onsdag 17. mars 2010

En by i Belgia (Verviers) og en tegneserieskaper

Det var på åttitallet et lite norsk forlag, nesten et enmannsforetak, som samarbeidet med et større dansk sådan. Det bar navnet Interpresse og ga ut fransk-belgiske albumserier. De var noen av de første med håndteksting av serier i Norge. De rakk å gi ut nr. 11 og 13-27 av Sprint & co. Tre album i Blueberry-serien(19-21), som forøvrig er de tre favorittene mine i denne serien. Eksempler på andre serier er Jungle Kid (Raoul Cauvin/Luc Mazel), Sammy (Raoul Cauvin/Berck), Blåjakkene (Raoul Cauvin/Willy Lambil) og tre album i Frank Margerins geniale serie Rockegjengen. Interpresse ga også ut 7 av i alt 9 på norsk album i Roger Leloups serie om Yoko Tsuno. Belgiske Leloup ble født i 1933 og startet som fargelegger for en annen belgisk tegneserieskaper, Jacques Martin, i hans serie Alix(biblioteket har to album i en annen serie av Martin, Lefranc) i 1950. I 1953 fikk han jobb som assistent hos Hergè i hans Studio og hvor han jobbet som bakgrunnstegner frem til 31.12. 1969. Så i 1970 debuterte han med sin egen albumserie, Yoko Tsuno. Om en japansk kvinne bosatt i Bruxelles. Frem til 2009 har det kommet 24 album og det 25(Satans Tjener) var ventet utgitt samme år.

Når det gjelder serien er den preget av årene Leloup jobbet for Hèrge og hans måte å skape tegneserier på, med dennes ligne claire. Nå er det slik, som jeg ser det, mer interessant å lese Leloups serier enn Hèrges Tintin. Kanskje mest fordi en slipper alle disse hjelpeløse og utallig gjentatte forsøkene på humor og fordi fortellingene er mer moderne. Yoko Tsuno er utdannet elektroingeniør og en meget selvstendig ung kvinne, har en variert jobbhistorie, men i de fleste albumene er hun journalist og har et, litt mer enn vanlig, begivenhetsrikt liv. Hun reiser tilbake til fortiden, har actionfylte opplevelser som journalist i vår tid og kommer også i kontakt med stjernereisende sivilisasjon. Noe av det som gjør at Leloup skiller seg ut er hans sans for design og uhyre detaljerte bakgrunner. Noe av det positive Hèrge hadde å lære bort var viktigheten av å gjøre bakgrunnene så detaljerte som mulig. Dette fordi at leseren ikke skal oppfatte det som at siden virker som at det skulle være skuespillere på en flat scene(de siste linjene har jeg lånt fra comicwiki.dk). Yoko Tsuno er nok et eksempel på hvor bra fransk-belgiske serier var. Nå kan vel denne typen serier virke som om de har gått litt ut på datoen.

1972: Nærkontakt i jordens indre (1)
1973: Djævelens orgel (2)
1973: Vulcans smedje (4)
1974: Eksplosiv højspænding (22)
1975: Budskab til evigheden (3)
1976: Vineas tre sole (5)
1977: Vampyren fra Rothenburg (6)
1978: Titanerne (7)
1979: Vindens datter (8)
1980: Lyset fra Ixo (9)
1981: Tidsspiralen (10)
1982: Gengangerens hævn (11)
1983: Dybets dronning (12)
1984: Odins ild (13)
1985: Kanonen fra Kra (14)
1986: Dragen fra Hong Kong (15)
1988: De flyvende dæmoner (16)
1991: Robotterne fra Kifa (17)
1993: Rhinguldet (18)
1994: Den sorte død (19)
1996: Sjælenes port (20)
1998: Den himmelske junke (21)
2001: Tågernes pagode (23)
2005: Den syvende kode (24)







Ceterum censeo Carthaginem esse delendam

2 kommentarer:

Jesper Heyn sa...

Yoko Tsuno er faktisk en serie med rigtig gode idéer og en ret stor afveksling i de bizarre indslag, det var en serie jeg var rigtig glad for før i tiden. Desværre virkede det aldrig som om at historierne blev helt fortalt færdige med den begrænsede plads i det albumformat de kom i desværre, det var altid lidt synd synes jeg at huske.

Og alt er bedre en Tintin jo!

Jo sa...

Jacques Martin var fransk (han døde tidligere i år), og regnes gjerne som den tredje store innen ligne claire-tradisjonen etter Hergé og Edgar P. Jacobs. Et par Lefranc-album ble for øvrig publisert på norsk i Tempo.
Leloups mest kjente bidrag til Tintin er flyet i "Flight nr. 714 fra Sydney". Jeg liker Yuko Tsuno, men serien preges dessverre av at Leloup er langt flinkere til å tegne maskiner o.l. enn mennesker, som ofte blir for stive.
Tilstanden i fransk-belgiske serier er nok ikke så dårlig som det kan virke sett fra Norge. Langt mindre blir oversatt, både til norsk og dansk, enn tidligere. Men selv om det nok er færre enn før kommer det fortsatt gode serier på fransk i den klassiske belgiske tradisjonen med serier som fungerer for både barn og voksne og gjerne inneholder en blanding av humor og spenning (klassiske eksempler er Sprint og Lucky Luke). Gode nye slike serier er f.eks. Sfar og Trondheims "Donjon" (utgitt på engelsk i mindre format som "Dungeon") og "De cape et de crocs" (utgitt på dansk som "Med kappe og kårde"). Av serier beregnet på et mer voksent publikum er kanskje tilbudet bedre enn under 80-tallet som sett med norske øyne gjerne oppleves som gullalderen for fransk-belgiske serier. Noen gode eksempler kommer seg helt til det norske markedet som f.eks. Murena og Blacksad (som selv om den er skapt av spanjoler er laget for det franske markedet).
Storselgerne som appelerer til alle aldersgrupper er det nok lengre mellom. Men den virkelige storselgeren i det franskspråklige markedet de siste årene, sveitseren Zeps "Titeuf", har tydeligvis slått an også her i Norge, antall utgivelser tatt i betraktning.