Hvor en begynner å skrive om nr. to i serien, for så å komme tilbake til den første

Her var det jeg skulle skrevet om Stumptown: The Case of the Baby in the Velvet Case. I trygg forvissning om at jeg allerede hadde skrevet om den første samlingen av denne serien, The Case of the Girl Who Took Her Shampoo (but left her Mini). Nå viser det seg at det jeg husker som et helt innlegg om denne sistnevnte serien bare utgjør tre-fire linjer. Dermed blir det et problem som jeg måtte ta litt tid for å finne en løsning på. Og det får bli at jeg skriver om denne første samlingen når den igjen blir innlevert på biblioteket.

Stumptown var navnet som ble gitt Portland, Oregon når denne opplevde en enorm vekst fra 1847 og utover . Da ble det hugget så mye trær at det var trestumper overalt og ingen til å fjerne dem. Hovedpersonen er privatdetektiven Dex Parios med en bakgrunn fra spesialstyrkene. Hun har integritet og som de fleste i denne bransjen, som blir beskrevet på film eller litteratur, er hun ute av stand til å la seg korrumpere. Noe hun også fikk vist i den første samlingen og som fremdeles skaper problemer for henne her. Eneste familie er en bror med Downs som bor sammen med henne og et meget anstrengt forhold til byens politi. Slik jeg har beskrevet det her virker det hele vel klisjefullt, men så er ikke tilfellet.

Saken om Baby starter med at Mim Bracca, gitarist i det meget suksessfylte bandet Tailhook, vil ha hjelp til å finne sin favorittgitar som har forsvunnet sporløst. Denne har hun da også gitt navnet Baby. Narkotikapolitiet, DEA, er blandet inn i denne historien, to ikke altfor smarte skinheads og en av Mims tidligere kjærester blir involvert. Den som klarer å samle trådene er Dex. Dette var kanskje ikke verdens mest avanserte kriminalhistorie, men trenger det alltid å være det.

Forfatteren av denne serien er Greg Rucka og han greier å fortelle en overbevisende historie. Det at det er sterke og uavhengige kvinner i hovedrollen gjør ikke saken verre. Han forteller på en slik måte at en overser enkelte svakheter med historien. De blir uvesentlige. Tegneren Matthew Southworth kan en av illustrasjonene som følger dette innlegget se gjør sitt til at denne samlingen, av en fem hefters miniserie utgitt på forlaget Oni, er virkelig verdt å lese. Også er det denne historien som startet i bok en og hvordan det vil utarte seg.

Noe var faktisk bedre før (4)

Etter at jeg var ferdig med det foregående innlegget gikk noe opp for meg. I år er det jo vitterlig 75 år siden Batman dukket opp for første gang i Detective comics 27. Så da var det kanskje ikke så dumt å skrive litt om denne menneskelige superhelten. Jeg var sent ute med å samle på amerikanske titler på originalspråket, men en av de første jeg startet å abonnere på var Legends of the Dark Knight. Her ble det etter hvert mye hummer og kanari. Det dårligste jeg noensinne har lest av hva Grant Morrison har skrevet er heftene 6-10 i denne serien. Gothic som den ble kalt var tegnet av en mer enn uinspirert Klaus Janson.

Av positive ting å merke seg var Matt Wagner`s Faces (28-30 og biblioteket har en samlet utgave). Two-face`s mest bisarre plan noensinne. Tao (52-53) av Alan Grant hvor Batman er på tur i Kina. Nydelig tegnet av Ransom. Watch Tower av Chuck Dixon og Mike McMahon. Om trusselen vaktselskap vil utgjøre bare de får litt mer kontroll. McMahon er en slik tegner at enten hater man hva han gjør eller som meg har likt alt av hva jeg har sett han har gjort. Judge Dredd, Slaine, Alien Legion og denne serien.

Ikke lenge etterpå, slutten av 1992, startet jeg å abonnere på den nystartede tittelen Batman: Shadow of the Bat. En serie hvor Alan Grant var eneste forfatter. Det hele startet bra med de fire heftene som utgjorde The Last Arkham og tegnet av Norm Breyfogle. Så ble det litt bob bob. Historiene var greie nok, men jeg var ikke overbegeistret for flere av tegnerne og dem var det en del av. Allikevel abonnerte jeg på det i en fem års tid.

Mars 2000 kom det en ny Batman tittel som jeg gjerne skulle ha abonnert på. Batman: Gotham Knights hadde en hovedforfatter og det var Devin Grayson. Hun er noe så sjelden som en kvinnelig serieforfatter som skriver superserier og viste at en er på riktig vei, selv i seriebransjen. Og etternavnet og det at hun skriver glimrende var vel ingen ulempe. Og bak i hvert hefte var det en firesiders svarthvitt historie som etter hvert ble tegnet av et utall av tegnerstorheter og senere utgitt i Batman: Black and White. Coverne var av Brian Bolland og jeg mitt nek har vel ikke mer enn rundt 20 av de i alt 74 som kom ut.

I mesteparten av denne tiden (midten av 90-tallet) ble Detective Comics skrevet av Chuck Dixon og tegnet av Graham Nolan. Ikke den mest spenstige duoen og nokså lettglemte serier ble resultatet. Hos Batman derimot var forfatteren Doug Moench og tegneren Kelley Jones. Moench hadde allerede da en lang karriere bak seg og hadde styrt unna flere av de kvalitetsmessige fadesene. Jones er nok en av favorittene mine. En kan bare se på hva han gjorde i Sandman for å innse hvilken begavelse han er. Jeg har skrytt av Jones tidligere i bloggen, men der står det også noe stygt om Moench. Ergo får de som er interessert finne frem til det selv. Nå hører det med til historien at jeg kjøpte kun en håndfull av disse Batman heftene og det viser igjen hvor smart jeg egentlig er.

Noe var faktisk bedre før (3)

Den beste versjonen av Batman på «lerretet» er Batman: The Animated series og hvor Paul Dini var involvert både i utviklingen av serien og som hovedforfatter. En av de beste Batman utgivelsene gjennom tidene er for øvrig Dini og Bruce Timm`s The Batman Adventures: Mad Love. The Batman Adventures var tittelen på serien som kom ut på DC og var basert på tv-serien. Serien kom på norsk i 1994-95. I stort format og i farger (igjen med elendig papir), men det kom bare tolv hefter før serien gikk inn her hjemme. De to store tegnerne var Mike Parobeck (1965-1996) og Ty Templeton. Denne serien var ufattelig bra.

Så fulgte det år uten noe Batman på norsk. Faktisk var den eneste nye Batman utgivelsen Batman og sønn som kom i 2008. Skrevet av Grant Morrison og tegnet av Andy Kubert og kom i Batman. Her blir Bruce Wayne gjenforent med sønnen Damien som opprinnelig ble bortadoptert av Talia, datter av Ra`s al Ghul, på siste side av den grafiske romanen Batman: Son of the Demon. Denne kom i 1987 og var av Mike W Barr/Jerry Bingham. Hvor Batman hadde en affære med den underskjønne Talia og nesten viste seg som en normalt funksjonerende mann. Damien, som barnet ble hetende, ble så en del av DC`s strategi som kan virke tatt rett ut av Rick Veitch`s Bratpack.

Nå var det ikke slik at de som ikke hadde tilgang på amerikanske serier og var opphengt i Batman ikke fikk lest noe. Den første utgaven av bladet Gigant (1969 til 1985) inneholdt bare superserier fra DC. Når utgave to kom i 2000 fortsatte ikke forlaget med det. Her trykket man nesten hele Batman: Hush av Jeph Loeb og Jim Lee. Jeg så forresten en kåring som utpekte Lee som den beste Batman tegneren gjennom tidene. Hvor feil kan man ta. Og enda en gjenfortelling av historien som stod i Detective Comics 27 tilbake i 1939. Serien gikk inn i 2005.

Noe av det mer gledelige som skjedde på denne tiden var at Egmont ga ut to innbundne bøker med serier av Neal Adams. Gotiske netter (2005) hvor en får hele historien om Batman`s første møter med Ra`s al Ghul. Og Demoniske netter (2006) som er serier i utvalg. Noe en virkelig bør ha lest. Og dette fullfører min oppramsing av norske Batman utgivelser de siste tretti årene nesten bare etter hukommelsen, men fortvil ikke! Neste innlegg vil være om noen av mine Batman serier på originalspråket og inneholde en slags konklusjon.

Noe var faktisk bedre før (2)

Så het han Batman her hjemme også. The Dark Knight Returns kom i 1987-88 (den rimelige elendige oppfølgeren The Dark Knight Strikes Again kom i 2002) og Alan Moore og Brian Bolland`s The Killing Joke året etter. Alle med oversatte titler, men originalene er så mye bedre. I 1989 kom også det månedlige heftet Batman. Utgitt til slutten av 1991 og i alt kom det bare 20 hefter. Det definitive høydepunktet kom med nr. 6 1991 og Gotham by Gaslight (Brian Augustyn/Mike Mignola, P Craig Russell). Og lavmål ble Jim Starlin/Jim Aparo, Mike DeCarlo`s Death in the Family. En annen bonus med disse utgivelsene var at flere var tegnet av Norm Breyfogle. Og vi liker Norm!

Så var det serien Hardkokt og denne kom i 1992-3. Det var i alt syv utgivelser i denne. Nesten albumstørrelse og trykket på hva som kunne minne om resirkulert toalettpapir. Og trykket i blekt svarthvitt. Kun et av dem var ikke med Batman. Dmitris Krig inneholder to historier hvor krigen er sett med tyske øyne. Den beste av dem forteller om skjebnen til tyske krigsfanger i sovjetisk fangenskap. Slik jeg husker det så er fremstillingen av Den røde hærs opptreden ikke forenlig med hva politisk korrekthet tilsier, men så var det ikke mange av disse fangene som kom hjem i live. Et annet av dem inneholdt en, av de senere mange, forlags crossover med Batman. Batman versus Predator var skrevet av Dave Gibbons og tegnet av Andy Kubert. Og som de fleste historiene med disse predatorene kunne den vært mye bedre.

De fem siste utgivelsene inneholdt historier tatt fra det amerikanske Legends of the Dark Knight. Denne tittelen kom på DC i forbindelse med Tim Burton`s Batman i 1989. Serien hadde ingen faste tegnere eller forfatter, men det rullerte. Lengden på historiene varierte fra et enkelt hefte til fem som var maks. Den var for øvrig den første amerikanske tittelen jeg startet å kjøpe regelmessig. Høydepunktet av disse fem var Prey/Jaget av Doug Moench/Paul Gulacy. Hvor en virkelig creepy Doctor Strange nesten lykkes med å psyke ut vår helt. Noe av det samme skjer i Bryan Talbot`s Mask. Den andre historien i dette albumet er Destiny hvor Batman møter en norsk viking i Gotham og dermed svipper innom Norge for å rydde opp i en miljøskandale hvor dumping av radioaktivt materiale er sentralt. Tegner er storebroren til Scott Hampton, Bo. Og med det var jeg nesten halvveis.

Når det igjen gikk opp for meg hvorfor jeg blir kalt nerd

Jeg tilbrakte første delen av sist lørdagskveld med å bla gjennom 1001 Comics You Must Read Before You Die. Forordet er ved Terry Gilliam og bidragsyterne er fra rundt omkring i verden. Den norske representanten er Tor Arne Hegna og hans forslag var Jasons Mjau Mjau og Fiske og Kvernelands Olaf G. To serier som nesten kan regnes som noe av det beste norske serieskapere har produsert noensinne (jeg er litt uenig når det kommer til Jason, men i klart mindretall). Svenskene presenterer Joakim Pirinen og Joanna Rubin Dranger, fra Danmark Claus Deleuran og så et par finske serier.

Utvalget i denne boken er fra rundt 1900 til 2011. Paul Gravett, som er sjefsredaktør, synes å ha gjort sitt ytterste for at utvalget også skal være så eklektisk som mulig. Ergo blir eldgamle, og ukjente for de aller fleste, serier lovprist og som eksempel blir en indisk serie fra altfor lenge siden geniforklart. Japanske serier fra 1930-tallet, altså før Osamu Tezuka revolusjonerte mangaen, trekkes frem. Og en hel rekke av amerikanske stripeserier fra før 1930.

En kan hevde at denne viljen til å favne så vidt gjør det prosjektet litt mindre seriøst. Hvem kan ikke gå i graven uten å ha lest The Kin-der-kids av kubistmaleren og tegneserieskaperen Lyonel Feiniger (kom første gang i 1906) eller GeGeGe no kitaro av Shigeru Mizuki (først utgitt i 1960). Det er også en del av disse smalere seriene som blir vel pretensiøse. Tegneserie som kunst er greit, men kunst som tegneserie er sjeldent vellykket. Det er også lov å stille spørsmålstegn med valg av shojo-manga serier som Fruits Basket og Nana og hvorvidt det er serier en må ha lest før en vandrer. Misforstå meg riktig jeg liker flere shojo-serier, Banana Fish er hysterisk.

Denne kritikken kommer selvfølgelig ikke som følge av min frustrasjon og misunnelse og det at jeg har bladd og talt meg gjennom denne boken. Med mine nesten-autistiske tendenser slått ut i full blomst. Resultatet ble at av enkeltstående hefter og deler av serier hadde jeg 319. Det i seg selv var ikke så nedslående siden min samling av serier er ikke så stor. Det som er virkelig ille er at jeg bare har lest 398 av dem. Og vet ikke om det er tid igjen til å få lest disse 603 uleste. Litt oppløftende var det å se hvor mange av de nyere seriene biblioteket hadde.

Noe var faktisk bedre før (1)

Det er noen ganger hvor jeg sitter og prøver å komme opp med en innledning til disse innleggene hvor jeg kan oppvise visse litterære kvaliteter. Og igjen ble det ingen vits å fundere på hvorvidt jeg lykkes. Så var det å komme opp med hva innlegget skal handle om. Det medfører som oftest ikke noe problem unntatt som i dette tilfellet hvor jeg ikke hadde den fjerneste peiling. Så ble det til å tenke lenge og hardt, jeg er ikke skapt for slikt, og til slutt kommer den ene halvtenkte ideen til meg. Og den ble: Hvorfor ikke nok en gang skrive noe om Batman.

Denne figuren har knapt vært mer populær. I september var det hele tre Batman-titler blant de ti mest solgte serieheftene i USA. Og det skal jeg komme tilbake til i neste innlegg. Først må jeg mimre litt om gamle dager. Jeg startet å lese og samle på Lynvingen tilbake i 1976. En periode hadde jeg nesten hele årgangen, men hefte nr. 12 dette året, hvor Batman treffer Kamandi: The last boy on earth (skapt av Jack Kirby og hvor hans familie nettopp har inngått et forlik med Marvel Comics eiere Disney som forhåpentligvis retter opp en urett som går femti år tilbake), kan jeg ikke huske å ha lest.

Året etter var det Forbryternes olympiade og denne var lagt til Gotham City. Spennende historier var det utenom også. De fleste tegnet av Ernie Chua, hvis mer kjente navn er Ernie Chan og har tegnet altfor mange Conan-historier, og det er par blader som mangler fra denne årgangen i min samling.

Så kom 1978 og endelig blir årgangene komplette. Så er tilfelle helt til Lynvingen går inn i 1981. Da har en fått lese historier tegnet av bl.a. Walter Simonson, Neal Adams, Mike Grell, P Craicg Russell, den utrolige Marshall Rogers og Jim Aparo som på denne tiden ble en av mine soleklare favoritter og fremdeles er det (såfremt rentegneren ikke er Mike DeCarlo). Siden ble Batman en del av Superserien og det var historier tegnet hovedsaklig av  Don Newton og Alfredo Alcala. Dette varte ut 1984 og i 1985 kom to de to siste heftene med navnet Lynvingen på. Disse samlet Frank Miller og David Mazzucchelli`s fantastiske Batman: Year One. Og her er det greit å avslutte første del.

Ikke essensiell informasjon, men grei trivia

Når det kommer til musikk og tegneserier er det ikke noe jeg har fundert mye over. Tegneserier som har fulgt med albumutgivelser kommer jeg bare på to. Lp-utgaven av Elton John`s Madman Across the Water fulgte det med et lite tegneseriehefte. Det stemmer sikkert ikke, men tegningene kan minne ørlite om en veldig tidlig Dave Gibbons. Det får jeg ikke vite siden jeg ga albumet til en av nevøene mine. Det lønner seg aldri å være snill! Den andre lp`en er Jethro Tull`s Too old to rock`n roll too young to die. Her er tegneserierien trykket på selve albumcoveret og den har jeg ennå ikke fått gitt bort. Her er det Gibbons som har tegnet.

Så viser det seg jo at det finnes en hel haug av platecover tegnet av serietegnere. Det pussigste jeg kom over var Pink Floyd`s Saucerful of Secrets. Her viser det seg at coveret er collage av en side fra Marvel`s Strange Tales 158. På toppen av det hele var den tegnet av tegneseriepioneren Marie Severin. En gudfryktig katolikk og som mens hun jobbet som fargelegger for EC Comics på 50-tallet sensurerte bort ruter hun fant spesielt støtende. Hun er aldri blitt kreditert og syns vel det er likeså godt.

 Nå er det slik at disse coverne har jeg ikke funnet selv, men på to nettsider her og her.

Bill Sienkiewicz

Barry Windsor-Smith

Adrian Tomine

Richard Corben

Mark Texeira

Peter Bagge

Herge

Hva albinisme kan medføre?

Det er en del øyeblikk en aldri glemmer. Nå snakker jeg selvfølgelig i sammenheng med tegneserier. Med en perforert hukommelse blir det vanskelig å holde rede på mer. Et av de større var når jeg leste Epic nr. 1 i 1983 og Elric var en av seriene. Denne fikk jeg aldri lest ferdig siden forlaget stanset serien og bladet gikk inn før de kunne fortsette den. Elric dukket igjen opp og denne gangen i Roy Thomas Barry Windsor-Smith`s versjon. Dette var tilbake i 1972 og ble utgitt i Conan tidlig på 90-tallet. Hvem som virker mest fjollete av Windsor-Smith`s tolkning av karakteren og parodien Elrod the Albino i Dave Sim`s Cerebus er vanskelig å avgjøre.

For de få som ikke vet det ble Elric skapt av Michael Moorcock i 1961. En av de mest komplekse karakterene innen fantasy og/eller sword and sorcery. En heroisk anti-helt som appellerer til leseren og allikevel var/er fundamentalt forskjellig nesten alt annet i denne sjangeren. Nå er det vel også slik at Moorcock som forfatter fortjener å komme i samme kategori som JRR Tolkien. Det at Moorcock kunne skrive en bok på 14 dager kan ikke brukes som argument for at kvaliteten på hans bøker var dårligere enn Tolkien`s Ringenes Herre som tok 12 år.

Elric: The Ruby Throne er en adapsjon av Elric of Melnibone og teksten står Julien Blondel for og de tre tegnerne er Didier Poli, Robin Recht og Jean Bastide. Sistnevnte har gått i lære hos Bernard Yslaire og det må da være en god ting, men alle fire var helt ukjente for meg. Nå skader det ikke at forfatteren av boken de har adaptert skamroser dem i forordet og kaller dette den beste versjonen av Elric noensinne. Det er store ord når en tenker på tidligere tegnere som Windsor-Smith, Philippe Druillet, Walter Simonson og ikke minst P Craig Russell. Selv kan jeg bare si meg enig med Moorcock.

Handlingen utspiller seg i byen Melnibone. Et rike som har underkastet seg naborikene og vært en stormakt i 10 000 år. Innbyggerne her får det romerske riket på sitt mest dekadente til å fremstå som om de lekte barnehage. Elric er keiseren som skiller seg fra disse, men lider av en sykdom som tapper ham for krefter. Hans utkårede Cymoril har kommet opp med en meget midlertidig kur og denne ville aldri blitt anbefalt av noen lege eller solgt på noe apotek. Dette er før Elric har fått sitt tveeggede sverd (forsøk på humor) Stormbringer. Elrics hovedrival er hans fetter Yyrkon og som også er Cymorils bror. Riket trues utenfra og Elric må lede sine styrker for å stanse en invasjon. Kan noe gå galt med det?

For mye av en god ting er ikke alltid å forakte (2)

En av de nye tegneserieforfatterne (ny for meg og ikke det at han nettopp har startet å skrive) er Robbie Morrison. Hans serie Nikolai Dante er noe av det mest underholdende jeg har lest på lenge. Nå er det ikke slik at jeg kan komme opp med en britisk tegneserieforfatter som ikke kan sies å være mindre enn glimrende, men Morrison har vært en av de virkelig positive overraskelsene i løpet av det siste året. Jeg vet ikke hvor mange serier jeg har lest i løpet av dette året, men det er mer en et par (og femti).

Derfor er det litt merkelig at jeg har utsatt å lese hans Drowntown (bok 1) med flere måneder. Tegnet av Jim Murray og hans mest kjente serie til nå må være Batman/Judge Dredd: Die laughing som finnes i samlingen Batman: The Judge Dredd Files her på biblioteket. Vel, hovedpersonen i Drowntown er den forsofne og tidligere politimannen Leo Noiret. Nå er det slik at helten i hardkokte kriminalromaner har helten flere sosiale handicap, men ingen kan måle seg med Leo. Det de nesten alle har til felles er integritet og en nesten samvittighetsløs søken etter svarene.

Settingen er lagt til et London som synker raskere enn Venezia. Hvor genteknologien har løpt løpsk. Noe som blant annet viser seg med at rotter er smartere enn vår helt. Leo blir reddet fra en sikker død og treffer en av denne verdenens mest innflytelsesrike personer. Hun vil ha rede på hvem hun virkelig er. Fra da av blir en fortalt om Leos undersøkelser og samtidig gitt innsyn i det livet denne kvinnen nå ikke husker.

Igjen en historie som er kriminelt underholdende. Hvor Murray`s tegninger er nesten ubeskrivelig bra og gjør det å lese Drowntown så intenst mye bedre. Det Morrison har gjort her er å ta en av mine favoritt subsjangere og gi den en ny vri. Så er det bare å telle ned til bok 2 kommer og se hvor Morrison og Leo er på vei.