny serie enn denne. Ennis og hans rabiate aversjon mot alt religiøst (les: kristent) ble først vist oss i Hellblazer(True Faith kom dog tidligere) og med Preacher jekket han det hele opp ganske mange hakk. Genesis er født av en union mellom himmel og helvete representert ved en demon og en engel. Dermed blir denne gitt krefter aldri hørt om tidligere. Dette er en ide Ennis også tok litt for seg i Hellblazer historien Guys and Dolls, men hvor avkommet der blir drept tar det i Preacher bolig i den meget desillusjonerte predikanten Jesse Custer som holder til i en liten by i Texas. Denne setter seg fore å finne gud og holde ham ansvarlig for hans handlinger og dermed straffe ham for de feilgrep han har begått. Hans første følgesvenn blir den irske vampyren Cassidy. For så igjen treffe sitt livs store kjærlighet. Tulip O`Hare som han ikke kunne leve foruten og nok en gang innser at dette helt klart er tilfellet. Av de 66 heftene i serien, de fem enkeltstående heftene og den firehefters miniserien Saint of Killers er det bare et hefte jeg ikke har lest. En er blitt sjokkert, bestyrtet, fått rikelige doser med både plump og beksvart humor, spenning så det holder, imponerende hverdagsfilosofiske betraktninger og innsett riktigheten av Custer`s misjon. Serien ble avsluttet i 2000 og en skulle tro at det var en serie jeg ville ha lest om igjen mange ganger siden, men den gang ei. Det var genialt mens en leste dem første gangen, men i ettertid kan det virke som om det ble for mye av det gode. At en gikk i metning. Pluss at det som sjokkerte en for 15 år siden nå virker mye tammere. Det vil nok ennå gå en god stund før jeg leser The Preacher om igjen, men jeg har veldig lyst å lese leserbrevsidene med Ennis` kommentarer. Innimellom var innholdet der bedre enn i selve heftet.

Med fare for å bli panegyrisk

Hva kan ha skjedd når Rødhette er blitt drept og den Store Stygge Ulven er den som skal etterforske udåden ? Det er slik en av de beste seriene noensinne starter og hvor en ikke kan annet enn å innse at det også er en av de mest fascinerende begynnelser noensinne. Åstedet befinner seg i den meget avskjermede fra omverdenen Fabletown i New York. Fabletown utgjør bare noen få kvartal og er utelukkende befolket med nesten alle karakterer en har i vår vestlige eventyrtradisjon. De som ikke er gitt oppholdstillatelse her er de ikke-menneskelige som ville skille seg for meget ut. De har blitt plassert på en gård lenger nord i staten New York. Det som har gitt alle disse fables liv kan være vår, les menneskehetens, kollektive underbevissthet. Årsaken til at de har søkt tilflukt i vår verden er at de er blitt fordrevet fra sine egne virkeligheter av den ultimate ondskapen The Adversary og hans utallige hærskarer. Tilbake til begynnelsen og det faktum at Snøhvit er Rødhettes søster. Snøhvit er den som i praksis styrer Fabletown og som også har hatt et meget anstrengt forhold til sin antatt myrdede søster. Den store stygge ulven har ikledd seg menneskeham og lyder nå navnet Bigby Wolf. Han har flere talenter enn å kunne blåse kraftig og finner da også løsningen på denne mulige forbrytelsen. Denne første samlingen Legends in Exile utgjør heftene 1-5 i en serie som nå har passert 110 hefter. Legends in Exile er også det som lurer deg inn i dette fantastiske universet Willingham har skapt. Et univers som er så enestående at en som tegneserieinteressert ikke kan forbli uberørt. Hvor det faktum at det er blitt utgitt 14 + 1 samlinger til bare gjør at en innser at avhengighet kan være både smertefullt og en god ting. Bill Willingham har også en fortid som tegner. Tilbake i 1984 kom første hefte i hans egen superheltserie The Elementals. Utgitt på Comico og det kom 23 hefter. Volume 2 kom i 1989 og varte 22 hefter. Dette er en serie jeg har lest litt av og ikke helt fått fot på. Ironwood kom på Fantagraphics imprint Eros Comix i 1991 og de 11 heftene ble tegnet og skrevet av Willingham. En serie som en gjerne kan si var protypen for Fables var de tre heftene i serien Coventry (Fantagraphics) fra 1996-97 og som ble den siste serien han skrev og tegnet selv. Når han så ble knyttet til Vertigo har han skrevet flere enkelthefter og tre miniserier. Sammen med Paul Guinan den seks hefters The Proposition Player og to firehefters miniserier om heksen Thessaly kjent fra The Sandman A Game of You (Sandman Presents: Thessaliad og Sandman Presents: Thessaly - Witch for Hire) og Shawn McManus var tegner og også en av flere tegnere på A Game of You. Han har sammen med Matthew Sturges skrevet serien Fables Spin-offen Jack of Fables og samarbeidet med samme Sturges på House of Mystery. Begge disse seriene har nå gått inn etter henholdsvis nr. 50 og 42. Jeg har til nå skrevet om hver bok i Sandman serien. Jeg har planer om å gjøre det samme med Mike Carey`s Lucifer. Og før eller siden vil jeg ta og gjøre det samme med Fables. Inntil da er det ikke annet enn å oppfordre på det innstendigste at en på egen hånd lar seg bergta av denne enestående serien som bare blir bedre og bedre. Sånn er det nå bare.