Innimellom får jeg det for meg å leke voksen. Det er faktisk ganske morsomt. Spesielt fordi det aldri varer lenge. Ansvarlig og sin alder bevisst er to ting man ikke ofte sier om meg, men innimellom later jeg som om jeg oppfyller disse og alle andre nødvendige krav. Hvorfor nevner jeg dette ? Vel, i det siste har jeg vært mer opptatt av leken enn denne virkelige villfarelsen jeg til vanlig befinner meg i. Hvilke utslag det har gitt ? Tja, ikke så mange at jeg kan gi en eksakt beskrivelse, men nok til at jeg har bitt meg merke i det. Innledningen her har vel sannsynligvis ingenting med resten av dette innlegget å gjøre. Hvorfor i det hele tatt nevne det og svaret blir, som alltid, hvorfor ikke. Så var det hva jeg hadde tenkt å skrive om denne gang. 
Jeg har nevnt tidligere i bloggen at den første virkelige tegneserieanmeldelsen på norsk jeg leste var Erling T Gjelsviks anmeldelse av de seks albumene av Alejandro Jodorowsky og Moebius (Jean Giraud) i serien om John Difools eventyr. De kom først ut som enkeltalbum på Cappelen i perioden 1986-89 og senere i samlet utgave på Egmont i 2008. Disse har blitt etterfulgt av en hærskare andre album tegnet av bl.a. Carlos Gimenez(Metabaronenes Kaste), Das Pastoras/Julio Martínez Pérez (Metabaronenes Kaste), Travis Charest (Les Metabarons) og Zoran Janjetov(The Incal og Teknofædrene) og ytterligere et tegnet av Moebius( Apres l`Incal: Le Nouveau rêve, 2000). Gjelsvik brukte nesten en hel helside i Dagbladet, og dette var etter de gikk over til tabloidformat, til å anmelde hele serien. Jeg tenkte å gå litt saktere frem.
Det første albumet i serien har tittelen Den svarte Inkal og her blir en introdusert for den nokså forsofne privatdetektiven R-klasse John Difool (etternavnet har visstnok sammenheng med Tarotkortet The Fool i den store Arkana) og hans faste følgesvenn, en etter hvert snakkende betongpapegøye. Det er en fremtid hvor menneskeheten har tatt lærdom av maurene og flyttet inn i gigantiske og nesten underjordiske byer. Difool får i oppgave å eskortere en tilsynelatende ung rik kvinne ned til et av de laveste nivåene. I et forsøk på, det han tror er, å beskytte klienten skyter han hull i et av den kriminelle Killy Hundehodes øreflipper. Under flukten springer han inn i en døende alien som gir ham det som viser seg å være Inkalen. Dette er en edelsten med uante krefter. Plutselig blir Difool en meget ettertraktet mann og hvor alle, inklusive presidenten som nettopp har latt seg klone på nytt, vier ham spesiell interesse.
Dette er altså begynnelsen på en av de beste space operaene i tegneserie format noensinne. Jodorowskys manus er både komplekst, innfløkt og uhyre underholdende. Allikevel er det Moebius og hans tegninger som gjør dette til en av de beste fransk-belgiske seriene noensinne. Med denne geniale enkeltheten som kjennetegner Jean Girauds tegnestil når han ikler seg sitt alter ego. Hvor en kan studere tilfeldige ruter og få bekreftet at less is more. Et eksempel er at en ser et kvinneansikt tegnet forfra. Bare for å oppdage at nesen ikke er tegnet og allikevel være i stand til å se den. Det er sånne ting som imponerer meg.Fortsettelse følger….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar