Viser innlegg med etiketten tegneserier Sverige. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tegneserier Sverige. Vis alle innlegg

tirsdag 11. mai 2010

Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (5)

Charlie Christensen er ennå en av disse serieskaperne som vært ung lenge. Helt siden debuten med serien Samlada Neuroser i bladet Svenska serier i 1980. Så i 1983 dukker Arne Anka opp og verden blir med ett et mer realistisk sted å være. Ikke at jeg leste serien så tidlig. Den dukket vel ikke opp på norsk, i bladet Humorparaden, før i 1992. Og hvis den gjorde det fikk ikke jeg det med meg. Samme år begynte No Comprendo Press å utgi samlinger med det som på norsk er blitt hetende Arne And. Allerede i 1987 hadde det familievennlige selskapet Disney truet med å saksøke sokkene av Christensen hvis han ikke forandret figurens utseende. Donaldnebbet viste seg bare å være en maske for å skjule det unaturlig korte andenebbet Arne egentlig var født med.
Christensens Arne Anka og Martin Kellermans Rocky har mer til felles enn det finnes forskjeller, men Arne er en kvasi intellektuell, kynisk, sutrekopp med en godt utviklet observasjonsevne og en tørst som sjelden lar seg slukkes fra min generasjon. Jeg har levd deler av 80-tallet og fremover med mange sånne. For ikke å si at jeg selv innimellom har hatt mer til felles med Arne enn jeg vil innrømme nå. En annen forskjell på disse to seriene er at Kellermans figurer mer og mer synes å lide av uhelbredelig munndiare. Også er det jo slik at Christensen kan tegne.At Christensen kan tegne har han grundig bevist med tegneserieadapsjonen av boken Franz G Bengtsson bøker om vikingen Røde Orm. Den blir på i alt fem deler og de to(?) første av disse ble gitt ut på norsk i 2004. I denne første delen blir hovedpersonen røvet av danske vikinger fra småbruket i Sør-Sverige. Han blir tatt med på vesterled og må gjennom mange farer og prøvelser. Til slutt vender han hjem igjen bare for å oppdage at ingenting er som før. I den andre boken av Bengtsson går veien østover. I går leste jeg om igjen Odilou, den kom som bilag til et nummer av Nemi(det kommer da noe godt fra den kanten og), og ble imponert, igjen. Dette er en fortelling med handling fra borgerkrigen mellom de hvite og bolsjevikene et uspesifisert sted i Russland. Hovedpersonen, som bærer samme navn som albumet, er en foreldreløs ung mann på leting etter sitt livs kjærlighet. Det er en melankolsk fortelling om hvor sårbar en er alene i en slik situasjon. Christensen sier selv at den første inspirasjonskilden til dette albumet var at han hørte mye på russisk og slavisk musikk. Og dermed avslutter jeg med å si meg enig med kommentaren under og bare bytte snakker med skriver.

lørdag 20. mars 2010

Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (4)

Lise Myhre har i løpet av de siste årene blitt en av Norges mest populære tegneserieskapere og på toppen av det nådd et publikum langt utenfor landets grenser. Siden starten med Den Svarte Siden i bladet Larsons Gale Verden i 1996 og frem til nå hvor hun utgis i en rekke aviser og for ikke så lenge siden ble utgitt på engelsk. Det var en smule pussig å lese anmeldelsen av hennes andre samling av striper på engelsk i The Comics Journal. I løpet av årene er den eneste kritikken jeg hørt i forbindelse med henne at hun ikke skulle være stort til tegner, noe jeg faktisk er helt uenig i. Jeg liker de stiliserte tegningene, men mitt problem er at det er lenge siden hun har vært mer enn litt morsom. Siden jeg er i et helt klart mindretall når det kommer til det synspunktet, og det faktum at Nemi fremdeles er tøffeste gutten i klassen, skal jeg heller skrive om det dette innlegget egentlig dreier seg om. Bladet Nemi har siden starten hatt et imponerende innhold av biserier. Siden det kan synes som om det er Myhre selv som er ansvarlig for mesteparten av utvalget er det bare å berømme henne. I siste nr. finner en både Alan Moore`s Tomorrow Stories og Nina Hemingsson(Jeg er kjæresten din nå). Tidligere er EC Comics Roman Dirge``s Leonore og Bill Willingham`s fantastiske Fables bare noen få eksempler på tidligere serier. Og så var det serien som dukket opp på biblioteket i forrige uke(jeg tror jeg må ha bestilt den, jeg bare husker det ikke) samlingen av Kim W Anderssons Love Hurts. Internett pleier å være et greit sted å lete når en er ute etter informasjon. I tilfellet Andersson fant jeg bare to nettsider. http://www.kimwandersson.com/ som synes å være hans personlige blogg og denne som igjen kan sies å være et ustillingsvindu for alle arbeidene han har gjort innen design, illustrasjoner og tegneserier : http://www.kimwandersson.com/old/kwa2.html.

Samlingen Love Hurts inneholder de første 20 historiene i serien. Disse novelleseriene er mellom 3 til 8-10 sider lange og tar for seg et vidt spekter av forskjellige scenarier fra horrorsjangeren og mange andre. Det skulle ikke være nok til at jeg likte det, snarere tvert imot, men historiene er virkelige morsomme og velskrevne også. Pluss at Andersson er en fantastisk tegner. Så kombinasjonen av bl.a. skrekk, humor og Anderssons glimrende tegninger gjør dette til noe av det bedre jeg har lest fra Sverige siden sist jeg nevnte en svensk serie(som var 19.11. 2009). Og det får en til å lure på hva svenskene gjør som ikke blir gjort like bra i Norge. Hvor stripeserier er totalt dominerende og de som arbeider med lengre serier ikke en gang får bli del av innkjøpsordningen og dermed ikke kan livnære seg av tegneserier alene. I Sverige har de sikkert også glimrende stripetegnere (Martin Kellerman m.fl.) og allikevel har det dukket opp så mange uhyre dyktige ”vanlige” serieskapere de siste årene. Og hvis ikke det er grunn til å bli misunnelig, så vet jeg da søren.

torsdag 19. november 2009

Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (3)

Det synes som om det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg lar meg imponere av nye tegneserier og/eller tegneserieskapere. Det er nok alderen som tynger og gjør meg til en av de som bare likte det en leste for 10-15 år siden. Det får så være. Jeg er ennå ikke satt nok til ikke å bli hoppandes glad når jeg kommer over noe helt nytt og, for meg, helt ukjent. Akkurat denne serien burde jeg ha visst noe om, siden det er jeg som har bestilt den inn til biblioteket. Allikevel stod den der, nokså unnselig, på registreringshyllen og jeg tok den med meg for å ha noe å lese på bussen til Norges nest største drabantby, Sandnes.
Dette er en grafisk roman i nesten novelleformat. Det den mangler i sideantall (80s) tar den igjen på det innholdsmessige. Hvis jeg har forstått dette riktig ble den utgitt først på det amerikanske forlaget Top Shelf på ettervinteren i år og er ennå ikke utgitt på svensk. Den skal også utgis i Nederland og Italia. Serien heter Second Thoughts og er laget av Niklas Asker. Dette er hans første store tegneserieprosjekt og i følge bloggen hans er han i forhandlinger med et amerikansk forlag om et nytt stort prosjekt. Han jobber ellers som billedkunstner og på den selvsamme bloggen kan en se en rekke eksempler på det. Født i ei fjellbygd, Nordingrå, i Nord-Sverige og nå bosatt i Malmø.
Historien er like enkel som den er kompleks. Om en kvinne og en mann som møtes tilfeldig i ventehallen på en flyplass. Han er freelance fotograf og hun en vordende forfatter. Han i ferd med å bryte ut av et forhold, mens hun venter sin samboer hjem. Et flyktig møte og hvor en siden følger disse to videre i hvert sitt forhold. En fortelling det ikke tjener å skrive for mye om siden det vil ta bort noe av gleden en får av å lese den. Ikke bare at historien er glimrende, men svarthvitt tegningene til Asker er intet mindre enn imponerende. Skal jeg sammenligne med noe ville jeg sagt at de er en blanding mellom tegnestilene til Jason Lutes(Berlin) og Paul Pope (Bl.a. THB og Heavy Liquid). Noe som vil sies å kunne være ment som et kompliment. Alle som har forvillet seg inn i denne labyrinten kalt kjærlighet bør lese denne serien.

torsdag 3. september 2009

Så var tiden kommet for (igjen !) å bli misunnelig på svenskene (2)


Et eller annet sted tidligere i bloggen har jeg skrevet noe om svenske tegneserier. Så i dag tenkte jeg at jeg kunne fortsette med det. Denne gangen skal jeg skrive om tegneserieskaperen Peter Bergting. Han er født i Åmål (det er noe kjent med det navnet) i 1970. Foruten å lage tegneserier har han laget illustrasjoner for en rekke svenske og internasjonale forlag. Han har også laget illustrasjoner til en rekke rollespill, hvor det mest kjente kanskje må være Vampire the Eternal Struggle. Sammen med konen Sofia Bergting lager han den seks binds fantasyserien De Dødes Rike.


http://www.bergting.com/


Så til tegneseriene. I 2006 tegnet og skrev Bergting serien The Portent. Det kom fire hefter på Image Comics. Noe som må sies å være ganske spesielt. Jeg kjenner i hvert fall ikke til mange andre skandinaver som har fått noe utgitt på Image. Når en så får vite at dette var debuten hans som tegneserieskaper må man bare bli imponert. Serien ble utgitt samlet og under navnet The Portent Jærtegn 1 : De dødes rike av nå nedlagte Seriehuset forlag i 2007. Forordet var skrevet av ingen ringere enn Michael Wm Kaluta (han har jeg og så vidt nevnt tidligere i bloggen). Når Mike Mignola kaller serien en av de aller beste fantasytegneseriene han har lest, vet en at Bergting har gjort noe riktig. Historien i The Portent er om en døende verden og vår helts forsøk på å redde den, kan det virke som. I denne verdenen vandrer guder og demoner blant folkeslagene som ennå bebor denne verdenen. Sånn som jeg ser er dette en annerledes fantasyserie. Glimrende tegnet og fortalt av Bergting.


Den andre serien biblioteket har med Bergting er Gjengkrig 145 (den er på svensk så ergo har den en tittel med tødler og sånn). Den er skrevet av forfatteren og advokaten Jens Lapidus. Han har tidligere skrevet de to kriminalromanene Cash og Aldri Fucke Opp som begge er utgitt på norsk. Gjengkrig handler pussig nok om en gjengkrig i den delen av Stockholm som har postkode 145. Det hele starter med at Jivan blir voldtatt av sin beste venns bror. Hun tar kontakt med sin storebror Mahmud som råder henne til å anmelde forholdet, men som allerede tenker på mulige måter å hevne dette. Dette blir startskuddet for en blodig konflikt. Jeg har ikke fått lest hele serien enda, men det jeg har lest er utvilsomt jyssla bra. Så delvis ulest vil allikevel anbefale denne på det varmeste og selvfølgelig også The Portent (som jeg har lest).

mandag 2. februar 2009

Så var tiden kommet for (igjen !) å bli misunnelig på svenskene.
















Svenske tegneserier har aldri vært det jeg har lest for mye av. Jeg har lest en del tegneserier oversatt til svensk. Dette fordi Horst Schrøder har vært en av pådriverne i Skandinavia med å introdusere nye tegneserier til et lite opplyst publikum. Og han har også utgitt bøker om serier. En som har satt sitt preg på min tegneserieinteresse er Fremtiden i serieruter fra 1982 og som tar for seg science fiction serier. Av kjente svenske serieskapere er Martin Kellerman og hans figur Rocky i særklasse mest lest. En har Charlie Christensen og hans Arne And som har blitt utgitt i flere bøker på norsk. Den siste jeg vil nevne er Joakim Pirinen som er ganske ukjent her, men som siden debuten i 1983, har blitt en grand old man i nyere svenske tegneserier.

Så dette var det jeg visste og så viser det seg at svenske tegneserier har en oppblomstring uten like de siste årene. Hvis en abonnerer på nyhetsbrevet fra Tronsmo (noe jeg anbefaler på det varmeste) så har de minimum fire-fem titler i måneden på listen av anbefalinger. Så for å gjøre opp for noe av dette tenkte jeg å nevne to nyere svenske serier. Først en serie for de av oss som er lissom-intellektuelle og går rundt i stadig frykt for å bli avslørt som nettopp dette. På litteratursiden kommer det nå hjelp. Henrik Lange s 80 romaner for deg som har det travelt. Her er hver roman forklart ved hjelp av en side. Før du vet ordet av det har du bl.a. lest Prosessen, Don Quijote, Ringenes Herre og Bibelen. Etterpå kan en friskt kaste seg inn i enhver litterær debatt. (Og ikke bli avslørt med en gang) Den andre serien er Drift. Denne er skrevet av Liv Strömquist og illustrert av Jan Bielecki. Den er utgitt i Kolik Forlags Femisexserie (stusser litt på dette). Historien begynner med at han og hun møtes på en nattbuss på nordover i Sverige. Handlingen veves sammen av tilbakeblikk og seksuelle fantasier. Med psykologisk innsikt blir vi fortalt flere historier og det hele ender med en forbausende og forfriskende vri til slutt. Jeg er litt for blyg til å gå altfor mye inn i handlingen, men dette er en serie om sex med en markant feministisk vinkling. Og spørsmålet jeg må stille meg blir : Hvorfor har ingen norske tegneserieskapere tort å gjøre noe lignende ? Og til slutt vil jeg bare nevne at biblioteket har begynt å abonnere på antologiserien Galago. 200 sider med svenske tegneserier tre ganger i året.