torsdag 20. mai 2010

Begynnelsen på neste innlegg

Jeg hadde vel egentlig tenkt å sutre i dag siden været er altfor fint, at det snart er langhelg og det at utbetalingen av feriepengene kommer stadig nærmere. Så tenkte jeg at disse frustrasjonene kan jeg vente med til senere. En viktig grunn til at jeg ikke føler noe stort behov for videreformidle min weltschmerz i miniatyr er at jeg har oppdaget Familjen på Spotify. Det er ikke så aller verst å sitte på jobb og ha det spillende i hodetelefonene og selv om det siste albumet, Mänskligheten, har fått lunkne kritikker betyr ikke det at jeg må være enig med kritikerne. Derimot var den siste bra Fantomet historien jeg leste utgitt engang i 1976 og var tegnet av Jaime Vallvè (1927-2000), Digresjon : de to første tegneseriene jeg kjøpte i en bokhandel var i 1978. Det var to album i serien Johan Vilde. Vilde gjør som Marco Polo og skriver sine memoarer mens han sitter fengslet. De het J.H.- Flyktningen og J.H. i Slavefortet. Det skulle kommet et tredje og avsluttende bind, men det glimrer ennå ved sitt fravær. Det var et ambisiøst prosjekt og forteller om Vilde som veldig ung mann må flykte hjemmefra og Sverige p.g.a. en ond stefar, får hyre på et skip, ender opp som slave og til slutt gjør et eller annet som gjør at svenske myndigheter føler de må dømme ham til døden for. En slags svensk parallell til Vindens Passasjer. Skrevet av Janne Lundström og illustrert av Jaime Vallvè. Nå viser det seg at i Sverige har det faktisk kommet hele fire album i serien. Digresjon slutt, for øvrig den eneste av de som tegnet/tegner den nordiske utgaven av Fantomet verdt å bry seg om. Knut Westad får ha meg unnskyldt. Han har tross alt gjort bedre ting siden, for eksempel Rødt, Hvitt og Rått (3 hefter 1988-90 i samarbeid med Morten Myklebust), de to albumene i Tigalo serien på Thule forlag, Ingeniør Knut Berg og en mulig tegneserieversjon av Peer Gynt. Bare for å være litt unødvendig stygg så virker det som om manusforfattere og tegnere av Fantomet nå blir håndplukket fra bunnsjiktet av europeiske serieskapere. Serien jeg nevnte i begynnelsen av forrige avsnitt forteller hvordan Fantomet ble en av ridderne ved kong Arthur`s runde bord. Tilbake i 1976 var det en fantastisk serie. Fra Fantomet kom i farger med nr. 6 1991 har jeg ikke lest en eneste Fantomet historie. Til det er livet for kort og det er andre og kjekkere måter å bli deprimert på. Allikevel fortsatte jeg å kjøpe bladet i mange år til. Begrunnelsen var at selv om hovedserien er uleselig så var det alltid biserier som var verdt å lese. Det gjaldt også for bladene Helgenen, James Bond og Agent X-9. Og det har vært en rekke bra biserier i Fantomet både før og etter at det kom i farger. Det er faktisk først nå jeg har kommet frem til det dette innlegget egentlig skulle handle om. Fantomet nr. 8 1984 kom med et bilag og det var rundt 20 sider i svarthvitt og var første kapittel i Wendy, og senere Richard, Pini`s glimrende serie Elfquest/Alvefolket. Glimrende så lenge de to hadde tegne og forfatteransvaret alene. Da får jeg fortsette med dette temaet i neste innlegg.

5 kommentarer:

Jo sa...

Jeg synes Johan Vilde var ganske bra når den kom. Når jeg leste det tredje albumet på svensk i voksen alder var det ikke opplevelsen like positiv. Det er nok helt klart en serie beregnet på et yngre publikum, og kanskje også for preget av tiden den ble laget på. I tillegg var fargeleggingen til tider direkte plagsom.

Ellers har jeg i stor grad det samme forholdet som deg til hovedseriene i Fantomet og de andre bladene du nevner. Både Fantomet og Agent X9 har fremdeles gode biserier innimellom. I begge lider mange europeiske serier av at formatet blir for lite, og for en del serier (primært i Agent X9) savner man virkelig originalenes farger. Fantomets biserier har i tillegg et vel gammelmodig preg; det er mye repriser (f.eks. av Thorgal) og serier fra 50- og 60-tallet (sannsynligvis/forhåpentligvis svært billige i innkjøp).
Det beste norske bladet for europeiske serier for tiden er nok Eon som har et større format og bedre papirkvalitet enn de øvrige. Foreløpig har de vel bare gitt ut serier som allerede har kommet i bokform (Blacksad og Utsettelsen). Hvis man ikke er interessert i resten av innholdet i Eon vil jeg heller anbefale å lete etter bøkene (Gibrats Utsettelsen er i hvert fall fremdeles lett tilgjengelig).

Franquin sa...

Fantomet er det lenge siden jeg hadde noe forhold til, personlig foretrekker jeg heller album-formatet hvor jeg kan lese hele serien i ett strekk, samt ofte bedre papir. Enig at Eon har hatt bra gjesteserier (Blacksad fantastisk, og Gibrat meget bra), og liker størrelsen på heftet. Verre med Fantomet med dårlig papir/gjengivelse. Savner fortsatt fortellinger som Canardo, Thorgal, XIII i ordentlig album på norsk.

Helt enig i din vurdering av Elfquest, best når Wendy Pini gjorde jobben (har hele serien på 67 album, og og første 20 albumene utgjør en fantastisk fortelling!)

Lars Gundersen sa...

Hver gang jeg er innom et supermarked (og det er ikke ofte) eller Narvesen/7-11 og ser utvalget av tegneserier blir jeg så deprimert at jeg duknakket betaler for det jeg kom for å kjøpe og ikke engang vurderer å handle noen tegneserier på norsk. Det ser ut som jeg har gjort en bommert med ikke å sjekke ut Eon. I forbindelse med Kapittel noen år tilbake traff jeg Lars Lauvik og det var virkelig en fornøyelse.

Når det kommer til tegneserier har jeg alltid vært av den mening at kvantitet er viktigere enn kvalitet. Jeg har ingen problemer med å lese serier trykket på dårlig papir eller fargeserier i svarthvitt. Takket være Fantomet og de andre jeg nevnte (som jeg ofte kjøpte brukt)har jeg fått lest serier jeg enten ikke hadde hatt råd til å kjøpe eller ikke ville ha kjøpt. Og når en var så blakk, så lenge som jeg var så var det en god ting. Nå ville jeg selvfølgelig gått og lånt dem på biblioteket.

Jo sa...

For noen serier spiller det liten eller ingen rolle om de kommer i nedkopiert utgave eller uten farger. For enkelte serier er det til og med en fordel å gjengis i sort/hvitt selv om de originalt kom i farger.

For andre serier kan det ha stor betydning hvis farger eller detaljer i tegningene forsvinner. Selv om tegnsererier primært er et narrativt medium, er det klart at kvaliteten på tegningene og detaljene i disse er helt avgjørende for noen seriers kvaliteter.

At Enki Bilals Monster-tetralogien ble utgitt i noe mindre format i Norge enn i Frankrike (og Danmark) spiller ikke særlig stor rolle, men hvis serien skulle trykkes i Agent X9, med det bladets papirkvalitet og mangel på farger, ville det blitt trist (selv om noen nye lesere kunne oppdaget en stor serieskaper). Bilals serier passer nok uansett ikke inn i Agent X9s profil, så sjansen for dette er nok ikke særlig stor. I Agent X9 lider selv hovedserien Modesty Blaise (i hvert fall Holdaways versjon) av at detaljer i tegningene forsvinner.

Det dummeste eksempelet jeg kommer på i farten er Batman mot Predator som i Norge ble utgitt i sort/hvitt. I serien er det flere bilder som viser det Predator ser. I originalen skiller disse seg klart ut ved å være fargelagt for å vise Predators termografiske blikk (ser ut som varmefotografi der f.eks hoder er rød/gule mens kalde deler er blå). I den norske utgaven skiller disse rutene seg ut ved å mangler skyggelegging, og det er svært vanskelig å skjønne at dette skal være verden slik Predator ser den. Den norske utgaven er faktisk litt større enn originalen, men det hjelper jo ikke stort i denne sammenheng. Det er mange Batman-serier som egner seg godt, noen til og med bedre, i sort/hvitt, så dette var et merkelig valg fra forlagets side. Og det var neppe økonomisk motivert slik det sikkert er med valg av albumseriene i Eon, der oversettelsen allerede er gjort og rettighetene til en republisering sikkert er billig.

Den serien som får dårligst behandling i Eon er faktisk Eon selv der stripene splittes opp på en merkelig måte. Fire-ruters striper trykkes med tre ruter per linje, og man ender opp med 2 1/4 stripe per side.

Lars Gundersen sa...

Det at Dave Gibbons skrev Batman/Predator kan vel ha påvirket valget og at Predator ble utgitt i X-9 Spesial på samme tid.Nå har har jeg den serien både originalt og den norske utgaven og det er ingen nevneverdig bra serie, selv om Andy Kubert tegnet. Det som var bra med denne serien, Hardkokte serier(?), var at en fikk tre til fem batmanhefter, hovedsaklig fra Legends of the Dark Knight, i en samling mye billigere enn det ville kostet å kjøpe DC`s amerikanske utgivelser. Så fikk det være vannari med endring av format(en tilnærming albumformatet for at det skulle synes bedre i bladhyllene ?) og at de var i svarthvitt. Dette var også en periode hvor seriemarkedet i Norge ikke akkurat var oversvømmet av superheltserier.