The way they were

Nå på lørdag hadde jeg fri og satt hjemme alene, slik vi eldre ofte gjør, og klokken nærmet seg lørdagsunderholdningen. Da gjorde jeg det eneste fornuftige og skrudde av fjernsynsapparatet. Fant frem Nate Powell`s grafiske roman Any Empire. Dette er boken, og vi snakker her om 300 sider pluss, han ga ut etter den smått geniale Swallow Me Whole, som jeg skrev om her.

Handlingen er lagt til en søvnig liten by, i det jeg tror må være midtvesten, på 90-tallet. Hovedpersonene er Lee, Sarah og hennes bror Purdy. Lee er levende opptatt av krig. Han har krigsleketøy, leker krig, fantaserer om krig og leser G.I. Joe. Han minner litt om meg selv slik jeg var på hans alder og lekte meg til å bli pasifist. Sarah er et par år eldre og allerede en idealist. I begynnelsen av historien starter hun en etterforskning om hvem som står bak en rekke mishandlinger av skilpadder. Purdy er den ungen de fleste av oss traff i oppveksten. En som skjuler sin egen usikkerhet ved å være den som skal bestemme alt. En ufyselig unge!

Historien sirkler om disse tre og Powell får igjen vist hvor flink han er til å skildre hvordan barndommen egentlig var. Hvor han trekker linjer fra USA`s krigføring og hvordan denne påvirker samfunnet helt ned til disse ungene tusenvis av kilometer unna kamphandlingene. Så avsluttes del en og med del to hopper handlingen flere år fremover og alt blir en smule mer absurd.

Any Empire og hvor teksten, det det er av den, ikke tar mye plass. Hvor Powell bruker de samme hjelpemidlene som i Swallow Me Whole og hvor han her har lange passasjer uten tekst. Det hele funker utmerket og trekker opp selve leseopplevelsen. Hvor man som leser må være ekstra oppmerksom for å unngå å gå glipp av de forskjellige nyansene han viser oss. Allikevel må jeg si at Any Empire ikke er helt så vellykket som Swallow Me Whole, men det var egentlig å vente. Fremdeles en av årets store leseopplevelser.