Kunst i tegneserier III

The sky over the Louvre er det fjerde albumet oversatt til engelsk hvor tegneserieskapere samarbeider med dette verdenskjente museet. Jeg har nevnt minst to av dem tidligere. Her er det Bernard Yslaire (Bernard Hislaire) som har gått i kompaniskap med manusforfatter Jean-Claude Carriere og kommet opp med en utrolig serie hvor en rekke av bildene i Louvre får en sentral plass. Carriere selv har forøvrig en lang karriere som manusforfatter bak seg hvor han bl.a. har samarbeidet med Luis Bunuel på flere av dennes filmer. En annen ting jeg har nevnt er min store fascinasjon og beundring for Yslaires tidligere serier.

Handlingen er lagt til perioden hvor den franske revolusjonen ennå var delvis styrt av folket. Marat har nettopp blitt myrdet og Robespierre har ennå grep om makten. Vår hovedperson er maleren Jacques-Louis David og hans mest kjente maleri er nettopp Marats død. Noen vil huske dette maleriet best som coveret til Joy Division's andre plate Closer. Siden terrorveldet har startet gir Robespierre David oppdraget med å male det ultimate opphøyde vesen. Dette bildet skal presenteres i forbindelse med en festival ment å forene den etter hvert vettskremte befolkningen. David finner modellen sin som er ung Khazar. Fra et land som opphørte å eksistere midt på 1000-tallet. Forøvrig det eneste landet hvor store deler av befolkningen konverterte til jødedommen. Yslaire har tidligere  hatt karakterer fra dette nesten glemte landet. Davids oppgave viser seg å være flere hakk verre enn bare umulig

Dette albumet kommer i innbudet utgave, noe det virkelig fortjener, og det er enda en bekreftelse på at fransk-belgiske serier er kommet nærmere hva som gjør tegneserien til kunst. Det at et av temaene er kunstneren og kunsten svekker ikke denne oppfatningen. Yslaires bilder gjør meg takknemlig for at jeg valgte en hobby med så mye potensiale og at jeg har fått muligheten til å lære om Davids mangslungne karriere. Og det å bli gitt muligheten til å få se så mange av hans bilder presentert her. Dette er en tegneserie en ikke bør gå utenom.

Kan det være at jeg har nevnt dette før (amalgamets forbannelse) 3

Hvorfor jeg kan sies å være gammel må dette innlegget være et bevis for. For noen dager siden gikk jeg bort til bokhyllen der hjemme og plukket ut hefter som nå har blitt 20 og 21 år gamle. Og jeg husker når de kom ut! Så er det videre slik at disse heftene har tålt årene mye bedre enn meg. Dette finner jeg litt imponerende og jevnt over deprimerende. Heftene det er snakk om er Legends of the Dark Knight (The Dark Knight Rises har premiere 20.07.) 24-41. For å unngå altfor mange feil i dette innlegget leste jeg disse historiene og måten historiene ble fortalt på har ikke holdt seg like bra som heftenes utseende.

The Flyer utgjør heftene 24-26 og er skrevet av Howard Chaykin. Denne historien var noe av det han skrev for DC i løpet av 90-tallet. Han er viden kjent for sin serie American Flagg! som ble utgitt på First Comics tiåret tidligere. Fremdeles en av de mest fascinerende og frustrerende seriene jeg har lest. Vel og merke så lenge Chaykin selv skrev og tegnet den. Og i 1988-89 kom den 12 hefters maxiserien Black Kiss. En erotisk historie med en vri og utgitt på det lille canadiske forlaget Vortex Comics. Biblioteket har den samlede utgaven senere utgitt av Dynamite Entertainment. Vortex ga også ut Chester Brown`s Yummy Fur, Dean Motter`s Mister X og Ty Templeton`s Stig`s Inferno. Forlaget bukket under i 1994.

 Historien i The Flyer er ikke Chaykin på sitt mest kreative. Batman blir konfrontert med mannen som fløy helikopteret som styrtet p.g.a. flaggermusene Batman slapp løs i Batman: Year One. Han har nå blitt alvorlig funksjonshemmet og det blir ikke bedre når hans tyske mor gjenopptar kontakten med ham. Som forsker har hun tatt utgangspunkt i tyskernes V-2 raketter og utviklet en rustning som gir den som bærer den uante krefter og muligheten til å fly. Som sin fars datter er også hun en uopplyst nazist. Det hele er langt forbi bare kjedelig.

Det som redder denne historien er den semi-geniale Gil Kane`s tegninger. Måten han presenterer historien på og får leseren til nesten å glemme denne nitriste klisjeansamlingen av et manus. Hvordan han bryter opp sidene, de vinklene han bruker og det faktum at han var en av amerikas dyktigste tegnere gjennom mange, mange år. Gil Kane, født Eli Katz i Riga, Latvia i 1926, døde dessverre i år 2000. Å liste opp alt han rakk å gjøre er det ikke plass til her. Det en kan nevne er at han tegnet, var med på å fornye og skape det som ble The Silver Age Green Lantern (skapt av Bill Finger og Martin Nodell og debuterte i All-American Comics nr. 16 1940) for DC. Han tegnet nesten alle heftene fra 1960 til 1970. På begynnelsen av syttiårene tegnet han en rekke nummer av Marvel`s The Amazing Spider-Man. Flere av disse ble utgitt i Atlantic forlags Edderkoppen. En annen serie utgitt av Atlantic var John Carter og her var Kane involvert i de første 10 amerikanske heftene.

Et av de heftene jeg har fått tak i er et gjenopptrykk av hans His Name is….Savage. Først utgitt i 1968 og det regnes som et av de første forsøkene på å lage en grafisk roman og det i et albumformat og med et sideantall på 40 sider. Historien var skrevet av Archie Goodwin. Med den tittelen og en hovedperson nesten identisk lik Lee Marvin kan en si at innholdet kan betegnes som hardkokt. Bare for å ha nevnt det så har biblioteket samlingen The Atom: The Sword of the Atom skrevet av Jan Strnad og en av de beste science fiction stripeseriene noensinne; Gil Kane og Ron Goulart`s Starhawks. LotDK nr. 27 Destroyer handler om en som sprenger bygninger i Gotham for at de eldre bygningene skal komme til sin rett. Andre del i en crossover mellom titlene Batman, LotDK og Detective Comics. Bonusen her er portfolioen med bilder av Anton Furst`s Gotham. Og så var det Matt Wagner`s tur…….

Ikke bare for inkelektuelle

Den eneste boken av Bertrand Russell jeg har gjort et forsøk på å lese er Krigsforbrytelser i Vietnam. Her tar han et oppgjør med Vietnamkrigen mens amerikanerne ennå bare er der som observatører og hvor de er i ferd med å gå aktivt inn på sør-vietnamesisk side. Utgitt på Pax forlag i 1967 og en del av hva et hvert ungt radikalt menneske burde ha lest. Det som slo meg allerede da var at tallene det refereres til, og tall var viktige for matematikeren Russell, synes å ha blitt større for å understreke viktigheten av forfatterens argumenter. Hvor tapstall regnes i millioner og en beskriver borgerkrigen som en total krig. Den eneste jeg har lest som overdrevet mer i så henseende er Jens Bjørneboe i romanen Kruttårnet. Var det 30 millioner han hevdet ble drept i hekseprosessene?

Hellas er nå i ferd med å ta konsekvensene av hva som gjorde livet lettere før. Når det kommer til greske tegneserier så vet jeg at en av bidragsyterne til antologien Flight er gresk og selv har jeg en samling av argentinske Quinos Mafalda på gresk. Det er vel oppsummert hva jeg forbinder med greske serier. Så dukker Logicomix opp. En nesten biografisk serie (visse kunstneriske friheter har de gitt seg selv) om matematikeren, filosofen, fredsaktivisten og geniet Bertrand Russell. En serie tegnet av Alecos Papadatos i det en kalle en ligne claire stil og hvor det hele er uhyre dyktig gjort. Forfatterne er forfatter og matematiker Apostolos Doxiadis og professor i informatikk Christos Papadimitriou.

Jeg utsatte å lese denne serien lengre enn jeg vet hvorfor. I ettertid må hovedforklaringen være at jeg ikke så for meg annet enn at den måtte være å lese en illustrert fagbok. Så feil kan man ta! Hvor vi blir vist en barndom som kunne knekket nesten hvem som helst til når den unge Russell ser sin første livsoppgave manifistere seg. Hvordan han og kolleger senere bruker sine beste år på å bevise og vise viktigheten av denne. Hvordan hans pasifisme sørger for fengselsstraff allerede under 1. Verdenskrig. Hvor patriotisme var den viktigste begrunnelsen for krigføring. Og hvor vi siden blir introdusert for de største tenkerne i Europa fra 1900 til 1940. Siden matematikk og filosofi spiller slik en sentral rolle kan en som legmann fort få mindreverdighetskomplekser m.h.t. de høytravende teoriene (og jeg leste den norske oversettelsen) og de virkelig tenkte tankene. Forfatterne av Logicomix får allikevel selv meg til å føle meg smart der jeg leste og nesten forstod. En annerledes tegneserie og forhåpentligvis av en type det vil komme fler av.

Hell hath no fury as a man scorned ?

Selv om sommeren ennå ikke helt har startet har sløvheten som følger denne årstiden satt inn for fullt. Tiltaket forsvinner og det eneste jeg tenker på er hvor lite som skal til av det og fremdeles kunne forbli oppreist. Og allikevel holder jeg ut? Noe av det jeg har lest i det siste er et par av de meget sporadiske Marvel-utgivelsene på norsk. Den første er Captain Marvel`s død og består av de fem heftene i denne miniserien og ett med tittelen Death. Den andre er New Avengers og er de fem første heftene i denne nye serien. En pris på 99 kroner er overkommelig selv om en får en mye dårligere papirkvalitet enn i de amerikanske heftene. Det er bare det at innholdet er så håpløst uinteressant. Det at The House of Ideas nå bare bedriver resirkulering av gamle ideer og det med forfattere som er mer meritterte enn forgjengerne. Hvem ville i sin villeste fantasi tro at Marvel seriøst ville drepe Steve Rogers. Spesielt m.h.t. at dette kom før fjorårets film. Og det at DC gjorde det samme med Supermann på 90-tallet og hvor det da faktisk virket overbevisende en stund. Og hvem bryr seg katten om hvem som er medlemmer av The Avengers. Nye Avengers var skrevet av Brian Michael Bendis (Jinx og halvparten av hva Marvel utgir av superhelter for tiden) og tegnet av den uheldige kombinasjonen John Romita jr. og Klaus Janson.

Disse to samlingene var nesten nok til at jeg bestemte meg for helt å slutte å lese Marvel-utgivelser. Så er det slik at Marvel gir ut noe bra. Kanskje det beste er underbruket Icon hvor de gir ut serier hvor opphavsmennene eier rettighetene. Et par av disse er David Mack`s uforlignelige Kabuki og Brian Michael (kan hvis han vil) Bendis og Michael Avon Oeming`s Powers. Og så er det Ed Brubaker og Sean Phillips serie Criminal. The Last of the Innocents er sjette samling og her er Riley Richards gitt hovedrollen. Etter å ha bodd i New York en årrekke vender han p.g.a. farens død tilbake til den lille hjembyen. Han er gift med datteren til byens industriherre, ansatt i dennes firma og utad gir han inntrykk av å være vellykket.

Vel hjemme møter han igjen bestevennen og nabojenta som gjennom oppveksten alltid var forelsket i ham. Det en som leser så får vite er at Richards har spilleproblemer og skylder en mafiaboss penger. Her ser vi en av de geniale tingene, som denne serien deler med Frank Miller`s Sin City, er at denne gangsteren har dukket opp flere ganger tidligere i serien (hvis jeg husker riktig ble han regelrett drept i en av historiene) og at det er en interaksjon mellom de forskjellige karakterene mens serien hopper frem og tilbake i tid. Richards har også funnet ut at kona er utro med en av hans gamle rivaler. Dermed formes en plan....... Dette er kanskje ikke den beste historien i denne serien og det at Phillips velger å tegne sider som  om det var Archie Comics vet jeg ikke om fungerer helt. Og at jeg har noe å utsette på denne er bare fordi de andre historiene jeg sammenligner med er nesten perfekte i sin hardkokthet. Dette er vitterlig en tegneserie en er nødt å lese fordi sånn er det bare.

Ferdigstreiket og med ny liste

Når jeg startet å jobbe ved Stavanger bibliotek for lenge siden hadde biblioteket følgende manga-titler: Samlingene 1-6 av Hiroaki Samuras Blade of the Immortal, bok 2 og 9 på dansk og heftene 1-2 fra Epic av Katsuhiro Otomos Akira, Keiji Nakazawas Gen: Gutten fra Hiroshima på engelsk og norsk og Suehiro Maruos Mr. Arashi`s Amazing Freak Show. I alt 13 hefter og bøker. Hvor mange en har nå kan en ikke finne ut av siden manga ikke er lagt inn som felles søkeord. Det som er sikkert at vi har uhorvelig mange flere titler tegnet av Jiro Taniguchi nå enn tidligere. Om det bare er fordi han er en av mine favoritt serieskapere eller fordi han faktisk er en av de viktigste nåtidige serieskaperne skal bestå ubesvart. The Times of Botchan er en adapsjon av en av Japans mest populære romaner som først ble utgitt i 1906.

Yoshiki Nakamura: Skip Beat! Vol 2 (4-6)

Natsuo Sekikawa /Jiro Taniguchi: The Times of Botchan vol. 1

Natsuo Sekikawa /Jiro Taniguchi: The Times of Botchan vol. 2

Natsuo Sekikawa /Jiro Taniguchi: The Times of Botchan vol. 3

Natsuo Sekikawa/Jiro Taniguchi: The Times of Botchan vol. 4

Jiro Taniguchi: The Quest for the Missing Girl

Fumiyo Kouno: Town of evening calm, country of cherry blossoms

Takashi Murakami: Stargazing Dog

Yoshiro Tatsumi: Fallen Words

Skip Beat! er en meget populær shojo (ungpike?) manga serie og til nå har det kommet 28 bøker. Town of evening calm er en nyutgivelse og forteller noe av den samme historien som i Gen. Fallen Words er en ny samling av denne mesterens historier. Tegningene i Stargazing Dog har mye til felles med Taniguchis og siden jeg leser denne nå skal jeg komme tilbake til den siden.

Scott Snyder/Rafael Albuquerque: American Vampire vol. 3

The Luna Brothers: Girls: vol. 3: Survival

Stan Lee/Moebius, Keith Pollard: Silver Surfer: Parables

Nicholas de Crecy: Salvatore: Vol.2: An Eventful Crossing

Nicholas de Crecy: The Celestial Bibendium

Jeffrey Brown: Darth Vader and his Son

Allison Bechdel: Are You My Mother?

The Fantastic Art of Arthur Suydam

1001 Comics You Must Read Before You Die

Historien i American Vampire er nå kommet frem til 2. verdenskrig og muligheten for at det dukker opp nazi-vampyrer er til stede. de Crecy er en fantastisk serieskaper og The Celestial Bibendium er historien om selungen Diegos opplevelser i New York on the Seine. Are you my mother? er oppfølgeren til Bechdel`s glimrende Fun Home/Husfred. 1001 Comics har jeg bladd meg i gjennom og som med 1001 album, 1001 bøker og 1001 filmer er dette en bok for de meget spesielt interesserte. Selv satt jeg og undret meg over mange de valgene en hadde tatt. Tor Arne Hegna er en av bidragsyterne og har skrevet om Jason og Fiske/Kvernelands Olaf G. Om dette er tegneserier en MÅ lese for en tar kvelden kan diskuteres, men allikevel serier en bør unne seg å lese. Slik er det med en rekke av de seriene som blir nevnt her. For ikke å snakke om alle de obskure og nesten-glemte seriene som også nevnes. Tittelen på boken om Suydam kan leses på minst to forskjellige måter.