"The Comeback" ? (2)

I helgen fikk jeg sett nesten hele første sesong av tv-serien The Walking Dead. basert på Robert Kirkman`s zombie-såpeopera serie. At jeg hadde lest serien tidligere gjorde det lettere for en pyse som meg å se tv-serien. Det verste var faktisk at jeg likte den. Allikevel blir dette for småtteri å regne når en skal sammenligne med de to seriene jeg skal nevne i dette innlegget, men først en nesten-digresjon.  Et av de menneskene jeg skulle ønske jeg var, siden jeg er stuck som meg selv, er Alan Moore. Et ensomt geni i et hav av middelmådige pop-kulturelle ytrere.  Som står bak noen av de beste tegneseriene jeg har lest, men så var det det at han har også utgitt serier på Avatar Press. Og jeg liker virkelig ikke det forlaget. Her er to av deres utgivelser.

Neonomicon samler de to miniseriene Alan Moore`s The Courtyard (2 hefter skrevet av Moore og adaptert av Antony Johnson) og Neonomicon (4 hefter skrevet av Moore). Dette er visstnok Moore`s mørkeste serier noensinne og H P Lovecraft`s univers er hvor handlingen utspiller seg. The Courtyard er om FBI agenten som jobber under cover i Brooklyn og etterforsker en serie mord. Etter en tid, han tror at han er i ferd med å kjøpe et nytt dop fra en av de drapsmistenkte, blir flere ord Aklo hvisket ham i øre. Et språk Lovecraft benyttet i en rekke av sine historier og skapt av forfatteren Arthur Machen. Som følge av dette begår han en rekke uhyrligheter etter å ha blitt en av de innvidde. Med Neonomicon har det gått noen måneder og vi møter ytterligere to FBI agenter. Hun tilbake etter en uvanlig sykemelding og han en farget ambisiøs ung mann. De vikles inn i en sak som har forgreninger til en liten by ofte nevnt i Lovecraft`s historier og samtidig med hva som hendte med agenten i den foregående historien. Mord, musikk, dop, vold og sex er ingrediensene her. Ikke et høydepunkt i Moore`s karriere og allikevel verdt å lese på en selvplagersk måte.

Felles med neste serie og den foregående er tegneren Jacen Burrows. For alt i verden ville jeg ikke ha sett de bildene han har i hodet, siden han kommer opp med disse tegnede grusomhetene helt på egenhånd. Crossed gir leseren grunn til å fundere på hvor avstumpet en har blitt med alderen. Garth Ennis har her kommet opp med ideen om at flertallet av jordens befolkning mister de sperrene som gjør oss nogenlunde siviliserte. Han forteller oss ikke hva årsaken kan være, men konsekvensen blir at for disse er vold den eneste interessen de har igjen. De har mye til felles med zombier og det smitter nogenlunde likt. Den viktigste forskjellen er at disse Crossed kan ennå tenke og lære. Historien følger en gruppe som ikke er blitt smittet av dette og deres stadig vanskeligere kamp for å overleve. Dette er en vond tegneserie å lese p.g.a. de uhyre grafiske skildringene av uhyrligheter og av visse en ikke en gang ante fantes. Og allikevel får Ennis vist hvilken fantastisk forfatter han er. Den uhyre neddempete par siste sidene er verdt det hele.