lørdag 21. mars 2009

The Gospel According to Neil : 3. Bok


Vi har kommet frem til bok tre og den består av fire frittstående historier, heftene 17-20. Med tre forskjellige tegnere og med stor tematisk variasjon. Den første historien er det Kelley Jones (Batman, The Hammer et.al.) som tegner. Her møter vi one hit forfatteren Richard Madouc som er i sørgelig i beit for inspirasjonen som kan få han til å skrive oppfølgeren. Han møter en annen eldre og nesten glemt suksessforfatter med et tilbud en ikke kan avslå. For en merkelig pris (en hårball samlet i magesekken fra et menneske som spiser sitt eget hår, Rapunzelsyndromet) kan han få kjøpe alt han trenger av inspirasjon. Det han kjøper er Calliope, en av de ni musene og med ansvar for det skrevne ord (jeg har aldri vært i nærheten av henne).Hun blir utsatt for grov mishandling, men har en forhistorie med Morpheus og har født hans eneste sønn, lyrespilleren Orpheus.


Andre historien er om en kattunge som blir invitert med på et nattlig møte sammen med et stort antall andre katter og møter en messias i skikkelse av en siamesisk katt. Denne forteller en horribel historie om menneskenes grusomheter og hvordan katter kan forandre virkeligheten tilbake skik den engang var, ved kollektivt å drømme den samme drømmen. Og drømme denne drømmen er hva denne kattungen ser foran seg i etterkant. Igjen glimrende tegnet av Kelley Jones og rentegnet av Malcolm Jones III.


Så kommer vi til den historien som blir den første milepælen i historien om The Sandman. Her er det den nokså mislykkede dramatikeren og skuepilleren William som har blitt hyret av Morpheus for å skrive to stykker. Det første er en Midsommernatts drøm. Spilt for for dem det handler om i skuespillet på et jorde i England. Hans sønn Hamnet er med for første gang på turne og alvedronningen Titania ser ham som sin nye tjener og protege. Robin Goodfellow eller Puck blir rasende og flykter inn i den virkelige verdenen (og det får ikke konsekvenser for den videre handlingen ?). Dette var historien som vant prisen for beste novelle under World Fantasy Awards i 1991. Og etterpå endret de reglene slik at det utelukket tegneserier.

Den siste historien er om superhelten Element Girl som er en kvinnelig utgave av Metamorpho (en merkelig superhelt som bestod av fire elementer som gjorde at han kunne forvandle seg til nesten hva som helst). Gitt denne muligheten til å bli hvem det enn skulle være jobbet Urania ”Raine” Blackwell for noe som lignet CIA . Problemet ble bare at hun mistet kontrollen kroppen og evnen til å bevare et utseende. Etter å brukt masker over lengre tid for å kunne gi et gjenskinn av normalitet, blir ønsket om en avslutning bare sterkere. Og hva vi blir vitne til er hennes høyeste ønske går i oppfyllelse når hun møter soloppgangen og Death. Og her ender tredje bok og alt blir så mye bedre, hvis mulig, fra og med neste bok

The Gospel According to Neil : 2. Bok



Andre bok begynner med den samme historien som avslutter bok 1, The Sound of Her Wings. Har aldri fått en god forklaring hvorfor, men den blir ikke dårligere av å leses ofte ( i nyere opplag har man utelatt den i The Doll`s House og det er også noe med hvilken bok som ble trykket først). The Doll`s House er den første lange historien og det som begynner i denne historien blir ikke endelig avklart før på slutten av hele serien. I den første historien her er vi vitne til at en eldre mann og en ung afrikansk mann som er ute i en ørken. Ærendet er å innlemme den unge mannen i de voksnes rekker. Han blir fortalt en historie om fortidens storhet og hvordan den unge dronningen valgte å bli forelsket i feil mann. Dette får katastrofale følger for dronningen og den som ender opp med å bli hennes forsmådde elsker er The Sandman. Hun begår selvmord og havner i Lucifers rike (han treffer henne der i første bok). Dette etter at kongeriket er blitt lagt i ruiner etter å ha blitt truffet av en meteoritt og små grønne glasskår er det som blir igjen. Manndomsprøven er slutt når den unge mannen har funnet sitt glasskår og hørt historien ferdig.



Så blir vi introdusert for to nye nye søsken i familien The Endless, nemlig Desire og Despair. Desire (han \ hun alt etter hvem som ser) har en plan for å gjøre tilværelsen til Morpheus, om mulig, mer komplisert(det er også snakk om problematikken mellom drømmer og begjær). Han er derimot opptatt med å samle alle og alt som har forlatt The Dreaming i hans fravær. Han oppdager også et drømmevortex hos den unge amerikanske kvinnen Rose Walker. Dette vil gjøre Rose til senter av The Dreaming og føre til at det kollapser. Ergo må Morpheus uskadeliggjøre henne før dette skjer. Vi følger Rose Walker når hun treffer sin bestemor for første gang ,Unity Kincaid, som har sovet i sytti år, rammet av sovesyken som oppstod med Sandmans tilfangetagelse. Når Rose flytter inn i sin nye leilighet og treffer Ken og Barbie (sistnevnte er hovedpersonen i bok 5), Chantal og Zelda og en som er en blåkopi av den engelske forfatteren C. K. Chesterton. Hun starter jakten på å finne broren Jed som har vært hos faren, som nå er død, og befinner seg hos fjerne slektninger.


The Sandman har nå funnet igjen de fleste manglende bitene i The Dreaming og det er nesten helt restaurert. De som mangler er Fiddler`s Green , Brut og Glob og marerittet over dem alle The Corinthian. Vi er nå kommet til slutten av hefte fire og det er ikke nok plass til å gå gjennom resten av historien mer enn bare helt overfladisk. Vi blir invitert inn på en kongress hvor deltagerne er seriemordere. Morpheus finner Brut og Glob i en fantasiskapt verden som de har skapt og hvor den avdøde sjette inkarnasjonen av the Sandman (superheltvariasjonen som inntraff som følge av hans fangenskap) lever i tilsynelatende idyll med sin evig gravide Lyta (superheltinnen Fury) Hall ( hun har en meget sentral rolle i historien The Kindly Ones). Hele historien avsluttes med at Dream advarer brorsøsteren om at dette var å gå for langt og at det vil få alvorlige konsekvenser. Allikevel er vel Desire et vesen som lever i øyeblikket og advarselen blir meningsløs. Og Gaiman har begynt å få på plass alle trådene i det som skal bli den nesten perfekte veven The Sandman ble. Slik slutter bok to og hvis en ikke har lyst til å lese The Sandman nå skyldes det meg og ikke tegneserien.

torsdag 19. mars 2009

The Gospel According to Neil : 1. Bok




The Sandman ble skapt av Neil Gaiman i løpet av 1988. Det var dette året han og Dave McKean laget miniserien Black Orchid. Gaiman hadde tenkt å inkludere både Cain og Abel og flere andre senere figurer fra Sandman i denne. Han lanserte også ideen om å gjøre noe nytt med The Sandman, skapt av Joe Simon og Jack Kirby (de skapte også ikonet Captain America på førtitallet) i 1972 og redaktøren Karen Berger (senere sjefsredaktør og initiavtivtaker til Vertigo) sa ja såfremt at figuren beholdt navnet og ellers fikk Gaiman frie tøyler . Han tegnet en skisse av en høy og tynn Gother og den rimelig ubeskrevne Sam Kieth fikk jobben som tegner. Han tegnet de første fem heftene og sa så fra seg jobben. Han har siden sammenlignet jobben med at Jimi Hendrix skulle ha spilt gitar i The Beatles). Gaiman overbeviste Berger om at Sandman ikke trengte å pryde hver forside av hefteutgivelsen og McKean fikk jobben med å kreere disse. Noe han viste seg å være ganske flink til. Boken det er snakk om er Preludes and Nocturnes. Og en av alle de tingene som gjorde at denne serien skilte seg ut var den store andelen av ikke-tegneserielesende kvinner som ble trofaste fans. Kronologisk er en kommet til 1989 og det 40 sider lange første heftet av The Sandman kommer i salg. Her er det at seriens Aleister Crowley kopi kommer opp med en plan som innebærer å ta døden til fange(som alle vet er døden en av de syv Uendelige \The Endless og på toppen en kvinnelig Gother med et prominent Ankh-halsbånd). Ved å gjøre dette vil han gjøre døden maktesløs og seg selv udødelig. I stedet for ender The Sandman (som også er en av de syv) i denne fellen. Året var 1916 når han ble fanget og han klarer først å unnslippe over sytti år senere. Da er alt som var hans i ruiner. The Dreaming er mer enn forfalt og de eneste gjenværende er Cain og Abel. Alle andre frivillige \ ufrivillige beboerne er flyktet. Han har mistet posen med drømmestøv, edelstenen som styrer drømmer og hjelmen som er hans håndfaste bevis på at han er The Sandman of the Endless. Ved hjelp av John Constantine får han drømmestøvposen igjen. Hjelmen befinner seg i helvete hvor Lucifer motvillig har sagt seg enig i å bli del av et triumvirat. Morpheus vinner en tvekamp og Lucifer (Lucifer får senere sin egen serie og Mike Carey er forfatteren som forteller Lucifers senere historie i 79 hefter) lover hevn. Etter å ha fullført to tredjedeler av oppgaven gjenstår det bare å finne igjen
drømmesteinen. Nå er vi kommet frem til de to heftene som er det mest skremmende jeg noensinne har lest i tegneserieformat. Gang slutten av Carrie (1976 og Brian De Palma) med hundre og du er ennå ikke i nærheten. Supersurken Doctor Destiny har basert hele sin karriere på bruk av denne edelstenen og han flykter fra institusjonen for de virkelig sinnsyke, Arkham Asylum (begge sett i Black Orchid) og kommer til en all american diner. Her setter han seg til og lar edelstenen få fritt spillerom. Vi følger en gruppe mennesker fra deres normale væremåte til at de utøser sine aller innerste hemmeligheter og ender opp med en voldelig tilbedelsesorgie av Doctor Destiny. Skremmende, skremmende og atter forferdelig skremmende.
I den åttende historien blir vi introdusert for Death (worth dying for). Historien heter The Sound of her Wings og er en utrolig sympatisk forklaring på hvordan død er urettferdig og nødvendig. Og at hvor en ender er ikke Death sin oppgave. Hun henter deg og når en forsvinner dit en er ment å ende opp høres lyden av hennes enorme vingeslag. Dette er også historien som markerer vannskillet for serien The Sandman. Aldri tidligere hadde noe lignende vært utgitt på DC Comics. Morpeus \ The Sandman stiller i denne historien spørsmål med hva han bedriver og det er en rød tråd en følger utover i serien. Og her ender 1. bok.

The Sandman Prequel



Jeg har aldri sett meg selv som en trendsetter eller en som slavisk følger de hyppige motemessige innfallene noen ser som viktige eller en som opplever det å være litt annet enn upopulær for mer enn et øyeblikk . I begynnelsen av nittiårene hadde jeg gitt opp drømmen og det som betydde aller mest. Tilværelsen, kjærligheten og tegneseriesamlingen. Der og da fantes det et lite idealistisk forlag som ga ut norske fabelprosa forfattere (ikke alle var like talentfulle eller oppegående rent idemessig, men det samme forlaget ga ut Nye Atlantis av Ursula Le Guin og det eneste jeg har lest av L Ron Hubbard som var annet enn latterlig, space opera historien Hjemkomst til fremtiden i boken Tiden og Stjernene)


Hva det er som skjer er at jeg nesten er i ferd med å bli voksen og ansvarlig og nesten plutselig sender gud( ikke det at jeg tror på noe annet enn skjebnen, kismet eller Tao Te Ching ( uttalt med d for t etter de nye rettskrivningsreglene ) ) beskjed om at jeg bør bli skikkeligere. Sånn var nå mi private ståe der og da. Jeg får aldri noe adressert til meg enn regninger og reklame. På denne tiden får jeg allikevel et personlig brev inneholdende reklame. Aldri har reklame ført til en lignende åpenbaring ! Tilbudet var at en kunne kjøpe de fire første bøkene med serien The Sandman for litt mer enn den kostet hos Amazon eller tegneseriebutikkene.


Og her fikk jeg dem pent pakket fra posten og så var tegneserier gått fra å være noe en ga slipp på for å bli voksen til å bli noe en måtte lese for å bli tilnærmet voksen. Jeg klarte ikke helt å lese ferdig bok nr. fire, fordi jeg visste ikke når jeg fikk lest fortsettelsen. Og litt senere fikk jeg et par nr., lengere ut i serien, av femtekolonist kompisen min ( han som den dag i dag mener at kone og unger er viktigere enn tegneserier og som av en eller annen grunn er mye mer lykkelig enn meg ). Jeg må gå nøyere gjennom hele serien senere og det jeg nevner nå blir generelt. Hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde fått tilbudet fra bokklubben Nova blir i verste fall at jeg hadde kvittet meg med kilovis av papir, kalt tegneseriesamlingen min, og kunne ha blitt en av småsparerne på børsen som tapte titalls av kroner.

onsdag 18. mars 2009

John Bolton og en sur aldrende mann



Jeg er gammel og om mindre enn to uker blir jeg enda eldre. Det er så man kan nesten vurdere om ikke en av disse mange krisene, som følge av aldring, burde gjøre seg gjeldende. Av ren latskap har jeg allerede ignorert minst to. Hvorfor jeg kjeder de fire leserne mine med dette vet jeg ikke helt. Et tafatt forsøk på å fiske etter sympati ? Det ville i så fall vært helt ulikt meg.
Ja, nok om det !


Opptil mer enn utallige ganger har jeg mimret om favorittegnere og denne gangen skal jeg skrive om en til. Han ble født London 23.05. 1951 og ble døpt John Bolton. Han er blitt ”udødeliggjort” i Neil Gaiman `s kortfilm : Neil Gaiman`s Short Film About John Bolton. Han debuterte som tegner på midten av syttitallet. I begynnelsen av åttitallet begynte han å tegne serier for Marvel`s Epic Illustrated. Her tegnet han fantasy-serien Marada ( første gang utgitt på norsk i den norske utgaven av Epic i 1983-84 og gjenutgitt i X-9 Spesial i 1995) etter et manus av Chris Claremont. I 1985 samarbeidet de igjen med ridder / fantasy-serien The Black Dragon. Denne ble gitt ut i samlet utgave av Dark Horse i 1996. Det er vanskelig og ikke like Bolton`s tegninger. Han tegnet på denne tiden så naturtro at det var en fryd Marada var en veldig lettkledd kvinnelig kriger med høy sverdføring og lenge før Freud sa noe om det. Og i svart-hvitt.


I 1989 bestemmer Bolton seg for å konsentrere seg om den typen serier som lå hans hjerte nærmest. Horror-serier. Forlaget Eclipse Comics hadde fått rettighetene til å lage serier av Clive Barker`s noveller / historier (bl.a. Books of Blood 1-6). Flere av seriene ble utgitt under samlebetegnelsen Hellraiser og Bolton var en flittig bidragsyter. En del av disse historiene ble utgitt i det kortlivede (4 nr.) bladet Angst & Beven i 1990-1. I 1990 illustrerte Bolton første del av, et av, Neil Gaiman`s mesterverk Books of Magic. De samarbeidet siden på serien Harlequin Valentine fra 2001. det er minst en håndfull av andre utgivelser det er verdt å nevne (en mer fullstendig liste finner en på :
http://comicbookdb.com/creator.php?ID=662).

http://www.johnbolton.com/

I 1995 kom miniserien Batman : Man-Bat skrevet av Jamie Delano og er en av DC`s utallige Elseworld historier. Sammen med forfatteren Mike Carey har han laget The Furies (de tre søstrene kjent fra serien The Sandman) og utgitt i 2002 og God Save the Queen ( dronningen i denne historien er alvedronningen Titania fra Books of Magic, de tre miniseriene, serien 1-75 og de tre annualene + Arcana Annual fra The Childrens Crusade). I 1997 kom Menz Insana og Bolton malte mens Christian Fowler skrev historien ( en surrealistisk og absurd fortelling med spede forsøk på humor. Bolton`s bidrag er det eneste som gjør den leseverdig). Og i 2003 laget Bolton serien Batman / Joker : Switch skrevet av Devin K Grayson ( Jennifer Eisenmann ) og sistnevnte er en av altfor få kvinnelige tegneserieforfattere som jobber for de to store ( et grelt eksempel er serien Minx fra DC. Spesielt rettet mot jenter tidlig i tenårene og 80 % av tegneseriene skrevet av menn litt yngre enn meg. Den er avsluttet nå ! ).


John Bolton er en stor tegneserietegner og har illustrert utallige forsider både tegneserier, magasiner og bøker. Han har også vært involvert i rollespillindustrien.

6. liste over nyinnkjøpte tegneserier











1. Ted Stearn : Splitsville

2. Milton Caniff : Steve Canyon 1950

3. Si Spencer / Simon Gane : The Vinyl Underground : Pretty
Dead Things ( vol. 2)

4. Jacques Tardi : Folkets røst : Ruinernes Testamente (bd. 4)

5. Yves Swolfs / Marc-Renier : Black Hills bd. 1-4

6. Thierry Smolderen / Enrico Marini : Gipsy bd. 1-6

7. Daniel Vaxelaire / Michel Faure : Ørnens Søn bd. 1-3

8. Scotch Arleston / Didier Tarquin : Zanfyst fra Troy bd. 1-2

9. Eric Stalner : Tidens Lænker bd. 1-4

10. Fabrice Meddour : Hispaniola bd. 1-4

11 Pierre Makyo / David Caryn : Alzeor Mondraggo bd. 1-3

12. Pat Mills , Tony Skinner / Kevin Walker : ABC Warriors bd.
1-5

tirsdag 17. mars 2009

Hvorfor krim kan være bedre som tegneserie


Ed Brubaker er en av de utvalgte som er født i det herrens år 1966. Han slo først i gjennom med den semi-selvbiografiske slacker / generation X serien Lowlife, som han både tegnet og skrev. Første gangen jeg leste noe av ham var serien An Accidental Death (tegnet av Eric Shanower ) som ble gitt ut på norsk i bladet X-9 Spesial en gang tidlig på nittitallet.. Han har siden , stort sett, jobbet for de to store forlagene i USA. Hos Marvel har han hatt enorm suksess med bl.a. seriene Daredevil og Captain America.

Han har hatt flere serier utgitt på Vertigo og science fiction serien Deadenders utkom i 16 nr. der. Han har også vært under (exclusive) kontrakt hos DC, hvor han skrev Batman, Gotham Central og Catwoman. For DC`s underbruk Wildstorm skapte han agentserien Sleeper og her jobbet han for første gang på et større prosjekt sammen med tegneren Sean Phillips, siden miniserien på Vertigo : Scene of the Crime..

Sean Phillips har tegnet flere tegneserier enn mange vil rekke å lese i løpet av et helt liv. Han har tegnet ikke mindre enn 50 hefter av Hellblazer, har tegnet en hel haug for 2000 AD og Crisis (nevnt tidligere), Marvel og Wildstorm for å ha nevnt noen. Han har hatt en stadig skiftende tegnestil, men den nåværende kom mens han tegnet Hellblazer etter Paul Jenkins` manus (89-128). Og igjen har jeg kommet frem til den serien jeg skal snakke om denne gangen. Ed Brubaker og Sean Phillips` Criminal.

Denne blir utgitt på Marvel Comic`s imprint Icon. Dette betyr i praksis at forfatter og tegner eier rettighetene og ikke forlaget. Biblioteket har de to første samlingene med 6 hefter i hver. Den første heter Coward og beskriver ganske tydelig hovedpersonens holdning til det å overleve en kriminell tilværelse. Han er arvelig belastet med en avdød kriminell far og tar vare på farens senile kompanjong. Han blir tvunget til å delta i et bankran av korrupte politimenn og pressmiddelet er selvfølgelig en kvinne. Bok nr. to heter Lawless og handler om veteranen fra Irak, med en grusom fortid, som kommer hjem for å hevne brorens død. Han finner brorens kompanjonger og slår seg sammen med dem, de er uvitende om hans identitet, for å finne den ansvarlige for brorens død. Her er det og med en femme fatale av den virkelig dødelige typen. Begge disse historiene er glimrende fortalte kriminalfortellinger og Phillips har aldri tegnet bedre. Sammen lager de nå også serien Incognito, utgitt samme sted, om en virkelig ond superskurk. Den skal bli en sann svir å lese.


http://www.edbrubaker.com/
http://www.seanphillips.co.uk/comics.htm

mandag 16. mars 2009

Forut for tid og rom ?













Tenk deg en historie som begynner slik : Helten reiser tilbake i tid og ender opp i middelalderen. På jakt etter en kriminell fra sin tidsalder. En tid hvor magi er en kraft som styrer alt. Vitenskap møter overtro og magien er det dominerende. Skurken behersker begge deler. Helten forviller seg inn i en fortrollet skog og møter en hjelpende enhjørning. Enhjørningen er så hjelpsom at han klarer å ta til fange rømlingen fra fremtiden. Og sånn som dette ikke var nok, enhjørningen ønsker et ønske og blir til en nydelig ung kvinne, vår heltinne Linda. Dette er kort oppsummert den første historien om Linda og Valentin i De onde drømmers skog (Fortellinger fra rummet) fra 1967.


Fra dette utgangspunktet og til det som er serien om romagentene Linda og Valentin er det et stort sprang. Det en snakker om er den mest underholdende og også en av de mest tematisk varierte og intelligente science fiction serier noensinne. Serien er skrevet av Pierre Christin og tegneren er Jean-Claude Mezieres.
Tingen blir bare hvorvidt en skal ta for seg album for album. Jeg vil jo gjerne det og med mer plass ville det vært det eneste alternativet, så det får bli en mellomting. Linda og Valentins hovedoppgave er å rette opp alvorlige feil i fortiden med å bruke de rette løsningene sett fra fremtiden.


I albumet ”Storbyen som druknet” er polisen smeltet som følge av en atombombeeksplosjon og verden, i dette tilfellet New York, står under vann. Hvorfor ikke forhindre eksplosjonen og dette er våre helters oppgave. I albumet ”De tusens planeters imperium” blir kolonialisme og følgene av den diskutert. I Landet uten stjerner er det snakk om kampen mellom kjønnene og det å bo på innsiden av en planet og den ugreia det medfører. ”Velkommen til Alflolol” diskuteres rettighetene til urbefolkningen. I ”Herskerens fugler” blir problemstillingen mellom vesten og dens ressursgrabbing i forhold til resten av verden belyst. I albumet ”Skyggenes ambassadør” er våre helter på sporet av en tidligere galaktisk stormakt som kan hjelpe deres Galaxity, bare for å finne at denne har beveget seg et skritt oppover utviklingsstigen. Dette er også den første indikasjonen på at Valentins utgangspunkt, Galaxity, står for fall. ”Vårjevndøgnets helter” er historien om hvordan en steril rases kollektive mor lar seg befrukte av en helt. Valentin blir motvillig meldt på i konkurransen. Hans konkurrenter representerer Marxismen, den Conan lignende individualismen og representanten fra New Age / Hippiebevegelsen. Den frie viljen triumferer og den representerer ….. ? Dette var det enkle å snakke om og så blir historien desto mye mer komplisert.



I albumene ”Neste stasjon Chatelet” og ”Endestasjon kosmos” befinner Valentin seg i Paris på begynnelsen av åttitallet på leting etter fire energivesener, som hver for seg også representerer de fire elementene. Han mottar sine instruksjoner fra Linda som befinner seg i fremtiden. Et stort internasjonalt selskap jakter også på de samme vesenene. De har også mottatt sin informasjon fra fremtiden. En utmattet Valentin fullfører oppdraget og gjenforenes med Linda. Det er bare det at de har fått større problemer. Galaxity er forsvunnet, opphørt å eksistere, ceased to be.

Fortsettelse følger :

lørdag 14. mars 2009

En trist lørdag og snart er det nok en dag



Dette er en trist dag. En av de som følger bloggen er død. Magnus var en som hadde mange liv å leve og dessverre bare fikk brukt et av dem. Det, forhåpentlig ikke fullt så maniske, bloggen min insisterer på å fremvise er dårlig språk og forslag til tegneserier en bør lese. Det er flere eksempler på tegneserier med katter i hovedrollen. Billy Katt ble utgitt i to album på Semic Forlag i 1991-92. Om en gutt som blir gjenfødt som katt. Sjarmerende og med alle problemene det ville medføre. Katten representer individet og det totalt uavhengige i Dave McKeans briljante serie Cages. De av oss som husker kattungens drøm i Sandman ( A Dream of a Thousand Cats) og den egyptiske katteguden Bast. Du har mangaserien utgitt på Dark Horse Comics og som heter What s Michael. For de som ikke har skjønt det var Magnus en, alt annet enn fullvoksen, norsk skogkatt og vi vil savne ham.
Så kommer den pinlige overgangen til noe nesten helt annet. I og med at jeg er så fantasiløs som jeg er kommer jeg ikke opp med noe bedre enn den første Sin City historien til Frank Miller. Her er det og snakk om savn med kjempestor S. Hovedpersonen Marv (en psykiatrisk og voldelig asosial taper) klarer å bli forført av det vakreste kvinnemennesket han noensinne har møtt. Aberet blir å våkne opp sammen med henne og se at hun er myrdet. Og en er helt sikker på at en selv ikke er morderen. What to do ?? Slik starter Millers geniale oppdatering av den hardkokte hardboiled kriminalfortellingen fortalt som tegneserie.




Miller overgår seg selv som tegner, der han briljerer i svart-hvitt formatet. Historien er original og nesten helt nyskapende. Det var en sann svir å kjøpe den samlede utgaven ( som først ble utgitt i antologi-serien Dark Horse Presents 51-63) og kunne lese hele historien sammenhengende. Det var et helt klart stil skifte for Millers sin del og det var gråt og tenners gnissel for de som heiet med Marv. Han fikk, til slutt, et ikke oppvarmet sete i en stol, som er forbeholdt et nøye ( ?? ) utvalgt fåtall . Jeg var så intenst imponert av denne serien, mens oppfølgerne ble bare gradvis dårligere.

fredag 13. mars 2009

Innlegg nr. 100 ( og jeg har nå fått en ny resept ! )



Jeg visste ikke helt hva jeg begikk meg ut på når jeg startet denne bloggen. To ting har jeg i hvert fall klart å bevise. Det at jeg ikke kan tegnsettingsreglene og at jeg skriver like forstokket som en dobbelt så gammel som meg. Og det er da søren meg ikke verst ?


Det som har vært vanskelig er å skrive nogenlunde kort om serier en har et veldig nært forhold til. Nr. 100 og avsluttende nummer av 100 Bullets kommer i april. Hvordan skal en kunne fortelle om en historie på over 2000 sider og som har vært utgitt i snart 10 år uten å skrive en mindre avhandling ? Og hvis en først skriver om serien, hvor stor er ikke faren for å utelate noe vesentlig ? Ikke at det burde være et uoverstigelig hinder. Så siden dette er innlegg nr. 100 så tar jeg meg den friheten å lage en liste over serier jeg har til gode å skrive om. Rekkefølgen følger innfallsmetoden og har ingenting å si om hvor bra hver enkelt serie er. Alle er strålende !


Christin / Mezieres : Linda og Valentin
her er en nettadresse jeg fant :
http://folk.uib.no/nmajo/tegneserier/linda-og-valentin/

Neil Gaiman : The Sandman



Neil Gaiman : Books of Magic



Alan Moore : The Watcmen



Alan Moore : V for Vendetta



Alan Moore : Miracleman



Alan Moore : Promethea




Brian Azzarello : 100 Bullets



Brian Azzarello : Loveless



Brian K. Vaughan : Ex Machina



Brian K Vaughan : Y The Last Man






Simon Oliver : Exterminators





Garth Ennis : Preacher



Garth Ennis : The Boys



Warren Ellis : Planetary



Warren Ellis : Global Frequenzy



Grant Morrison : The Invisibles (en nesten umulig oppgave)



Hugo Pratt : Corto Maltese



Jacques Tardi : Nestor Burma


Jacques Tardi : Folkets røst



Mike Carey : Lucifer



Dave McKean : Cages



Frank Miller : Daredevil


Frank Miller : Sin City



Frank Miller : Martha Washington



Mike Mignola : Hellboy



Andy Diggle : The Losers



Enki Bilal : Nikopol-Triologien



Enki Bilal : Monstertetralogien




Alan Moore m.fl. : Swamp Thing






Osamu Tezuka : Adolf





Disse og mange flere vil jeg prøve og skrive om siden, men nå må medisinene få litt tid til å virke.