Videre fra 02.02. 2015

I den avsluttende delen av denne barneboken, jeg ikke fikk lest mens jeg ennå var gammel nok, får en da svarene på de spørsmålene en satt igjen med etter å ha lest første del. Neil Gaiman og P Craig Russell m/venner forteller ferdig historien om Nobody Owens og hans uvanlige oppvekst.

Ingen godnattfortelling

Jeg har nevnt tidligere at jeg liker å bli forvirret og begynnelsen på Beautiful darkness gjorde definitivt det.

Det er ennå februar og allerede årets tredje liste (tror innkjøpsstoppen vil komme tidlig i år)

Av årets tre lister inneholder denne flest nye, ukjente og spennende serieskapere. Samt de fire samlingene og ene grafiske romanen av Fables spin-offen Fairest. Og mor og datter Cast første tegnede utgave av bokserien House of night. Og avsluttende del av P Craig Russell`s glimrende adapsjon av Gaiman`s The graveyard book.

Hvis en reisende en vinternatt leste tegneserier

Jeg har skrevet om The Unwritten tidligere og da var det en smule panegyrisk. Eller så nært som jeg kan komme. Så etter 54 hefter i den opprinnelige serien, den grafiske romanen Tommy Taylor and the ship that sank twice og nå kom nettopp tolvte og siste nummer i maxi-serien The Unwritten: Apocalypse. Dermed er serien offisielt avsluttet. Det har virkelig vært en reise i tid og rom. Hvor fortellingen og det skrevne ord har stått i sentrum. Ikke alltid like interessant, men aldri likegyldig. The Unwritten er en serie en er takknemlig for å ha kunnet lese.

Første digresjon?

Min mormor ble enke 55 år gammel og tilbrakte mye av tiden etter dette og frem til hun gikk bort alene. Noe hun ikke synes var så ille siden hun var mer enn godt nok fornøyd med sitt eget selskap. Hver vår leste hun Hamsuns samlede siden hun forbandt hans forfatterskap med denne årstiden. Selv ser jeg for meg at hvis jeg rekker å bli pensjonist, så ville jeg lese Neil Gaiman`s The Sandman hver høst.

Plus ça change, plus c'est la même chose?

Nå er det ikke bevist at det finnes alternative jordkloder eller parallelle univers utenom vår, men teoretiske indisier kan sies være der slik at det gjør det til en mulighet. Hos forlaget DC var ikke dette noe problem og hvor de opererte med atskillige versjoner av vår planet.

Fedrenes "synder"

Forholdet mellom fedre og sønner bør være ukomplisert, men i flere tilfeller enn mange blir det mye vanskeligere enn det skulle ha vært. Slik ble det mellom far og sønn i Jiro Taniguchis Fars dagbok som er kommet på norsk nylig. Og noen dager etter at jeg hadde lest den slo det meg hvordan livet etteraper kunsten.

Uten forbindelse til at Nordisk barnebokkonferanse blir arrangert av Stavanger bibliotek denne uken

Det irriterer meg at når jeg vokste opp var barnebøker ment å være sosialrealistiske og politisk korrekte. Ole Brumm var fornorsket slik at det ble spist brødmat og drukket tran. Det eneste jeg fikk med meg av Roald Dahl var Danny og den store fasanjakten. 15 år senere leste ungene SVK, Matilda og Georgs magiske medisin. En hadde jo selvfølgelig Astrid Lindgren, men den eneste av hennes bøker jeg virkelig har et forhold til er Brødrene Løvehjerte. Men det var jo også opplest og vedtatt at Pippi ikke var noen god rollemodell for jenter. Hun mente jo at hun kunne klare alt. Så for min del ble det for det meste å lese barnebøkene som hadde kommet ut lenge før jeg ble tiltenkt.