Viljeløst mimrende (2)
Hvis en var en av de få som leste disse innleggene kunne en spørre seg hvorfor hver innledning trenger å handle om meg. Begynnelsen av svaret ligger i nettadressen http://laschgsinblogg.blogspot.com/ . Det resterende ville bli at hvis jeg ikke gjorde det ville det bli enda mer monotont å lese dem. Det jeg prøver er ikke å analysere eller skrive rene anmeldelser av seriene, men snarere nevne en del en bør eller burde lese. Gleden det er ved og ikke alltid å forstå, men alltid få lov å oppleve alle disse ”lettkjøpte” erfaringene. Jeg ble tilbudt, det vil vel siden vise seg at det hele koker bort, en fullt betalt reise til Bhutan. De tingene som slo meg var at dette er det området i verden jeg har mest lyst å besøke og at Bhutan bare ligger et par steinkast unna Nepal og Tibet. Fascinasjonen for denne regionen, og da i særdeleshet Tibet, er som en følge av at jeg har lest Coseys geniale serie Jonathan. 
Så bare først nevne at to av de beste seriene på Vertigo snart går inn. Jason Aaron`s Scalped avsluttes med nr. 60 og Brian Wood`s med nr. 50. Dette skjer i løpet av de 6 neste månedene og savnet vil virkelig kunne føles. For å oppveie noe av dette har jeg, av de 52 nye titlene DC lanserte i august, begynt å abbonere på 2 av dem. Action Comics av Grant Morrison/Rags Morales og Justice League Dark skrevet av Peter Milligan. Dark er den første månedlige DC tittelen John Constantine har vært en del av siden Vertigo ble startet i 1993. Også er det jo Milligan som nå skriver Hellblazer. 
Så var det dette innleggets anbefaling. Ved å tråle meg gjennom flere bruktbuer har jeg klart å karre til meg en komplett samling (57 utgivelser og det inkluderer de 4 tidligligste med DC serier) av Iskalde Grøss pluss de to albumene hvor seriene ble utgitt i farger. Hvor Bill Gaines`serier fra EC Comics ble utgitt på norsk og dessverre i svarthvitt. Der hvor en allikevel får lov å se genier som Wally / Wallace Wood, Johnny Craig, Harvey Kurtzman, Bernie Kriegstein, Al Williamson og Reed Crandall utfolde seg. En har noen få serier av Joe Orlando (senere visepresident hos DC), George Evans(Agent X-9). Og så er det en gru bråte av arbeidshestene Jack Davis, Will Elder og Graham Ingles. For et kort øyeblikk hadde amerikanske serier muligheten til å fri seg fra det åket superheltseriene hadde pålagt dem. Så fikk en The Comics Code fordi de nesten lyktes. Dette og mer kan en få med seg ved å lese dem og eventuelt få tak i dem brukt. Noen av de beste seriene produsert i landet som ga oss den moderne tegneserien. Biblioteket har bare samlingen Crime Supensestories vol. 1 skrevet av Al Feldstein og Mad Archives 1 og 2, men det er jo et sted å starte. 
Hvis en var en av de få som leste disse innleggene kunne en spørre seg hvorfor hver innledning trenger å handle om meg. Begynnelsen av svaret ligger i nettadressen http://laschgsinblogg.blogspot.com/ . Det resterende ville bli at hvis jeg ikke gjorde det ville det bli enda mer monotont å lese dem. Det jeg prøver er ikke å analysere eller skrive rene anmeldelser av seriene, men snarere nevne en del en bør eller burde lese. Gleden det er ved og ikke alltid å forstå, men alltid få lov å oppleve alle disse ”lettkjøpte” erfaringene. Jeg ble tilbudt, det vil vel siden vise seg at det hele koker bort, en fullt betalt reise til Bhutan. De tingene som slo meg var at dette er det området i verden jeg har mest lyst å besøke og at Bhutan bare ligger et par steinkast unna Nepal og Tibet. Fascinasjonen for denne regionen, og da i særdeleshet Tibet, er som en følge av at jeg har lest Coseys geniale serie Jonathan. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar