5 om dagen ? (4)

Øystein Runde lager både serier på egenhånd (Bjartmann, Soga om Olav Sleggja, Futen) og skriver manus. Han er i det hele tatt en av den nye generasjonen norske serieskapere som ikke mistet pågangsmotet p.g.a. de elendige arbeidsvilkårene serieskapere ble gitt her hjemme. Ikke at det blitt så veldig mye bedre nå, men en bekreftelse på at noe positivt skjer er at de seriøse forlagene tar seg bryet med å utgi seriene dine. Og det skjedde da med hans serie De fire store (Når de døde våkner Gyldendal, Bukk fra luften. Bukk fra bunnen. Obstfelder er forsvunnen. Cappelen/Damm). Denne seriens hovedpersoner er de fire store i norsk litteratur; Jonas Lie, Alexander Kielland, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Disse utgjør Norges etterretningselite foruten å ha en viss suksess som forfattere. Ledet av Hulda Garborg bekjemper de Norges fiender like før 1900-tallet i en virkelighet litt ulik vår egen. Deres nemesis er det onde geniet Øvre Richter Frich. Dette blir altså en norsk vri på Alan Moore/Kevin O`Neil`s The League of Extraordinary Gentlemen og sammenligningen blir litt urettferdig. Det hele er i hvert fall tegnet av Geir Moen som gjør en imponerende jobb.

The Goon av Eric Powell er en serie det passer seg å lese i disse Halloween-tider. Hvor monstre, mutanter, gale vitenskapsmenn og udøde utgjør en stor del av befolkningen i byen hvor vår navnløse hovedperson oppholder seg. Det er også lagt til et ubestemmelig 50-tall. Og vår hovedperson kalles bare The Goon. Med et brutalt utseende, hvor noe er skjult av en sixpence, meget muskuløs og med den ingrediensen en vanligvis savner hos denne typen mennesker, intelligens. Powell blander det humoristiske med noe litt mer alvorlig enn tegnefilmvold. The Goon har da også en særegen evne til å havne i disse litt aparte situasjonene hvor vold kreves. The Goon: Nothin` but Misery er første samling av The Goon og den eneste biblioteket har, men vel verdt å få med seg.

Det er mange ting jeg liker med mangaen Benkei in New York. Først og fremst er den tegnet i en realistisk stil, og av ingen ringere enn Jiro Taniguchi, og at en slipper dette stiliserte og litt kjedelige fra de mer populære mangaene, bl.a. disse irriterende tallerkenøynene (ikke at det egentlig er noe galt med disse seriene, men det er så herlig å få slippe). Det at det er elegant fortalte og hardkokte krimhistorier. Og at den er avsluttet, så vidt jeg vet, og en ikke trenger å lese x antall samlinger for å svarene på hva som egentlig skjedde. Benkei er en japansk kunstner som har bosatt seg i New York og som det står på baksiden av boken: And Benkei`s secret? Maybe it`s just that he`s the only artist in town who isn`t having fantasies of being a hitman for hire. Syv briljante historier skrevet av Jinpachi Mori.

Linda Medley kom jeg først over som tegneren av Doom Patrol nr. 68 (1993). Kvinnelige serietegnere var/er en sjeldenhet og noe å ta vare på. Allikevel ble jeg ikke veldig imponert av hennes versjon av D.P. Derimot var hennes egen serie, som kom et par år senere, desto mye mer av en åpenbaring. Med Castle Waiting tar hun fullstendig kontroll. Hvor hun fordyper seg i vår arv av eventyr og skaper noe helt unikt. Hvor tegningene passer historien som hånd i hanske og her spiller det ingen rolle om en skulle være keivhendt. Her er det snakk om en ung og gravid kvinne på reise fra noe eller noen. Reisens ende blir denne borgen som er seriens tittel. Dette er en serie hvis regelmessige utgivelser var alt annet. Etter å ha gitt dem ut på egen hånd er det lov å håpe at Fantagraphics Comics er det som skal til for at dette er en serie som finner en riktig avslutning i tide. Nångong.

Av alt jeg har nevnt og muligens mente å nevne er det knapt noe som jeg skulle ha nevnt oftere enn Benoit Peeters og Francois Schuitens serie Hemmelighetsfulle byer. Selvfølgelig ikke utgitt på norsk. De fem første albumene finner en hos Stavanger bibliotek på dansk. Og et senere på engelsk. Francois Schuiten er en av favorittene fra gammelt, var så heldig å lese Heavy Metal. Benoit Peeters er en av disse mange europeiske manusforfatterne som skriver det meste overbevisende (har også skrevet en av de definitive biografiene om Herge). Murene i Samaris er det første albumet i denne serien nevnt tidligere. En historie hvor handlingen er lagt til det som kunne vært vår virkelighet og allikevel er den eneste likheten noen få paralleller. I dette første albumet er det snakk om bystater og ingen av disse har hørt noe fra Samaris. Vår hovedperson blir gitt oppgaven av å være både sendebud og vel fremme også observatør. Han klarer å gjennomføre begge oppgavene på et vis og en kan ikke si at det hele ble virkelig vellykket. En albumserie hvor det blir vist: Arkitektur er for massene!