Første del av en halv mimring (Magnum Spesial)

I 1988 kom det første Magnum Presenterer ut. Det var et hefte med Kanigher og Kubert`s Enemy Ace. Året etterpå kom det et hefte med DC`s Sergeant Rock og det som ennå er en av mine definitive favoritter. Nemlig, Doug Murray`s The Nam og illustrert av Michael Golden. Skrevet av en som opplevde det hele(og senere av en rekke forfattere som forble tro mot seriens ide. Don Lomax laget senere sin egen serie basert på egen erfaring. Wayne Vansant illustrerte begge) og tegnet av en av mine favoritter Michael Golden (Batman og Man-bat i 1979 årgangen av Lynvingen). En realistisk serie om hverdagslivet blant amerikanske soldater i Vietnam og en av de få Marvel-seriene som hadde et godt grep på virkeligheten. Samme år var det og to hefter med Conan historier.

I 1990 er det det samme utvalget av serier. Judge Dredd fikk et hefte og det var illustrert av Ron Smith og han har tegnet mye Judge Dredd og ikke spesielt bra. Den andre serien var en virkelig dårlig martial arts serie og jeg kan ikke huske noe annet enn at han hadde en asiatisk sensei og det var ment å være morsomt (serien heter The Destroyer eller Remo og det eneste positive å si om serien var at den var tegnet av Lee Weeks, som bl.a. har tegnet mye Batman siden). Noe det ikke var.
Av nye serier i 1991 er tegneserieversjonen av Robert E Howard`s (Conan) puritaner Solomon Kane interessant. Den første samlingen av Bane keracs Cat Claw og en rimelig inkjevetta serie fra Fleetway om dinosaurjegere. Den siste nye serien dette året var Leiesoldaten eller Mark Hazzard utgitt på Marvel. Skrevet av The Nams forfatter Doug Murray og den negative motpolen til The Nam. Hovedpersonen erleiesoldat og en blanding av Captain America og James Bond. Traurige greier.


I 1992 gis det ut to hefter av Erik Larsen`s (Savage Dragon) versjon av The Punisher. Disse to heftenes historier er glimrende skrevet av Mike Baron(Nexus) og Larsen`s tegninger kler serien. Det kommer også to hefter med tegneserieversjonen av Troma Studios posterboy Toxic Avenger. Serien er en parodi på Swamp Thing og den amerikanske drømmen og ender opp med å bli temmelig platt.Siden dette var ment som et hvileskjær så har jeg sjekket samlingen der hjemme og vil skrive ferdig om Magnum Presenter om firetjue strakser og et øyeblikk.Magnum Spesial

1988

1. Enemy Ace

1989

1. The Nam

2. Conan

3. Sergeant Rock

4. The Nam

5. Sergeant Rock

6. Conan

1990

1. The Nam

2. Conan

3. Sergeant Rock

4. The Nam

5. Judge Dredd

6. Sergeant Rock

7. The Destroyer / Remo

8. Judge Dredd

9. The Nam

10. The Destroyer

1991

1. Judge Dredd

2. Cat Claw

3. The Destroyer

4. Leiesoldaten / Mark Hazzard

5. Kampen mot dinosaurene

6. Solomon Kane

7. The Destroyer

8. Leiesoldaten

9. The Nam

10. Conan

1992

1. The Punisher

2. Toxic Avenger

3. The Nam

4. The Destroyer

5. Toxic Avenger

6. The Nam

7. The Destroyer

8. The Punisher

Til helvete med ekspressfart og en rolig pint

1–24: Jamie Delano
25–26: Grant Morrison
27: Neil Gaiman
28–31: Delano
32: Dick Foreman
33–40: Delano
41–50: Garth Ennis
51: John Smith
52–83: Ennis
84: Delano
85–88: Eddie Campbell
89–128: Paul Jenkins
129–133: Ennis
134–143: Warren Ellis
144–145: Darko Macan
146–174: Brian Azzarello
175–215: Mike Carey
216–228: Denise Mina
229: Carey
230-244: Andy Diggle
245-246: Jason Aaron
247-249: Diggle
250: Delano, Azzarello, Dave Gibbons, China Miéville and Peter Milligan
251 onwards: Peter Milligan

Her er listen av forfattere som har skrevet en av mine absolutte favorittserier. Alan Moore, Steve Bisette og John Tottleben skapte denne Sting lookaliken for Swamp Thing og debuten var i i nr. 37 ( 1985 ). Selve serien har vart i 21 år og er søren meg ikke blitt kjedelig.



Listen over miniserier er som følger :


Mike Carey (All His Engines graphic novel)
Jamie Delano (Bad Blood miniseries, Hellblazer Annual, The Horrorist mini-series and Pandemonium graphic novel)
Andy Diggle (Lady Constantine mini-series)
Garth Ennis (Heartland and Hellblazer Special one-shots)
Peter Hogan (Love Street miniseries and Marquee Moon[8] one-shot; both technically The Sandman spin-offs, but feature Constantine)
Paul Jenkins and John Ney Rieber (Hellblazer/Books of Magic mini-series)
Mat Johnson (Papa Midnite mini-series)
John Ney Rieber (The Trenchcoat Brigade mini-series)
Simon Oliver (Chas: The Knowledge mini-series)[9]
John Shirley (Hellblazer novels Subterrenian and Warlord)

Korte historier :

Brian Azzarello ("The Origin of Vice" in Vertigo Secret Files: Hellblazer)
Mike Carey ("Exposed" in 9/11 Volume 2)
Jamie Delano ("Prodigal Son" in Vertigo Secret Files: Hellblazer)
Garth Ennis ("Tainted Love" in Vertigo Jam and "All Those Little Girls and Boys" in Winter's Edge 2)
Dave Gibbons ("Another Bloody Christmas" in Winter's Edge 3)
Paul Jenkins ("Tell Me" in Winter's Edge 1)


Og de som har tegnet forsider til serien er :


Dave McKean (1–19, 27, 40)
Kent Williams (20–24, 28–39)
David Lloyd (25–26)
Tom Canty (41–50)
Sean Phillips (51, 85–128)
Glenn Fabry (52–83, 129–133, 144–145, 239–242)
John Eder (84)
Tim Bradstreet (134–143, 146–215)
Greg Lauren (216–217, 219)
Lee Bermejo (218, 221–238, 243 onwards)
Leonardo Manco (220)

7.Mimring

Våren har helt klart gjort sitt inntog og allergi, for mye lys og den generelle slappheten setter sitt preg på hvor mye som blir skrevet i bloggen. Og det faktum at jeg igjen får i meg nok Lithium. For de som ikke vet det er jeg i besittelse av en noe særegen form for ( les : forsøk på ) humoristisk sans. Det vil si at jeg ser det humoristiske og alle andre ser litt misbilligende ut. Da var det poenget tværet ut lenge nok og jeg skal skrive om helt andre ting.


Først vil jeg bare nevne at en tegneserie veier ikke mye alene, men når en først har samlet en stund blir det mye papir og som er tungt hver gang en skal flytte. Det er en grunnene til at jeg ikke har vurdert å finne meg en leilighet på snart 10 år. Fornem nød vil et fåtall hevde og det er jeg faktisk enig i og forblir fornøyd værende i en utrivelig leilighet ( det er ikke bare huseieren sin skyld at den er det ), uten å kunne flytte på et øyeblikk. En av grunnene til at jeg har så mye papir er at det nystartede forlaget Gevion (Dag Kolstad og co forlot Semic og startet dette og det herostratisk beryktede bladet Pyton var et av deres nye utgivelsene) ga ut Magnum. Det første heftet kom våren 1986.

Magnum var et blad med hundre sider i svarthvitt og utgitt, til å begynne med nokså uregelmessig, senere regelmessig med 12 til 13 hefter i året. De første årgangene alt annet enn interessante. De klarte kunststykket å utgi Duchateau / Tibets Allan Falk komplett. Jeg har aldri likt denne realistiske kopien av privatdetektiven Mikke Mus. De utga Romeo Brown ( skrevet og tegnet av skaperne av Modesty Blaise, O`Donnel / Holdaway), DC Comics fra 60-årene og en lang rekke middelmådige serier. Ting edret seg når Bladkompaniet kjøpte opp Gevion og også fikk rettighetene til Marvel Comics. Allikevel var det å kjøpe Magnum en øvelse i masochisme. En led seg gjennom hefte for hefte og håpet iherdig at avstraffelsen snart ville ta slutt og visste at så var ikke tilfelle. Fra 1988 var noen av lyspunktene Conan ( Roy Thomas og John Buscema sin versjon og det er en beinhard indikasjon på hvor ille det var ) og serien om superheltinnen Cat Claw ( serberen Bane Keracs glimrende tegnede humoristiske serie ) som endte opp toppløs i hver episode ( som var et soleklart høydepunkt ) og en av de bedre amerikanske krigsseriene gjennom tidene : Robert Kanigher og Joe Kubert`s Enemy Ace. Her tar jeg en pause i forsøket på å fortelle om hvilken viktig norsk tegneserieutgivelse Magnum ble og fortsetter i 8.Mimring om en stund.

James Bond i global sammenheng

Britiske tegneserieforfattere har lenge dominert det amerikanske tegneseriemarkedet, og vi snakker om den mer kommersielle delen, og jeg har vel skrevet noe om de fleste av dem ? En jeg ennå ikke har nevnt er Warren Ellis ( jeg har nevnt han i en bisetning for fire måneder og tre dager siden ). Det eneste som er utgitt av han på norsk er serien Transmetropolitan, Bladkompaniets Inferno album 1998-99, og dette er vel også hans mest kjente serie. Bare som en kuriositet er hovedpersonen i denne serien, Spider Jerusalem, veldig lik en annen britisk forfatter med sine meningers mot (se første hefte for hvem).


Før denne serien hadde han skrevet en rekke forglemmelige serier for Marvel (bl.a. Druid 1-4 (tegnet av Leonardo manco kjent fra Hellblazer), Ruins 1-2 og Excalibur). Jim Lee var en av grunnleggerne av Image comics i 1992 og hans del av forlaget fikk navnet Wildstorm og noen år senere pakket han sammen og gikk sammen med DC Comics, grunnen står ikke helt klart for meg, men noe med penger kan ikke utelukkes. Hos Wildstorm fikk Warren Ellis i oppgave å gjøre noe med en rimelig sidrumpa superheltgruppe,Stormwatch, og det gjorde han med stor suksess. Han skapte også seriene Planetary og The Authority hos Wildstorm, disse hadde og stor suksess, og på toppen av det hele var de glimrende.

Dermed var jeg fremme med det jeg hadde tenkt å bruke tid på feil tegnsetting og dårlig språk på i dag. Nemlig, maxi-serien Global Frequency (1-12, 2002-3). Her er det en rekke forskjellige tegnere involvert og med et stort antall forskjellige tegnestiler. Alt i alt en imponerende liste av talentfulle tegnere. Global Frequency er navnet på en uavhengig,hemmelig og verdensomspennende etterretningsorganisasjon. Hvem som tilhører organisasjonen er hemmelig og den eneste som har oversikten er lederen Miranda Zero, som igjen er en tidligere ”vanlig” etterretningsagent. Medlemmene av global Frequency blir valgt for sin spesialiserte evner innen de fleste områder. Og formålet med organisasjonen er å redde verden fra en rekke hemmelige og ikke helt lovlige prosjekter forskjellige statsmakter bedriver. Min beskrivelse blir en smule corny, men serien er mye, mye bedre enn jeg klarer å formidle. Og serien tar også turen innom Norge. Noe som ikke skjer ofte i amerikansk seriesammenheng. Serien er samlet i bøkene Global Frequency : Planet Ablaze og Global Frequency : Detonation Radio. Så gjenstår spørsmålet : Are you on the Global Frequency ?

9. liste over nyinnkjøpte tegneserier (mest manga)

Brian Wood / Riccardo Burchielli : DMZ bd. 6

Jason Aaron / R.M. Guera : Scalped bd. 4

Ari Folman / David Polonsky : Vals med Bashir

Flu Hartberg : Odd

Takaya Natsuki : Fruits Basket bd 5-12

Woo : Rebirth bd. 4-8 og 10-11

Makoto Tateno : Yellow bd. 3-4

Min-Woo Hyung : Priest bd. 4

Yuu Watase : Fushigi Yugi bd. 1 (1-3)

Ken Akamatsu : Negima bd. 5-6

Yukito Kishiro : Battle Angel Alita bd. 5

Kohta Hirano : Hellsing bd. 9

Eiji Otsuka / Housi Yamazaki : The Kurosagi Corpse bd. 1-8

Iou Kuroda : Sexy Voice and Robo

Jakten på hva virkeligheten virkelig var

Krig er noe en aldri kan forholde seg objektivt til. Krig ødelegger både tilværelsen for den angrepne og i siste instans for angriperen. Vals for Bashir tar for seg hvordan det var for begge parter. En fortelling om hvordan krigen preger minnene om hva som skjedde og hva en valgte å glemme av grusomheter. Utgangspunktet er borgerkrigen i Libanon og den israelske invasjonen i 1982. Vi har vel ennå ikke klart å fortrenge massakrene i Sabra og Chatila ? Svaret er dessverre det at denne grusomheten er kommet langt ned på listen over uhyrligheter vi mennesker har klart å utøve mot hverandre siden. I forholdet til Israel er enhver tvunget til å velge side og det en ser bort fra er at nesten halvparten av israelske statsborgere er mer vestlige og oppegående enn oss her i vest-Europa. Ekstremistene har altfor stor innflytelse i Israel, på lik linje som Taliban har opparbeidet seg i Afghanistan og Pakistan.


Så ser en bort fra de lettvinte politiske analysene jeg har heklet hjemmefra og snakker om tegneserien. Vi hadde en såkalt gullalder av tegneserieutgivelser i Norge på åttitallet, men det som skjer nå er uten sidestykke. Kan det være at innkjøpsordningen og gjelder oversatte tegneserier ? La det for alt være slik og at vi får lov til å lese så bra serier som Vals for Bashir. Alle vi som har tatt et standpunkt i konflikten trenger det.



Denne tegneserien er basert på animasjonsfilmen med samme navn. Den deltok i hovedprogrammet i Cannes 2008 og fikk samme år en Golden Globe pris for beste utenlandske film. Manuset til filmen og tegneserien er skrevet av Ari Folman. Den er selvbiografisk og bygger på hans opplevelser som 19 år gammel soldat i 1982. 20 år senere oppdager han at minnene fra denne tiden er forsvunnet og historien blir tilen reise for å finne tilbake til disse. Boken er illustrert av David Polonsky, som og var en av animatørene som jobbet med filmen.

Jeg har lest noen tegneserier i løpet av de siste tredve årene og innimellom kan jeg bli, i mangel av et bedre uttrykk, matlei. Denne tegneserien er en av grunnene til at jeg fortsatt leser dem. Den dukker opp fra ingensteds og røsker til seg oppmerksomheten og følelsene dine og gir deg en innsikt du manglet tidligere. Bare for å nevne en annen serie som tar for seg noe av den samme problematikken, Rutu Modans Exit Wounds, som gjør det samme. For balansen skyld skulle jeg ha kunnet nevne noen palestinske tegneserieskapere, men der må jeg innrømme min totale uvitenhet og skulle ønske at en eller annen kunne fylle dette tomrommet. Allikevel bør en ta seg tid til å lese Vals med Bashir og som er en av de fem beste seriene jeg har lest i år ( ikke for å skryte eller noe sånt ( for det ville være såååå ulikt meg) så har jeg lest et sted mellom 150 og 200 serier hittil i år).

For engangs skyld noe norsk !

Jeg har nesten hatt det samme forholdet til norske tegneserier som jeg har til norsk film, men bare nesten. Det finnes knapt noe jeg har et mer anstrengt forhold til enn norsk film. Wam og Vennerød har brent seg fast til bevisstheten på en måte som ikke kan sies å være en god ting. Når det gjelder norske tegneserier er det selvfølgelig blitt mange unntak til den regelen etter hvert. To av disse er Lars Fiske og Steffen Kverneland. Første gang jeg leste noe av disse var et nummer av Brage ( en antologi / fanzine med norske tegneserier utgitt på sytti og åttitallet ) tidlig på åttitallet. Det var så tidlig at det nesten var debuten til begge. Kverneland hadde en serie om en pønker med kalishnikov og walkman i en verden etter den store katastrofen. Jeg var så imponert over tegningene og tenkte som så at dette var nesten for bra til å være norsk. Lars Fiske hadde en serie om hippier i verdensrommet og med 2CV romskip. Tegningene hans var kantete og annerledes (mer ulikt enn noe jeg var vant til og de lignet ingenting på John Byrne`s tegninger i Prosjekt X / X-Men. Jeg var ennå ung og dummere). Allikevel likte jeg disse tegningene og har siden hatt Fiske som en mine norske favoritter.


Så hopper vi glatt tyve år fremover i tid til 2004. Da kommer tegneseriebiografien om den norske illustratøren og karikaturtegneren Olaf Gulbransson. Her har Fiske og Kverneland samarbeidet og tegnet omtrent halvparten hver seg. Historien om Olaf G blir en guidet tur gjennom livet og karrieren til Gulbransson, en rølpete guttetur med forfatterne (les : Gonzojournalistikk) og en sammensmelting av to vidt forskjellige tegnestiler. Resultatet blir uovertruffent og en gedigen bauta blant norske tegneserier. Og om ikke det var nok, så kommer Kanon 1 i 2006. Her har Kverneland tatt for seg kunstneren Edvard Munchs liv og virke, med en viss hovedvekt på tiden i Berlin. Hvor han omgås bl.a. August Strindberg og Dagny Juel. Det er informativt, uten noensinne å bli kjedelig, morsomt og utrolig bra illustrert. Fiske tar for seg bravadene til den tyske Merz-kunstneren Kurt Schwitters ( 1887-1948 ). Han deltok i Dada-bevegelsen rundt 1. verdenskrig og ble ansett for å være for ”borgerlig”. Her kommer tegnestilen til Fiske virkelig til sin rett og hvor han gjør sitt ytterste for å forklare meg og forhåpentligvis andre lesere hva Merz egentlig er. I år kom Kanon 3 og kvaliteten på denne serien er bare enestående. De har da også mottatt utelukkende gode kritikker for dette prosjektet og det er velfortjent. Hvis du, som meg, har lyst til å få med deg noe annet enn den norske stripe-boomen så er disse seriene noe en må lese !!!!!!!!!!!!!!!!!

6.mimring (tegneserier for voksne)

Tegneserier for voksne var et begrep som dukket opp i Norge rundt 1982 / 83. Dette skulle være det første beviset på at tegneserier ikke bare var for de yngste.

Ungdomstid

Jeg har skrevet mye om Dave Gibbons, kanskje litt vel mye, men jeg har alltid hatt sansen for måten han tegner på. Helt siden jeg fikk låne noen tidlige 2000 AD av en kompis og leste seriene han tegnet der, Harlem Heroes og Rogue Trooper. Han har laget en mengde serier hvor manuset er skrevet av andre. En av de første rene manusjobbene han gjorde var World`s Finest, en trehefters miniserie basert på en serie gitt ut på DC fra 1941-86, hvor Batman og Supermann opptrer i den samme historien (Jokeren og Lex Luthor er og med). Denne var tegnet av Steve ( Nexus ) Rude. 1991 skrev han manuset til DC Comics / Dark Horse Comics crossoveren Batman Versus Predator og som ble tegnet av Andy Kubert. I 1998 kom The Dome som ble utgitt på DC`s science fiction imprint Helix. Denne var tegnet / computerdesignet av Angus McKie.

Og så over til noe helt annet. I 1983 ga bandet The Who ut rockeoperaen Quadraphenia, som var basert på Pete Townsend`s opplevelser i London på tidlig sekstitall. Det ble laget film av den i 1979, med manges favoritt musikalske hatobjekt Sting i en liten rolle. Sentralt står konflikten mellom Mods og Rockere. Dave Gibbons, som er født i 1949, gjør bruk av den samme tematikken og egne opplevelser fra denne tiden i sin grafiske roman The Originals (2004). Forskjellen blir at han legger handlingen til en ikke altfor fjern fremtid, som allikevel har store likheter med etterkrigstidens Storbritannia. Hovedpersonene er bestevennene Lol Og Bek. Deres høyeste ønske er å bli medlemmer av The Originals og de lykkes med dette. The Originals kjører Hovers (les Vespa) og har en helt spesiell påkledning. For å finansiere kjøpet av en Hover tyr Lol til å selge narkotika (les amfetamin) og treffer også sitt livs første store kjærlighet Viv. Handlingen har klare likheter med Quadrophenia, men den kan allikevel sies å være helt forskjellig på flere sentrale områder. Gibbons har både skrevet og tegnet denne serien selv. Den er i svarthvitt og det kler både Gibbons sine tegninger og ikke minst historien.

Barns drømmer og de eldres vage erindring av dem

I dag er det søndag og jeg er på jobb, til en forandring. Og som vanlig bare dirrer jeg av arbeidslyst. Ergo har jeg valgt å skrive om en enkelt tegneserie i dag. Navnet på serieskaperen er Katsuhiro Otomo (14.04. 1954). Han er en av de store japanske serieskaperne og har også regissert og skrevet manus til en rekke animefilmer. Listen over disse kommer senere når jeg tar for meg hele Akira-serien. Otomo er en av de japanske serieskaperne som slo i gjennom i vesten på midten av åttitallet, Marvel Comics ga da ut hele Akiraserien i en fargelagt utgave, og dette var med på å bane veien for andre japanske serieskapere. Og filmatiseringen av denne serien fra 1988 er ennå en av de beste animefilmene jeg har sett.


Domu : A Child`s Dream ble utgitt i Young Magazine fra januar 1980 til juli 1981. Handlingen er lagt til en av Tokyos enorme boligblokker. Her har en rekke uoppklarte, og i teorien selvmord, dødsfall satt sitt preg på nabolaget. Historien begynner med at en mann kommer til syne på taket av blokken og hopper. Hovedpersonen i serien er den nyinnflyttede jentungen Etsuko. Hun er vitne til hendelsen og vet instinktivt at dette var ikke noe som skjedde av seg selv. Hun er selvfølgelig ikke en vanlig jente, men har paranormale evner. Hun oppdager hvem som står bak det hele og det er den gamle og senile mannen Old Cho og som har de samme kreftene som henne. Historien videre forteller om konflikten mellom disse to. Og oppi dette blir det foretatt en politiundersøkelse ledet av inspektør Janigawa og som prøver å finne en naturlig forklaring på det hele. Domu har mye til felles med Akira m.h.t. til problemstillinger (det ansvarlige barnet kontra den uansvarlige voksne) og hvilke krefter det er snakk om (først og fremst telekinese). Domu er mer en grøsserhistorie enn science fiction og den er tegnet i den realistiske og vestlig vennlige mangastilen. Otomo har lagt ned utrolig mye arbeid i tegningene av bygningene og dette skyldes kanskje hans fortid som arkitektstudent ? Denne serien kan være et godt sted å starte før en tar fatt på hovedverket til Otomo, den 2300 sider lange Akira.