Det de færreste vet er at det beste tiåret i det tyvende århundre var åttiårene. Det eneste som trekker litt ned var motebildet, men så kom Don Johnson med sine pastellfarger og mokasiner uten strømper. Musikken var banebrytende, da snakker en ikke om Stock, Aitken og Waterman og deres like, men band som for eksempel Raga Rockers, R.E.M., Prefab Sprout, Japan og hvor Prince ennå bare ga ut glimrende plater. The King of Pop var fremdeles mørkere i huden enn meg og hadde ikke begynt å miste nesen. Og et av tiårets musikalske høydepunkt var Kate Bush og hennes Hounds of Love. Også var det Live Aid! Og her hjemme har det aldri blitt utgitt, hverken før eller siden, så mange bra tegneserieutgivelser i løpet av et tiår.
En av dem var Manuel Montana: Nattens kilde skrevet av Fernando Luna og illustrert av en av våre galisiske favoritter, Miguelanxo Prado. Han som var en av de syv utvalgte til å illustrere Neil Gaiman`s Sandman: Endless nights. Hvor biblioteket har det romantiske dramaet Kridtstregen og samlingen av kortere humoristiske fortellinger Daily Delirium. Så tilbake til Manuel Montana. Denne forsofne utgaven av Humphrey Bogart som privatdetektiv. En hvis hjerte er av gull, saker av mindre interesse og dessuten ikke spesielt lønnsomme.
Han cruiser rundt i byen på en scooter. Han skal redde en av byens mer lettlivede kvinner og ender opp som barnevakt for hennes ett år gamle sønn. Han baktales og blir latterliggjort, men ser sin oppgave som etterforsker som noe essensielt for å bidra til at det gode seirer. Dette er en serie hvor hovedpersonen er ufrivillig komisk og allikevel høyst menneskelig. Hvor det hele er gjennomsyret av et melankolsk ønske om enklere tider og hvor en finner en dypfølt sympati med vår hovedperson. Hadde denne serien blitt utgitt i dag. Nei, den er altfor bra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar