Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (4)
Lise Myhre har i løpet av de siste årene blitt en av Norges mest populære tegneserieskapere og på toppen av det nådd et publikum langt utenfor landets grenser. Siden starten med Den Svarte Siden i bladet Larsons Gale Verden i 1996 og frem til nå hvor hun utgis i en rekke aviser og for ikke så lenge siden ble utgitt på engelsk. Det var en smule pussig å lese anmeldelsen av hennes andre samling av striper på engelsk i The Comics Journal. I løpet av årene er den eneste kritikken jeg hørt i forbindelse med henne at hun ikke skulle være stort til tegner, noe jeg faktisk er helt uenig i. Jeg liker de stiliserte tegningene, men mitt problem er at det er lenge siden hun har vært mer enn litt morsom. Siden jeg er i et helt klart mindretall når det kommer til det synspunktet, og det faktum at Nemi fremdeles er tøffeste gutten i klassen, skal jeg heller skrive om det dette innlegget egentlig dreier seg om. 
Bladet Nemi har siden starten hatt et imponerende innhold av biserier. Siden det kan synes som om det er Myhre selv som er ansvarlig for mesteparten av utvalget er det bare å berømme henne. I siste nr. finner en både Alan Moore`s Tomorrow Stories og Nina Hemingsson(Jeg er kjæresten din nå). Tidligere er EC Comics Roman Dirge``s Leonore og Bill Willingham`s fantastiske Fables bare noen få eksempler på tidligere serier. Og så var det serien som dukket opp på biblioteket i forrige uke(jeg tror jeg må ha bestilt den, jeg bare husker det ikke) samlingen av Kim W Anderssons Love Hurts. 
Internett pleier å være et greit sted å lete når en er ute etter informasjon. I tilfellet Andersson fant jeg bare to nettsider. http://www.kimwandersson.com/ som synes å være hans personlige blogg og denne som igjen kan sies å være et ustillingsvindu for alle arbeidene han har gjort innen design, illustrasjoner og tegneserier : http://www.kimwandersson.com/old/kwa2.html.
Samlingen Love Hurts inneholder de første 20 historiene i serien. Disse novelleseriene er mellom 3 til 8-10 sider lange og tar for seg et vidt spekter av forskjellige scenarier fra horrorsjangeren og mange andre. Det skulle ikke være nok til at jeg likte det, snarere tvert imot, men historiene er virkelige morsomme og velskrevne også. Pluss at Andersson er en fantastisk tegner. Så kombinasjonen av bl.a. skrekk, humor og Anderssons glimrende tegninger gjør dette til noe av det bedre jeg har lest fra Sverige siden sist jeg nevnte en svensk serie(som var 19.11. 2009). Og det får en til å lure på hva svenskene gjør som ikke blir gjort like bra i Norge. Hvor stripeserier er totalt dominerende og de som arbeider med lengre serier ikke en gang får bli del av innkjøpsordningen og dermed ikke kan livnære seg av tegneserier alene. I Sverige har de sikkert også glimrende stripetegnere (Martin Kellerman m.fl.) og allikevel har det dukket opp så mange uhyre dyktige ”vanlige” serieskapere de siste årene. Og hvis ikke det er grunn til å bli misunnelig, så vet jeg da søren.
Lise Myhre har i løpet av de siste årene blitt en av Norges mest populære tegneserieskapere og på toppen av det nådd et publikum langt utenfor landets grenser. Siden starten med Den Svarte Siden i bladet Larsons Gale Verden i 1996 og frem til nå hvor hun utgis i en rekke aviser og for ikke så lenge siden ble utgitt på engelsk. Det var en smule pussig å lese anmeldelsen av hennes andre samling av striper på engelsk i The Comics Journal. I løpet av årene er den eneste kritikken jeg hørt i forbindelse med henne at hun ikke skulle være stort til tegner, noe jeg faktisk er helt uenig i. Jeg liker de stiliserte tegningene, men mitt problem er at det er lenge siden hun har vært mer enn litt morsom. Siden jeg er i et helt klart mindretall når det kommer til det synspunktet, og det faktum at Nemi fremdeles er tøffeste gutten i klassen, skal jeg heller skrive om det dette innlegget egentlig dreier seg om. 
4 kommentarer:
Kanskje det har noe med de donaldistiske fordommene å gjøre. Episke serier sto aldri sterkt i Norge.
Som barn pleide jeg alltid å si at jeg ville bli serieskaper som stor dersom noen voksne spurte, og voksne ble alltid litt blanke og spurte om jeg ville lage Donald - på nittitallet gikk de over til å spørre om jeg ville lage Tommy & Tiger'n..... Nei, sa jeg, som ville gjøre lengre, episke beretninger. Å, sa de, og samtalen var over.
Kanskje neste generasjon forleggere og politikere kan mer om det....men jeg vet ikke....Det er forbasket ressurskrevende å holde på med og man blir ikke oppmuntret til å utvikle virkelig gode tegneferdigheter da man har fått for seg at abstraksjoner er så fint og at slurv er kunst.
Når det kommer til forfattersiden, er det å skrive skjønnlitteratur mer innbringene og enklere enn det å skrive serieplott - og det sier noe, mens det å forfatte filmmanus kan skilte med større kulturkred. Pluss at film-Norge får masse, masse oppmerksomhet.
Du kan lande på "barnebok" dersom du absolutt skal illustrere fortellingene dine, kanskje, og det er lite av det jeg tenker ut som passer for unger....Men uansett, tegning som håndtverk er lite tatt vare på i Norge. Som det meste ellers av praktisk kompetanse, tror jeg.
Mistenker Lise for å ha stripene som nødløsning. Hun legger jo ikke akkurat skjul på en sterk betagelse for laange beretninger fra eventyrland.
Poenget mitt er (poenget mitt er ærlig talt bare at jeg vil furte over dette jeg også) at for å få jobbet med disse meget krevende episke seriene må man rett og slett leve av pur idealisme mens man holder på - og ellers finne en måte å få råd til brød på uten at denne jobben tar for mye tid.
Om det hjelper å flytte til Sverige, er jo det det beste tipset jeg har fått til nå....
We aim to please ? Nå er det jo også gjenskinn av sol i den norske mørketiden også. Fiske, Jason og Kverneland er strålende eksempler. En har også de tre siste grafiske romanene til Tor Ærlig, hvor Ser Du Meg Nå er aldeles glimrende. Og bare for å nevne en til av de nyere, så er det Sigbjørn Lilleeng og hans serie Nebelgrad Blues.
Jeg nevner ikke dette bare for å provosere Lars (selv om det er morsomt nok), men Tintin kan være en del av forklaringen på de lengre tegneserienes sterkere stilling i de andre skandinaviske landene. I Sverige og Danmark begynte utgivelsene av Tintin i 1960, mens de første forsøkene i Norge kom på 70-tallet. Tintin-utgivelsene i Norge kom egentlig ikke ordentlig i gang før på 80-tallet, så her var det Asterix som ble den fransk/belgiske serien "alle" har et forhold til. Men vi kom minst en halv generasjon etter, og Tintin kom i Sverige og Danmark i en tid da det var mindre konkurranse fra andre serier og andre medier. Derfor står nok Tintin sterkere i Sverige og Danmark enn Asterix gjør i Norge, og den har fotfeste hos eldre mennesker.
For øvrig hørte jeg for noen år siden svenske serieskapere som var misunnelige på det norske seriemiljøet der alle serieskaperne snakket med hverandre og det var folk som jobbet med både komersielle og mer kunstneriske i serier. I Sverige var det visst nærmest vantette skott mellom de komersielle (f.eks. rundt det svenske Fantomet-bladet) og kunstneriske seriemiljøer (f.eks. det til dels avantgardistiske magasinet Galago), og det var nesten umulig å krysse "grensen". Jeg vet ikke om dette har endret seg, men de seneste årene ser det ut til å ha kommet en del svenske serier som ligger mer i grenseland kunstnerisk/komersiell. Komersielle serier var uansett ikke ensbetydende med stripeserier slik det synes å være i Norge.
Morsomt å provosere Moi ? Har ikke hørt på maken siden lørdag. Argumentene har veldig mye for seg, men det er en ting en har glemt å nevne. Med gjenopplivingen av Norsk Mad i 1981(kom første gangen i 1971-72) og senere med Pyton i 1986 ble dette starten på et profesjonelt seriemiljø i Norge. Senere med Tommy og Tigern og Larsons Gale Verden og det som solgte var striper. No Comprendo Press prøvde med Fidus og Jippi Forlag med Forresten, hvor begge var antologiserier og med fokus på noe annet enn striper. Siden det store salget uteble var ikke dette et fullgodt alternativ til det å lage striper. Så siden markedskreftene har Norge fått et imponerende antall begavede "vitsetegnere".
Legg inn en kommentar