Påskeferielesning helt uten innlagte skiturer (2)

Skrekktegneserier har alltid vært populære. Fra de fikk sitt definitive gjennombrudd med EC Comics sine utgivelser på 50-tallet og frem til i dag. Det finnes en rekke grunner til det, som jeg ikke skal gå nærmere innpå nå, og selv med The Comics Code ble de ikke borte, bare blekere. En forfatter som har fått en stor del av sitt forfatterskap adaptert til tegneserier er britiske Clive Barker. Med serier som Hellraiser, Pinhead og en lang rekke grafiske romaner utgitt på Eclipse Comics(bl.a. Tapping the Vein, Son of Celluloid og The Yattering and Jack). Nå var det ikke Barker jeg hadde tenkt å skrive om, men snarere en et år yngre amerikansk forfatter.Thomas Ligotti (f. 1953) er for meg en nesten helt ukjent forfatter. Og i følge Washington Post er ikke jeg den eneste som kan ha oversett ham. Avisen sier følgende : The best kept secret in contemporary horror fiction. Han har fra starten på karrieren levd en veldig tilbaketrukket tilværelse. Så tilbaketrukket at det gikk rykter at navnet bare var et pseudonym for en mer kjent forfatter. Han er en horror forfatter som unngår å bli grafisk m.h.t voldsbruk. Det meste av dette skjer utenfor rammen av historiene hans og så barsk som jeg er det bare glimrende. Han er også en veldig litterær horror forfatter. Ikke slik at andre ikke er det, men hos Ligotti er det teksten som bygger opp det skrekkelige og ikke hendelsene. Av inspirasjonskilder nevner han selv H.P. Lovecraft, Edgar Allen Poe, Vladimir Nabokov, Thomas Bernhard og William S Burroughs. Ligotti skriver først og fremst noveller, men hans første kortroman, My Work Is Not Yet Done, har vi nettopp fått inn på biblioteket.Ligotti`s novellesamling, The Nightmare Factory, ble utgitt i 1996. Så i 2007 kom den første samlingen av tegneserieversjoner av novellene. Originalt nok kalt The Nightmare Factory vol. 1 og året etter kom vol. 2. Det er denne jeg har lest og skal nevne litt om. Det er fire historier og tre av dem er tegnet av, for meg, helt ukjente tegnere. Så var det grunnen til at kjøpte denne samlingen og det er at den fjerde står Bill Sienkiewicz for. De tre andre er Vasilis Lolos(opprinnelig fra Hellas), Toby Cypress og sistemann er Nick Stakal. De gjør alle en, mer enn bare, overbevisende jobb. Første historien er Gas Stations Carnivals og er en samtale mellom to(?) bekjente og hvor fenomenet med den amerikanske blandingen av tivoli og freak show og avsidesliggende bensinstasjoners miniatyrutgaver av disse blir grundig diskutert. The Clown Puppets hovedperson er av den oppfatning at tilværelsen er nonsens. Det eneste håndfaste i hans tilværelse er de regelmessige manifesteringene til en life size dukketeaterdukke med et perverst oppsyn. I den tro at han er den eneste som opplever dette, så får han i løpet av historien svar på at så er det ikke. The Chymist og her er hovedperson en gal vitenskapsmann som virkelig lever seg inn i rollen og som heller ikke har planer å bli avslørt. Den siste historien er den som har latt seg mest inspirere av Lovecraft. The Sect of the Idiot forteller om en manns ankomst til en meget gammel by og en påfølgende transformasjon med uheldige konsekvenser. En merkelig bok og jeg har ennå ikke skjønt alt, men, som nevnt før, er det som en ekstra bonus å regne.