Harold Bloom eller Arsenal F.C. ?

Dylan Thomas` linjer: Do not go gentle into that good night, Old age should burn and rave at close of day; Rage, rage against the dying of the light. Disse handler selvfølgelig ikke om meg og mitt forhold til mørketid. Det gjør ikke den tiden vi er inne i nå mindre deprimerende og tanken på at snø og is igjen vil gjøre sitt beste for å gjøre meg til en blant de allerede uføretrygdede. Da var det tanken slo meg at for å veie opp for denne begynnende depresjonen påført meg p.g.a. mangel på lys skulle skrive om noe av det beste jeg har lest i løpet av den siste tiden. Hvorvidt det innholdsmessig er en kur gjenstår å se. Kommer straks tilbake til det. Lars Fiske og Steffen Kverneland har med Kanon 4 avsluttet sin tegneserieroman/biografi/selvbiografi hvor historiene til Kurt Schwitter og Edvard Munch er sentrale. Boken er på imponerende 190 sider og som leser skulle en ønske den var lenger. Det er vanskelig å tenke seg to tegnestiler mer forskjellige enn Fiske og Kvernelands og allikevel har de i både i Olaf G og de fire Kanon bøkene vist at de sammen utgjør en helhetlighet aldri før sett i Norge og ikke så mange andre steder for den saks skyld. Også det at Fiske klarer å fortelle om denne tyske kunstneren og hans ide om merz uten å gjøre narr av eller avfeie ham som en ufarlig original er et kunststykke. I bok nummer 4 forteller han om Scwitters siste år og det hele starter med flukten fra Norge etter tyskernes ankomst i april 1940. Kverneland forteller om Munchs oppvekst og hans tidligste år som utøvende kunstner. Om morens bortgang når han var 5 år og farens senere trøst i nitrist kristelig pietisme. Hans egne plager med angsten. Hvordan han ble en del av gruppen av Kristianiabohemer. Hans forhold til bl.a. Christian Krogh og Hans Jæger. Og hvor han ved hjelp av et statlig reisestipend kommer seg ut av det altfor lille Norge. Mye av dette fortalt med Munchs egne ord tatt fra brev og dagbøker. En blir også fortalt hvordan Kverneland gjenkjenner seg selv i Munch med at begge endte opp med å miste hele sin nærmeste familie. Et rørende øyeblikk av selvinnsikt innimellom testosteron og øldrikking. Utenom dette rekker Fiske og Kverneland å fortelle en rekke andre historier. Den mest kjente historien om Charles Mingus (ikke den om de 55 hvalene som strandet den dagen han døde) igjen fortalt med hovedpersonens ord. Hvor den grafiske utformingen kan sies å være mer «kunstnerisk». Bilbao Bill mer kjent som Buffalo Bill og hans Westernshow blir nevnt og en rekke andre emner. Stikkordene står listet opp på baksiden av boken. Da er det bare å avslutte med å si at i denne sammenhengen er det at jeg er imponert et helt klart understatement.