Med tegneserier, som med andre media, er hype blitt altfor vanlig og superlativer slynges mot oss fra rundt overalt som en horisontal haglstorm. I mitt tilfelle øker det forventningen det er å lese en ny serie når tegneskapere en beundrer gir slike gode skussmål, men oftere og oftere ender jeg opp med å bli en smule skuffet. Hva var det de så og som gikk meg hus forbi. Så da var det med en smule skepsis jeg så Neil Gaiman`s uttalelse om at denne serien var a masterpiece. Og det hadde han dillerten helt rett i! Anya`s Ghost er ment for et publikum betydelig yngre enn meg og muligens kan en si at jeg har feil kjønn. Her spiller det allikevel ingen rolle siden kvalitet ikke kjenner mange aldersbegrensninger.
Skaperen av denne grafiske romanen er russiskfødte Vera Brosgol født 1984. Hun har tidligere blitt publisert i den glimrende antologi-serien Flight og jobbet som Story Board Artist på animasjonsfilmen Coraline. Og tegningene og lay out i Anya`s Ghost bærer preg av at Brosgol har erfaring fra animasjon og som da også er hennes hoved geskjeft.
Hovedpersonen Anya har sammen familien emigrert fra Russland til USA. Hun er en tenåringsjente med et lettere anstrengt forhold til egen kropp og utseende, hun plages med sin russiske herkomst, mistrives på skolen og ser seg selv som upopulær. Disse problemene preger henne og flere andre som gjorde tenårene så interessante og lette å fortrenge senere. Mens Anya går en tur gjennom en lite besøkt del av parken faller hun ned i tørr brønn. Det første hun ser når hun tenner en fyrstikk er et skjelett og litt senere spøkelset som en gang var en del av dette. Dette forteller historien sin om at hun i nær 100 år har vært bundet til dette mørke dypet av det som er igjen av kroppen. Anya blir reddet og uforvarende får hun med seg et lite fingerbein og spøkelset Emily kan igjen komme ut av dette langvarige fangenskapet. Her begynner historien for alvor og det er en historie virkelig verdt å lese!!!!
2 kommentarer:
"Anyas spøkelse" går for tiden som bilag i Nemi. Første del var et eget hefte mens de øvrige har vært innstiftet i bladet (i mindre format enn resten v Nemi-bladet). Også her reklameres det med at Gaiman skal ha kalt serien et mesterverk.
Selv om serien er god vet jeg ikke om jeg vil gå med på å kalle den et mesterverk. Men sammenlignet med det som ellers synes å tilbys denne målgruppen er den kanskje det allikevel.
Jeg har heller ikke lest hele historien ennå, så det kan jo hende jeg vil få et endra bedre inntrykk når jeg får lest slutten.
Det som virkelig tiltaler meg ved denne serien er den følelsen en sitter igjen med etter å ha lest den. Det at Vera Brosgol klarer å formidle en uforbeholden kjærlighet til mediet og at det smitter over på en som leser. Den samme følelsen fikk jeg av å lese bøkene i Flight antologien og første gang jeg leste Jeff Smith`s Bone. Lik den nesten ubeskrivelige gleden det var å åpne ukens Donald når en var liten og se at den inneholdt en Disney klassiker skrevet og tegnet av Carl Barks.
Legg inn en kommentar