I 1992 stod Marvel`s superhelt Northstar frem som den første homofile karakteren hos de to store forlagene Marvel og DC. I 2012 giftet han seg med den, for meg ukjente, Kyle Jinadu i New York, en av de få statene i USA som tillater slikt. Bryllupet utspant seg i Astonishing X-Men nr. 51. Nå var Marvel ikke veldig tidlig ute og den de kunne avse til å komme ut av skapet var en ytterst perifer superhelt. Skapt av Chris Claremont og John Byrne som et av medlemmene av den canadiske superheltgruppen Alpha Flight. To samlinger i svarthvitt ble utgitt på norsk i 1987 som Gruppe Alfa i Marvel Spesial, som igjen ble utgitt av Semic/Nordisk Forlag.
Hos DC var de lenge ikke spesielt opphengt i menneskers legning, så lenge de var heterofile, kunne det synes som. Men i forbindelse med disse enorme crossoverne en fikk på slutten av 2000-tallet (bl.a. Crisis, 52 og Final Crisis) dukket det opp en gammel karakter. Dette var Kate Kane og hennes alter ego Batwoman. Opprinnelig en av disse utallige bifigurene som dukket opp i Batman og Detective Comics på 50-tallet var hun nå gitt en make over av herrene Geoff Johns, Grant Morrison, Mark Waid og Greg Rucka. Også var hun lesbisk. Hennes første soloopptreden i denne restaurerte versjonen var miniserien Batwoman: Elegy, som jeg har nevnt tidligere.
I forbindelse med DC`s relansering; The New 52, i 2011 fikk hun også sin egen månedlige serie. Da var det J H Williams III som skrev og laget utkastene til seriens tegninger. Serien var en suksess og viste at Williams III var en talentfull forfatter også. Det hele skulle ha vært en eneste stor solskinnshistorie. Slik ble det selvfølgelig ikke. Williams III fikk det for seg at miss Kane skulle gifte seg med sin utkårede Maggie Sawyer (dukket først opp som kaptein Sawyer ved Metropolis politiet, blir så forflyttet til Gotham City P.D. og ble i sin tid skapt av John Byrne (?)). Dette falt ikke i god jord hos de høye herrer i DC. Det medførte igjen redaksjonell inngripen som forhindret denne begivenheten fra å finne sted og Williams III og hans medhjelpere trakk seg umiddelbart fra serien.
DC`s begrunnelse var at gifte superhelter appellerer ikke til lesere av superheltserier. De er som kjent 13 -17 år og sitter inne og leser tegneserier for å slippe å vise seg offentlig med alle sine akner og sosiale problemer. Det er derfor Peter Parker og Mary Jane Watson ble ugifte igjen. Her var det riktignok demonisk innblanding. Og Clark Kent og Lois Lane er vel igjen bare kollegaer. Redsel for å virke støtende var i hvert fall ikke en årsak. Selv med slike reaksjoner så kan en allikevel si at vår virkelighet avspeiler seg etter hvert i superserienes verden. Det tar bare litt tid!
2 kommentarer:
Amerikansk kommersiell popkultur er vel et av de vanskeligste stedene å ta opp tema som homofili, selv om et sikkert er enda verre i f.eks. Russland.
Franske "Blå er den varmeste fargen" skildrer et lesbisk kjærlighetsforhold. Den utgis nå på norsk samtidig med at den gullpalmevinnende filmen basert på serien har norsk premiere. Jeg har verken lest serien eller sett filmen, men mottatte utmerkelser (serien fikk publikumspris ved Angouleme-festivalen) tyder på at begge er verdt å få med seg.
PS: Batwoman:Elegy er strengt tatt ikke en miniserie, men en "story arc" (finnes den en god norsk oversettelse?) i Detective Comics.
Nå er det vel også innen populærkultur at homofili tidligere har vært mest synlig. Så sånn sett sett ligger vel disse forlagene langt etter.
Når det gjelder Blå er den varmeste fargen så har jeg ikke fått lest den ennå, men har bladd igjennom den. Og det som slår meg er at tegneserien synes å legge mye mer vekt på det rent følelsesmessige enn det rent fysiske, slik en kan få inntrykk av at filmen gjør.
Når det gjelder story arc så er det like uoversettelig som trade paperback. Og en kan vel late som om Elegy var en miniserie publisert i Detective Comics 854-860?
Legg inn en kommentar