En litt snurt mimring

Seven Miles a Second er farten vår jordklode beveger seg gjennom verdensrommet. Det er også tittelen på en serie utgitt første gang på Vertigo Verite i 1996. Jeg skrev om den for snart tre år siden. En annerledes selvbiografisk historie som inneholder både prostitusjon og AIDS av multikunstneren David Wojnarowicz (1954-1992) og tegnet, i nært samarbeid med forfatteren, av James Romberger (The Bronx Kill og Aaron and Ahmed). Denne serien er også et bevis for hvor langt utviklingen av mediet tegneserier har kommet siden starten for litt over et århundre siden. Og den vil gjøre et dypt inntrykk på nesten en hver som leser den.

Da er det det som er så inni granskauen merkelig! Serien ble utgitt på nytt i år av Fantagraphics. Den var blåst opp i et større format, historien gjort lengre og med helt ny fargelegging av den britiske kunstneren Marguerite van Cook. Den kom til biblioteket for vel to måneder siden og har stått på utstilling siden. Og på den tiden har den knapt blitt rørt og ergo har den derfor vært milevis fra å bli utlånt. Når en tenker på innholdet kan det sies å være litt heavy, men bare virkelighetsflukt blir da kjedelig i lengden det og. Det kan da heller ikke være om å gjøre å opprettholde myten om tegneserieleseren som umoden og dypt konservativ. Eller kanskje vi er det!?

Det siste (?) ikke fullt så supre innlegget

Til slutt i disse ikke altfor supre innleggene tenkte jeg å nevne ting med Supermann som befinner seg i min egen samling. Ikke at det er altfor mye, men jeg har da de to samlingene med Grant Morrison/Frank Quitely`s All-Star Superman. Kanskje den beste konvensjonelle superheltserien noensinne laget. Har skrytt av den tidligere, men en god ting kan ikke gjentas for ofte. Har også den tolv hefters maxiserien The Kents. Skrevet av John Ostrander og tegnet av Timothy Truman (de åtte første heftene) og Tom Mandrake. Om forfedrene til pappa Jonathan Kent og livet i midtvesten rundt 1850-årene. Selvfølgelig var det slik at disse var på rett side og jobbet aktivt for å få slutt på slaveriet. En serie som kunne blitt virkelig bra, men som kokte bort i all sin velmenenhet.

En serie jeg virkelig hadde forhåpninger til var Superman Adventures basert på tegnefilmserien. Tidligere hadde jeg lest de tolv heftene med Batman Adventures som ble utgitt på norsk, basert på Batman: the Animated Series hvor jeg tror har sett i hvert fall de fire første sesongene, og som var glimrende. Og det var med store forhåpninger en så frem til Superman Adventures skrevet av Scott McCloud (hans Zot! er og en av de beste superheltseriene noensinne). Og serien var bra den hvor deler av hverdagskynismen var glemt og Supermann fremstod som det amerikanske idealet han var ment å være, bare som mer troskyldig og blåøyd. Det var akkurat nok annerledes og ga i hvert fall meg en barnlig glede å lese. Dessverre varte det bare i tolv nummer og så sa McCloud takk for seg og da ble det like kjedelig igjen.

James D Hudnall er en tegneserieforfatter jeg har lest alt for lite av og som heller ikke har skrevet altfor mange serier. Hans ESPers (illustrert av bl.a. David Lloyd og Greg Horn) har jeg ikke sett snurten av og det er en serie jeg virkelig ville ha lest. Hans glimrende serie The Age of Heroes (illustrert av John Ridgway) gikk inn etter bare fire nr. Strikeforce: Morituri Electric Underflow er vel en serie jeg godt kunne vært foruten. Skjønt jeg var overlykkelig når jeg hadde kjøpt de fem heftene tilbake i 1989, men det var vel og merke før jeg hadde lest dem. Så var det hans Lex Luthor: The Unauthorized Biography. Hvor journalisten Peter Sands gjør et siste forsøk på å unngå å havne i rennesteinen ved å finne ut av Luthor`s virkelige forhistorie. Et tappert forsøk blir ikke nødvendigvis kronet med hell og Clark Kent vikles inn i det hele. Dette enkeltstående heftet er illustrert av uruguyaneren Eduardo Barreto (1954-2011) og jeg vil skrive mer om dette siden.

Den mest hardkokte anda av dem alle

Jeg har nevnt belgiske Benoit Sokal og hans karakter Canardo så vidt det var i et tidligere innlegg. Født i 1954 har han en lang karriere bak seg. Han har også rukket å bruke femten år innen spillindustrien. Det var først i 2010 at han igjen vendte tilbake til tegneserier som tegner med Kraa-trilogien. Så før han rotet seg bort i dataspillmylderet hadde han rukket å lage en rekke realistiske serier først publisert i seriebladet A Suivre. Disse er selvfølgelig ikke utgitt på norsk og jeg tror heller ikke på dansk. Noen av disse seriene er Sanguine (87), La Viel Homme qui n`Ecrivait plus (95) og sammen med Francois Rivere Silence, on Tue (90).

Når det gjelder det som har blitt utgitt av Sokal av på norsk så er det kun (?) historiene om den forsofne privatdetektiven Canardo. Som på toppen av det hele er av arten Anas platyrhynchos (stokkand) og lever i et univers befolket av dyr med ytterst menneskelige kvaliteter og skavanker. Serien om Canardo er både en parodi av og en oppriktig hyllest til den hardkokte privatetterforskeren som Philip Marlowe og The Thin Man. Det som også sniker seg inn i historiene er en form for melankoli og tingenes, til tider, uutholdelige tristhet som bare gjør historiene bedre. Eksempler på sistnevnte er løsningen på mordgåten i album nr. 1 (Et hundeliv) og hva den store oppdagelsen faktisk er i nr. 5, De hvite fuglene.

Det ble utgitt noen tidlige og kortere fortellinger om Canardo i Serie Spesial i 1985-86 og disse var preget av en mye mørkere humor enn i de senere albumene. Og hvor nettopp det parodiske var det viktigste. Ikke så mye fortelling som flest mulig vitser pr. side. Og så var de vel også opprinnelig  i svarthvitt. Med albumene har Sokal lagt mye mer vekt på å fortelle en historie. Fremdeles morsomt, men med noe viktig å formidle utenom.

Albumene som kom på norsk var:

Et hundeliv 

Rasputins merke 

En myk død 

Mørkets yngel 

De hvite fuglene 

En hvit Cadillac

en aldri så liten øl…. 

Dødelig dose 

Ikke fullt så supre innlegg (3)

Kom 1986 og Batman gikk fra å være mørkets ridder til å bli et psykotisk sort hull og dette igjen avlet genialitet. Frank Miller`s The Return of the Dark Knight revolusjonerte den amerikanske superheltserien. Forlaget DC var på denne tiden inne i en renovasjonsperiode hvor maxi-serien Crisis on Infinite Earths (Marv Wolfman/George Perez) skulle rydde opp i det virvaret av parallelle verdener DC`s univers hadde viklet seg inn i. Det at tok 25 år før disse verdenene ble re-introdusert i DC`s 52 er noe helt annet. En annen ting var at de mistet store markedsandeler til for eksempel Marvel og at behovet for modernisering var prekært.

Den som fikk ansvaret for renovasjonen av Supermann mythoset var John Byrne. Han ble lokket over fra konkurrenten Marvel med løfte om frie tøyler. Og det fikk han, men hans forvandling av Supermann ble ikke så drastisk som Miller med Batman. Han kvittet seg med bl.a. Krypto og Ensomhetsborgen og Supermanns ungdomstid ble det lagt lokk over. Jonathan og Martha Kent stod opp fra de døde, Lois Lane ble, om mulig, en enda tøffere reporter og han lot Lex Luthor beholde noe av sin røde hårmanke. Dette ble først presentert i miniserien Man of Steel i 1986 og denne kom på norsk fra og med nr. 1 1987. Og det hele virket meget lovende.

Og Byrne gjorde et okay forsøk. Det var bare et eller annet som manglet. Supermann ble mer lik det Siegel og Shuster hadde opprinnelig tenkt og seriene ble pumpet fulle av optimisme, helt ulikt hva som skjedde med Batman og karakteren ble mer menneske enn gudelignende. Om Byrne innså at han ikke hadde lykkes, fikk et bedre tilbud eller bare gikk lei vet jeg ikke. Etter to år trakk han seg og den offisielle forklaringen var «lack of conscious support». Andre overtok og veien lå åpen frem mot en av de største hypene i tegneseriesammenheng, The Death of Superman i 1992-93. Det siste heftet av de faste utgivelsene av Supermann på norsk kom med nr. 10 1991. Siden har det vært noen sporadiske utgivelser. Supermann: Mannen av stål, (2005), Supermann: Årets mann (2006) og En erkebritisk supermann (2007).

Ikke fullt så supre innlegg (2)

I dag lærte jeg noe nytt (ikke så veldig uvanlig?) og det var at det første heftet i Superserien kom ut i 1967. På Se-forlaget og inneholdt historier med Lynet, Atom, Supergirl og Supermann. Nå kom det bare et hefte i denne serien og det er først i 1982 at Superserien volum 2 kommer ut på Semic Nordisk forlag. Da inneholder det historier med Batman, Superboy, Rommets Helter og Supermann. Ideen bak denne utgivelsen var å slå sammen tre titler i en og la det komme ut hver fjortende dag. Det varte hele 1982, men i 1983 og 1984 kom det bare tretten pr. år.

Dette var stusslige tider for Supermann i Norge. På tross av flere uhyre dyktige tegnere var det jevnt over uengasjerende historier. Det hele virket noe blodfattig gammelmodig og en satt med en snikende følelse av at det hele var nok et eksempel på at jo mer annerledes det virket, jo mer likt var det det en har lest tidligere. Ikke at det sistnevnte alltid er en dårlig ting. Det er tross alt hva en hver tegneserieleser innerst inne ønsker. Også var det noen høydepunkt. Det var de tre historiene om livet på Krypton (nå blir jeg litt usikker på om det var den jeg muligens feilaktig nevnte kom ut tidligere). Videre ble en vist hvordan Spøkelsessonen fungerer og møte noen av de som var blitt nødt til å oppholde seg der. Og Lex Luthor fikk ordnet seg en rustning som gjorde ham nesten til Supermanns likemann.

De dårlige tidene for vår helt var ikke over selv om han i 1985 igjen fikk sin egen tittel. Nå var han på toppen av det hele nødt til å dele den med sitt yngre jeg. Disse Superboy historiene var veldig ofte tegnet av Kurt Schaffenberger (1920-2002). En usedvanlig dyktig tegner og en hvis tegnestil jeg misliker litt mindre enn intenst. Det kom 12 nr. i 1985 og det samme i 1986. De to høydepunktene i disse to årgangene var først en historie tegnet av en rekke tegnere (nr.10 1986??), bl.a. Frank Miller og Wendy Pini (Alvefolket). For øvrig eneste gangen jeg har sett henne tegne superhelter. Historien var annerledes også. Og med nr. 12 1986 kom det som blir en verdig avslutning på 50 år med Supermann historie. Whatever Happened to the Man of Tomorrow skrevet av Alan Moore og tegnet av Curt Swan (denne serien er også nevnt tidligere i bloggen). Moore er siden blitt beskyldt for å ha stjålet ideen til denne historien fra Robert Mayer`s bok Superfolks fra 1977. Og det er en del likheter. Da er jeg kommet frem til 1987 og John Byrne ?!?!

Ikke fullt så supre innlegg (1)

Den en og tyvende juni har Superman: Man of Steel premiere i Norge. Regissert av Zack Snyder og jeg får vel sett den på DVD en gang sent i høst. Hvorfor jeg ikke skal se den på kino skyldes to grunner. Den første blir at jeg er ikke noen stor Superman fan og det andre er at det det er fortsatt ikke er lov å røyke i kinosalene. Ikke at jeg er så gammel at jeg husker det var tillatt, men to og en halv time uten nikotin blir for lenge. Og med det for øye at jeg egentlig ikke har veldig sansen for denne ikoniske karakteren Jerry Siegel og Joe Shuster skapte tilbake i Cleveland, Ohio i 1933 har det allikevel samlet seg en del hefter med denne i min private samling. Hvor hoveddelen av dem er på norsk.

Det eldste heftet med Supermann jeg har er nr. 3 1966 og det er det en spesiell grunn til. Videre har jeg et spesialhefte fra 1969 og så noen få nummer av hver årgang frem til 1975. Denne hadde jeg nesten komplett, men jeg fikk aldri tak i nr. 6 -75. Dette husker jeg ekstremt godt fra når jeg var liten og hvor imponert jeg ble av Captain Marvel som her gjorde en fyndig entre. Så fra nr. 2 1976 har jeg de regulære Supermann utgivelsene komplett. Antall hefter pr. år fra 1966 til og med 1981 har variert fra 22 i 1970 til 11 i 1975 og 1981. Hvis jeg skulle nevne noen høydepunkt må det første være at flesteparten av historiene var tegnet av Curt Swan (1920-1926). Han er/var den suverent beste Supermann-tegneren gjennom tidene og gjorde i hvert fall oppveksten min bedre.

Andre høydepunkt er Supermanns tannlegebesøk i nr. 1975 hvor en hittil ukjent fiende klarer å gi vår helt hull i tennene med medfølgende tannpine. I nr.5 1976 blir en fortalt hvordan Lex Luthor ender opp med å miste alt håret og å bli Supermanns erkefiende. I nr. 8 samme år møter han seg selv som Superboy og klarer nesten å motbevise at to identisk like legemer ikke kan komme i kontakt med hverandre uten at det vil bli en gigantisk eksplosjon (implosjon, jeg har fortrengt fysikken jeg kunne). Så var det 5-7 1978 hvor Supermann og Clark Kent bestemmer seg for å skille lag. Noe de begge synes å ha godt av, en stund. Og i nr. 7 og 8 1980 får vi deler av miniserien World of Krypton skrevet Howard Chaykin. Her får en vel for første gang(?) en mer nøye beskrivelse av denne planetens undergang. Og med det var jeg kommet frem til 1982 og Superserien.

Livet slik det arter seg på den brede vei, men her blir det også smalt (i en litt annen betydning)

Den siste bra filmen jeg så med Mel Gibson, og da har jeg ikke sett Get the Gringo (2012), var Payback (1999) hvor Gibson hadde rollen som Porter. Hvorfor han ikke fikk hete Parker er det bare forfatteren, Richard Stark (Donald Westlake), av boken den er basert på som vet. Gibson spiller denne Porter i filmen lik noe av en pingle sammenlignet med slik han fremstilles i Darwyn Cooke`s tredje adapsjon av Stark`s bøker. Denne gang med tittelen The Score. Hvordan slik et avstumpet menneske kan fremstå som helten i historien er et mysterium og allikevel er det det han blir. Hvordan han i begynnelsen av boken blir skygget, hvorpå forfølgeren trekker kniv når Parker oppdager dette og dermed dreper Parker ham. Og det eneste han ergrer seg over er at det var litt ubeleilig å drepe noen der og da.

Kuppet i denne sammenhengen er at Parker og 11 andre menn skal rane, ikke en bank, men en hel by. Copper Canyon i Nord-Dakota og som navnet sier er dette et samfunn basert på gruvedrift. Og den ligger meget avsides til. Den ukjente, for Parker, og middelaldrende Mr. Edgars har kommet opp med utkastet til ideen og det kan vise seg at han også hadde en annen agenda. Gjennomførelsen derimot blir som en nøye planlagt militær operasjon. Som lesere får en ta del i planleggingen, oppkjøringen og utførelsen og det er mye mer spennende enn beskrevet her. Cooke`s tegninger har dette sylskarpe og allikevel skissepregede over seg. Hans evner som forteller er makeløse og da blir dette nok et eksempel på at krim er best som tegneserie.

Innlegg nr. 775

I dag, lørdag fjerde mai, er det Free Comic Book Day og jeg har allerede vært på Outland (klarte å mase meg inn fem minutter før åpningstiden) og grabbet til meg så mange av heftene jeg bare kunne. Og i motsetning til tidligere år var det en god del interessante titler. Det får jeg komme tilbake til etter at jeg har fått lest dem. Siden butikken har flyttet inn i nye lokaler og alle varer hadde 20 % avslag kjøpte jeg også bok nr.1 i Brian Wood`s nye serie på Dark Horse Comics, The Massive. Bare for ikke virke altfor grisk.

Så noe litt annerledes. Jeff Lemire har jeg nevnt i flere tidligere innlegg og jevnt over er jeg overmåte imponert. Ikke så mye med de seriene han skriver for DC 52. Dette dreier seg om Animal Man, Frankenstein, Agent of S.H.A.D.E. (gått inn etter 16 hefter), Justice League Dark og det første nummeret av Constantine. Nå har jeg bare lest de to siste seriene så det kan jo være grunn til å betvile min rett til å uttale meg om kvaliteten på disse to andre, næh.

Nå har han også avsluttet Sweet Tooth, men siste samling kommer ikke før i juni. Så var det mens han ennå skrev og tegnet Sweet Tooth at han startet med dette prosjektet. The Underwater Welder (Top Shelf 2012) må være den minst fengende tittelen på en serie jeg noensinne har hørt om og som jeg fremdeles hadde hatt lyst å lese. Vel, tittelen gir oss yrket til hovedpersonen Jack Joseph og indikerer at en del av handlingen har noe med vann å gjøre. Jack er gift og hun har akkurat gått inn i siste måned av svangerskapet når historien starter. De bor i en liten canadisk landsby ved havet og Jack jobber som dykker på en flyterigg.

 Det er under et av disse dykkene at Jack plutselig begynner å høre stemmer og på havbunnen ser han sin fars gamle lommeur. Han blir hentet opp igjen og får beskjed om at dette bare var et illebefinnende. Han blir satt på land og det er noe hans kone er godt fornøyd med. Hadde det bare ikke vært for alle disse nye og ubesvarte spørsmålene. Noe ubestemt driver ham til igjen å søke svar der nede i dypet og det er etter dette at alt forandres. Dette er en historie om hvordan barndommens tap former oss som voksne, om det at en ønsker ikke alltid var det en ville ha og at kjærlighet ikke egentlig er så verst. Denne historien er nok en av de Jeff Lemire har skapt og som en bare må lese.