Fortsettelsen på innledningen under, gitt

Brian Bollands store gjennombrudd utenfor Storbritannia ble den 12 hefters maxi-serien Camelot 3000. Den første i sitt slag utgitt av DC for det som er det direkte markedet. Det vil si at det ikke blir solgt i vanlige kiosker, avisutsalg og lignende, men går kun til spesialbutikkene, som det var blitt en god del av på denne tiden. Bolland jobber ikke raskt og det tok nesten to og et halvt år å få denne ferdig (des.1982-apr. 1985). Han gjorde jo heller ikke alt alene og rentegnere på serien var Bruce Patterson, Dick Giordano og Terry Austin.

Forfatteren var Mike W Barr som har dette som et av sin karrieres høydepunkt. De andre er serien Maze Agency (som biblioteket hadde en samling av og som nå er borte fra hyllene) og til nød Batman: Son of the Demon med Jerry Bingham. Ellers har han skrevet forferdelig mye vrøvl (han skal ha litt credit for sitt samarbeid med Jim Aparo (1932-2005) på Batman and the Outsiders, men det ble litt bra mest fordi Aparo var en fantastisk tegner).

Jeg er klar over at jeg har skrevet om Camelot 3000 tidligere, men det får så være. Det er en serie jeg kan lese i morgen og bli like imponert over som jeg ble når jeg leste den første gang i svarthvitt i Gigant i 1984-85. Ideen om at Arthur Pendragon skal frelse og frelse et fremtidig Storbritannia og senere verden fra utenomjordiske inntrengere er piskadausen genial.

Sir Tristan gjenfødt som kvinne, Mordred som assistenten til generalsekretæren i Verdensrådet og den onde, onde Morgan Le Fay. Og unggutten Tom Prentice som prøver å holde styr på alt som skjer rundt ham. Og kanskje den største mytiske helten av dem alle, Arthur med sitt sverd Excalibur. Så mye bedre enn dette vil det aldri bli og Bolland fikk vist at han som tegner er i verdensklasse.

Hans neste prosjekt ble Batman: The Killing Joke skrevet av en som er en litt bedre forfatter enn tidligere nevnte Barr, selveste Alan Moore. Påbegynt i 1986 og gitt ut 1988 ble det til den nest beste Batman historien gjennom tidene. I løpet av noen og seksti sider får vi et innblikk i en av de mest gåtefulle seriefigurene noensinne. I løpet av trettiåtte årene siden han dukket opp første gangen (Batman nr. 1 1940) hadde leserne av Batman/Detctive Comics vært uvitende om hvem denne mannen hadde vært og hva som drev ham til å bli The Joker.

Nå skal ikke jeg gi meg videre inn på hvor bra denne serien er. Det får hver enkelt finne ut. For er det to superheltserier en bør lese før en går bort er det denne og Frank Miller`s The Return of the Dark Knight. Og for de som vil finne ut hva slutten egentlig var ment å være kan lese svaret på i The Beat her.

En innledning lissom

Jeg leste mine første 2000AD i 1982 da de ennå ble trykket på noe som var farlig likt avispapir og kom i tabloidformat. En venn av meg hadde bodd et år i England og vært fornuftig nok til å samle på denne eminente tegneserietrykksaken. Og blant innholdet var Strontium Dog av John Wagner/Carlos Ezquerra, Rogue Trooper av Gerry Finley-Day/Dave Gibbons og new zealandske Colin Wilson (har tegnet de seks første albumene i serien Blueberrys unge år), Nemesis av Pat Mills/Kevin O`Neill og Judge Dredd skrevet av John Wagner og Alan Grant og tegnet av Mike McMahon(som har fortjent å være mye mer berømt og anerkjent enn hva tilfellet ble), Ron Smith (dessverre) og en av de virkelig store favorittene, Brian Bolland.

To år senere kom Dommer Dredd ut på Atlantic forlag og de første heftene bestod nesten utelukkende av Bolland tegnede historier. Siden kom de lengre historiene, med flere tegnere, The Cursed Earth og nesten hele Judge Caligula, men dessverre gikk bladet inn etter bare elleve hefter (i 1991 kom det fire hefter på Bladkompaniet, men disse var i hovedsak tegnet av Ian Gibson som aldri klarte å komme opp igjen på det nivået han var på med The Ballad of Halo Jones). Historiene i heftene fra Atlantic var norske oversettelser av Eagle Comics sine amerikanske utgivelser og fargelagte. Noe jeg godt kunne vært foruten, det vil si fargene.

Bolland begynte å finne arbeid over dammen tidlig på 80-tallet og noe av det første han tegnet var et av kapitlene i den 72 sider lange historien i nr. 200 av Justice League of America. For de som måtte være interessert så finner en denne historien i svarthvitt i Gigant 2 og 3 1984. Neste gang skal faktisk skrive litt mer om Bolland og ikke bare ramse opp etter hukommelsen.

To dager senere

Noe av det beste som skjedde tegnefilmen på 90-tallet var Batman: The Animated Series. Hvor Batman ble gjenskapt som den mørke hevneren Bill Finger og Bob Kane opprinnelig så for seg. Og så var det plass til noe så sjeldent som humor. Ikke denne ubegripelig campe utgaven fra 60-tallets tv-serie, men intelligent humor. To av de sentrale skikkelsene når det kom til The Animated Series var forfatteren og en av serienes produsenter Paul Dini og tegneren Bruce Timm. Her fikk Mark Hamill anerkjennelse for sitt talent når han ga stemme til The Joker. Serien The Batman Adventures var basert på tegnefilmene og i 1994-95 kom det tolv hefter av denne serien på norsk. Anbefales på det aller iherdigste!

Dini og Timm kom i 1994 med The Batman Adventures: Mad Love. Her blir leseren introdusert for Gotham`s nyeste superskurk. Den unge psykiateren Harleen Quinzel som skal intervjue The Joker i forskningsøyemed. Dette skjer inne på Arkham og når en tar hensyn til tittelen går det ikke verre enn at unge frøken Quinzel forelsker seg i sitt eget intervjuobjekt. Og dermed blir Harley Quinn født. Hvis høyeste ambisjon er å bli The Joker`s main squeeze. Noe hun aldri vil lykkes med siden The Joker allerede er i et alvorlig forhold…… Dette er en fabelaktig serie og det kan være grunnen til at jeg allerede har skrevet om den en gang tidligere.

Så var det den serien jeg skulle skrive om her. Harley & Ivy samler tre historier hvor hovedpersonene er Harley Quinn, Poison Ivy og denne nissen på lasset, Batman. En kort fra Gotham Knights tegnet Ronnie del Carmen og skrevet av Dini, et enkeltstående hefte skrevet av Judd Winick (Pedro and me) og tegnet av Joe Chiodo og til sist den tre hefters miniserien Love on the lam av Timm og Dini. Joe Chiodo er vel best kjent for sine pin up tegninger og i denne historien får han virkelig vist hvordan kvinner ser ut i altfor umodne menns hjerner. Jokeren har igjen skiftet skjulested og tilfeldigvis glemt å fortelle Harley hvor det nye er. Noe som skjer jevnlig. Dermed får hun det for seg at hun skal bevise at hun er til nytte og ved hjelp av Poison Ivy skal hun gjennomføre tidenes kupp. Og takket være Batman lykkes de ikke, men det er jyssla løye.

I Love on the lam klarer denne veldreide duoen og nesten gjennomføre et stort kupp, havne tilbake i cellene på Arkham Asylum, rømme derfra (stedet har bare svingdører), reise til mellomamerikanske Costa Verde og drive annerledes miljøvern og til slutt ende op i Hollywood som henholdsvis regissør og produsent av en storfilm om dem selv. Og så får en et bedre innsyn i dynamikken mellom Harley og Ivy som ikke alltid er uten problemer. Dette er serier en blir mye bedre humør av å lese og gått lei av hvis en leste for mye av dem.

One of those (few?) days

2011 var det året hvor det ble bestilt inn flest tegneserietitler til Stavanger bibliotek. Alt i alt kom det rundt 150 titler og det er vel ikke all verdens mye, men allikevel litt. En god del av disse fikk jeg faktisk lest og jeg har til gode å skrive noe om dem alle. Noe jeg heller ikke har gjort med de som kom hit både før og etter og som jeg òg har lest. Dermed er jeg fremme ved dagens dilemma.

Jeg kommer ikke på en eneste serie jeg kunne skrevet noe nesten vettugt om. I hvert fall i dag. Det er ikke helt sant, men de seriene jeg kunne ha skrevet om er så omfattende og det ville blitt så mange innlegg om hver at jeg utsetter det. Og de fleste må jeg også lese på nytt. Men så var det at i morgen er atter en dag, jeg har fri og har flere nyinnkjøpte serier liggende uleste der hjemme.

Ville vesten er nesten som før (The Prequel))

Noe jeg har nevnt før er franske og belgiske serieskaperes evne til å lage uhyre realistiske, troverdige og underholdende serier fra det ville vesten.

Treenigheten slik den skulle være ?

Matt Wagner er en av de definitive favorittene, men i de siste årene har han gjort en del rart. Det siste jeg leste var første del av The Tower Chronicles: Geisthawk hvor Simon Bisley er tegneren og som ble utgitt rundt årsskiftet. Han har skrevet manus til Green Hornet: Year One og Zorro. Begge for Dynamite Entertainment. Hans versjon av Madame Xanadu kom på Vertigo, men ble kansellert etter 29 hefter. Hvis en ser på disse seriene samlet kunne en mistenke Wagner for å ha mistet litt av inspirasjonen. Det kan selvfølgelig ikke være tilfelle med mannen som skapte Grendel.

Wagner har også jobbet en del for DC og det første han gjorde for dem på 2000-tallet var Superman/Batman/Wonder Woman: Trinity (03). Den har jeg nettopp lest. Wagner har gjort alt selv og resultatet burde blitt strålende. Sånn ble det ikke. Dette er Wagner på det jevne og da er det irriterende å vite at han kan så mye bedre. Nå kan det og være at superheltserier ikke appellerer like mye nå som det de gjorde for noen tiår siden, tenkte jeg i mitt lett forvirrede sinn. Nå er da også slik at Wagner på halv maskin fremdeles er mye bedre enn forbausende mange andre.

Så var det historien. Det hele utspiller seg tidlig i Superman og Batman`s karrierer. Disse to har dette anspente forholdet seg i mellom som er en av de tingene som henger igjen fra 80-tallet. Ras al Ghul har klekket ut nok en av sine planer om å utrydde mesteparten av menneskeheten. Denne karakteren er blitt så endimensjonal og kjedelig at det passet seg at Liam Neeson spilte ham så nitrist i Batman Begins. Bizarro dukker opp. Vel og merke den Luthor Industries skapte. Og så er det som skal være denne seriens høydepunkt. Det første møtet mellom Superman-Batman og Wonder Woman.

Wagner fokuserer vel mye på amasoners overjordiske skjønnhet og tiltrekningskraft. Allikevel dør Wonder Woman og må bli gjenopplivet i al Ghul`s Lazarus Pit, Bizarro kaprer en atomubåt, Superman må avverge en atomkatastrofe, Batman gir etter for følelser annet enn sinne og ellers går alt, merkelig nok, godt til slutt. Altså en serie som ikke gjør deg smartere, bare litt gladere.

And the mouse police never sleeps (3)

En av de seriene jeg rakk å lese før den altfor korte ferien min tok slutt var Mouse Guard: Legends of the Guard. Hvor skaperen av Mouse Guard, David Petersen, inviterte en rekke serieskapere til å lage korte historier lagt til dette universet. En av disse var Gene Ha. Han er vel mest kjent for sitt samarbeide med Alan Moore på serien Top 10, men jeg husker han best som tegneren av nr. 1 i James Robinson`s fire hefters miniserie, Shade, fra 1997 (også har jeg to av de fire heftene i den ganske inkjevetta miniserien Oktane skrevet av Gerard Jones,har aldri helt hatt sansen for den mannen) og utgitt på Dark Horse i 1995). Ha har gjort en rekke andre ting utenom disse eksemplene, men det får en ta en annen gang.

Mark Smylie, grunnleggeren av forlaget Archaia som utgir Mouse Guard og som nå er blitt kjøpt opp av Boom Studios, er også representert. Hans serie Artesia har blitt nevnt tidligere i bloggen. Guy Davis har, blant en mengde annet, skrevet og tegnet den glimrende serien The Marquis(også nevnt tidligere). Jason Shawn Alexander`s gjennombruddserie var Queen and Country og skrevet av Greg Rucka (finnes på biblioteket). Den siste av tegnerne jeg kjente til før jeg leste denne serien var Ted Naifeh. Han tegnet de seks først heftene av den fornøyelige Goth/Horror/Fantasy/Romance serien Gloomcookie skrevet av Serena Valentino (biblioteket har denne nesten komplett).

Så var det den samlingen jeg skulle skrive om. Handlingen her starter en mørk kveld 1154. Tre år etter de to tidligere samlingene med Mouse Guard jeg allerede har skrevet om. Stedet er June Alley Inn og innehaversken kommer med en uventet beskjed til de få stamgjestene som ennå befinner seg i lokalet. De får en uke til å gjøre opp for seg m.h.t. hva de skylder etablissementet, mens den som forteller den historien innehaversken finner mest underholdende vil få sin gjeld ettergitt.

Det er et variert knippe historier en blir fortalt. Gjennomgangstemaet er tapperheten en finner hos mus generelt. Det være seg om de kjemper mot rev og hauk, blir trampet ned av en reinsdyrflokk eller hjelper en løve med en lumsk torne i poten. Og det som binder disse historiene sammen er historien fra vertshuset tegnet av Petersen selv. Nå var jeg ikke udelt begeistret for Mouse Guard første gangen jeg leste den, men den vokser seg større og nå ser jeg virkelig storheten hos Petersen. Legends er ikke like bra som originalen og er dog en nesten fullgod erstatning mens en venter på neste avsnitt i sagaen om The Mouse Guard.

Tiden som var igjen

Jeg skrev nylig om Miriam Katins grafiske selvbiografi Letting it go. Den var siste halvdel i oppsummeringen av hvordan hennes eget og familiens liv ble rammet av den siste store krigens forfølgelser og hvilke ettervirkninger det ble av dette. Med We are on our own now forteller Katin om hennes og morens flukt fra Budapest i 1944. Skjønt denne kan ikke kalles direkte selvbiografisk siden hun selv bare var et lite barn og dermed ikke fikk med seg alt det dramatiske som skjedde. Morens beretning blir da den som gjengir hendelsesforløpet.

Med nazistenes invasjon av Ungarn forsvant alle fargene. Dermed blir denne historien fortalt i svarthvite blyanttegninger, med noen få siders unntak. Jødene ble registrert og snart ble mennene sendt avgårde til leirene. Miriams far var derimot i den ungarske hæren. Moren klarte, utrolig nok, å få tak i falske legitimasjonspapirer for seg og datteren. Med disse flyktet de fra Budapest og ut på den ungarske landsbygden. Her kom moren i tjeneste hos bønder og fikk oppleve hva som må til for å overleve kontakten med både tyske og russiske soldater.

Inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha lest denne grafiske biografien er at det er en historie som er både viktig og hvor Katin får vist at tegneseriemediet er noe hun virkelig behersker og det på tross av at dette var hennes debut som serieskaper. En annen ting er at dette var en krig hvor titalls millioner av mennesker ble drept og hvor tallene overskygger en mulig forståelse av all den lidelse og nød som rammet alle enkeltindividene involvert. Her er en historie om noen få av disse og en kan ikke forbli uberørt etter å ha lest We are on our own.

Kunst i tegneserier (IV)

Har hatt ferie, igjen!! Og selvfølgelig har jeg fått lest tegneserier. To av disse er det femte og sjette albumet i serien som er laget i samarbeid med dette lille galleriet i Paris, Louvre. Denne gangen dreier det seg om Christian Durieux: An Enchantment og Hirohiko Araki: Rohan at the Louvre. Sistnevnte er en veletablert mangaka (født: 1960) og hvis mest populære serie er JoJo`s Bizarre Adventures. Denne har blitt utgitt siden 1986 og kommer fremdeles i Weekly Shonen Jump.

Noe av det første Christian Durieux (født: 1965) gjorde var en kort tegneseribiografi om forfatteren Andre Malraux (Menneskets lodd) i samarbeid med Guy Delisle. Etter denne samarbeidet han med Jean Dufaux. Etter dette nok et samarbeid med Delisle og deres futuristiske thriller Foudre. Siden har han bl.a. tegnet album med manus av Jean-Pierre Gibrat.

An Enchantment har fått undertittelen A Graphic Poem og Durieux får her virkelig vist sitt talent for det lyriske. En eldre statsmann skal gå av og festen holdes i Louvre. I løpet av kvelden blir han kjent med en mye yngre kvinne og trekker seg tilbake fra festlighetene. Samværet dem i mellom holder seg til samtalen og det fysiske blir ikke nevnt. Der de slentrer gjennom salene i dette eventyrslottet fylt med skatter. Det er så vakkert!! Vakkert tegnet, vakkert fortalt, en føler seg vakrere ved å lese den og slutten som bare gjør denne historien fullkommen. Panegyrisk jeg, nei!

Rohan Kishibe er en ung manga artist. På besøk hos sin bestemor konfronteres han med en historie fra barndommen. Samtidig som han møter en vakker og mystisk kvinne. Det hele dreier seg om en japansk maler fra 1600-tallet. Hvis malerier skulle kunne fremvise den mørkeste nyansen av svart noensinne. Da alle bildene utenom ett har forsvunnet må vår helt oppsøke det siste, som befinner seg i Louvres dype kjellere. Vi får så en Indiana Jones lignende guidet tur gjennom dette museet og Araki får vist oss en rekke av bildene som har gjort dette bygget mer berømt. Nå er det ikke noe å utsette på Arakis tegninger og historie, men en må ha sansen for hvordan japanere lager serier. Ellers er dette framifrå tidtrøyte.