Hva jeg har lest siden sist (4)

Det er en av tingene som er det merkelige med å bli eldre. En finner at det er færre ting å være redd og allikevel er de redslene som blir igjen blitt ytterligere forsterket. Nå skal jeg ikke liste opp hva jeg ennå er redd for, men bare nevne at jeg ennå er mørkredd. Og det er en mye mer nyansert utgave jeg lider av nå enn når jeg var ennå yngre. Overgangen her blir selvfølgelig til The Man Without Fear. De har hatt salg på Outland og jeg har fått kjøpt tre samlinger med Daredevil skrevet av Ed Brubaker og tegnet av Michael Lark. Det har vært som å finne igjen en ungdomsforelskelse og innse at følelsene en hadde fremdeles er like sterke. Disse følelsene m.h.t. Daredevil forsterkes kanskje av at Brubaker og Bendis før ham begge har lest sin Frank Miller. Og som ikke det er nok så har jeg sett om igjen både Daredevil og Elektra på DVD og innsett at de er forbausende bra. Vittorio Giardino er en av disse italienske serieskaperne en nesten kan bruke ordet som begynner på g (og slutter på enial) når en skal beskrive hans serier. Hans Little Ego, Sam Pezzo, Jonas Fink og Fatale ferier (utgitt i norske James Bond) er grunn god nok, men historiene om Max Friedman er vel det ypperste han har prestert. Den siste serien om Max Friedman er de tre albumene i serien No Pasaran!(De skal ikke komme forbi, brukt som kamprop av republikanerne). Det tok Giardino 10 år å fullføre disse og han må ha gjort en formidabel research for å kunne fortelle denne historien så troverdig. Handlingen er lagt til slutten av den spanske borgerkrigen. Friedman er der for å finne en bekjent fra den Internasjonale brigaden hvor han selv har tjenestegjort tidligere. Denne bekjente har forsvunnet sporløst etter å ha gjort seg meget upopulær hos de forskjellige som sitter i ledelsen, bl.a. den sovjetiske kommisæren. Det blir en historie med politiske intriger og konfrontasjoner. Når jeg var ferdig med å lese disse tre albumene tok jeg likeså greit og leste de to første Friedman albumene (Ungarsk Rapsodi og Menneskejakt i Istanbul). Det er som med god vin de blir bare bedre med årene. Kathy Kane a.k.a. Batwoman dukket første gang opp i Detective Comics 233 juli 1956. Siden Fredric Wertham i sin bok Seduction of the Innocent hadde mer enn antydet at forholdet mellom Batman og Robin var mer enn bare platonisk introduserte man Batwoman for å vise at Batman var en ordentlig mann. Hun ble myrdet i 1979 og med Infinite Crisis i 1985 ble det besluttet at hun aldri hadde eksistert. Slik var det frem til 2006 hvor Greg Rucka og Alex Ross skapte den nye Batwoman og lot henne debutere i maxi-serien 52 nr. 7. Hun er jødisk og åpent homofil og dette siste gjør henne en smule spesiell i superhelt sammenheng.
Serien Batwoman har siden høstet mange lovord og Batwoman: Elegy av Rucka og J. H. Williams III var på mange av fjorårets topp 10 lister over beste tegneserieutgivelser. Handlingen i Elegy er at den sekten som nesten klarte å myrde vår heltinne tidligere har fått en ny leder og denne er fast bestemt på å rette opp forgjengerens feil. Denne nye lederen er en ravende sinnssyk Alice in Wonderland kopi og allikevel synes vår heltinne at det er noe kjent med henne. Historien er ikke overmåte original, men det som gjør den eksepsjonell er J. H. Williams III fortellerteknikk. En så det eksepsjonelle med hans og Alan Moore`s Promethea og her har han videreutviklet den. Det er bare så inni gamperæva (Solan Gundersens kraftutrykk) bra! Og det var noe av det jeg har lest siden sist og neste gang blir det mer om Mark Millar.