Det finnes noen få serier som gir innsyn i hvordan en serieskapers tilværelse kan arte seg. Av de få jeg har lest er det Carlos Gimenez`s selvbiografiske serie De Profesjonelle (så vidt nevnt i bloggen tidligere). Om livet på et tegneseriestudio en gang i 60-årene og hvor de masseproduserte serier for bl.a. britiske forlag. Jeg har anbefalt denne serien før og ser ingen som helst grunn til ikke å gjenta det og Gimenez har vært en favoritt så lenge jeg kanhuske.
En nyere favoritt er Yoshihiro Tatsumi, som nå blir utgitt på norsk med samlingen Kikkeren, og hans selvbiografiske A Drifting Life. En murstein av en serie og så verdt å lese. En innføring i hvordan det japanske manga miljøet utviklet seg eller snarere gjennomgikk en revolusjon etter 2. verdenskrig og hvor Osamu Tezuka raget over dem alle.
Så var det serien jeg nettopp har lest. A Zoo in Winter handler om den unge mannen Hamaguchi. Noe som igjen kan sies å være serieskaperen Jiro Taniguchis lett forkledde alter ego. Fortellingen starter i Kyoto 1966 og unge Hamiguchi har fått jobb i en konfeksjonsfabrikk. Uten helt å vite hvorfor blir han anstand til sjefens datter som har hatt en affære med en gift mann. Siden Hamaguchi ikke ser en fremtid i konfeksjonsindustrien lar han seg lokke til å bli en av en etablert manga artists mange assistenter etter et besøk i Tokyo. Det er lange dager og netter med stress og vanskelige arbeidsforhold. De ulike arbeidsoppgavene assistentene har, kampen for å rekke deadline og skaperens av serien sin noe ubekymrede holdning til det hele. Felles for assistentene er at de alle drømmer om å lage sin egen manga. Skjønt et par har vel allerede innfunnet seg med sine begrensinger.
Hamaguchi er og nær ved å gi opp drømmen og det etter at han på en kameratslig sjalu måte har svekket en av sine kollegaers. Inntil han treffer Mariko. Jeg har aldri lyst til å ramse opp hele handlingen for hva er da vitsen med å lese serien? A Zoo in Winter er nok et eksempel på Taniguchis evne til å fortelle uten og måtte bruke store fakter. Tegningene hans er så avansert enkle at det er en fryd. Det selvbiografiske aspektet gjør det enda bedre og siden historien går fra 1966 til tidlig 1969. Da er det kanskje lov å håpe lov på at det kommer flere bøker. Det som er felles med disse tre seriene, foruten at de er tre fantastiske serieskapere, er at de alle gir oss hvert sitt portrett av tegneseriekunstneren som ung mann.
Det finnes noen få serier som gir innsyn i hvordan en serieskapers tilværelse kan arte seg. Av de få jeg har lest er det Carlos Gimenez`s selvbiografiske serie De Profesjonelle (så vidt nevnt i bloggen tidligere). Om livet på et tegneseriestudio en gang i 60-årene og hvor de masseproduserte serier for bl.a. britiske forlag. Jeg har anbefalt denne serien før og ser ingen som helst grunn til ikke å gjenta det og Gimenez har vært en favoritt så lenge jeg kanhuske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar