Det er

Ingen har noensinne tegnet vakrere gråhudede mennesker enn Enki Bilal og omgitt dem med vakrere farger. Han har regissert film, er forfatter og har vært en viktig del av det franske tegneseriemiljøet siden tidlig syttitall. På egenhånd er han mest kjent for å ha laget Nikopol-triologien og Monstertetralogien. De skal jeg mer enn gjerne snakke om en annen gang, men nå er det mest fokus på hans samarbeid med Pierre Christin. Pierre Christin er en av de store franske tegneserieforfatterne, ved siden av å ha vært professor ved universitetet i Bordeaux. Hans mest kjente serie er den hvor han samarbeider med Jean-Claude Mezieres, Linda og Valentin. Kanskje verdens beste science fiction serie ? (kommer tilbake til den og). Andre han har samarbeidet med er Annie Goetzinger, Jaques Tardi og, en av Jean Girauds (Moebius) sine læremestere, Jije (Joseph Gillain) kjent for bl.a. den virkelige underholdende westernserien Jerry Spring. ( som Charlier og Giraud nok lånte en del fra i de tidlige Blueberry albumene). Så, før dette koker bort i kålen, er det på tide å komme frem til det jeg egentlig skulle snakke om.

25 år siden

Det er fem album Bilal og Christin samarbeidet om i perioden 1975-83. De heter : De glemtes krydstogt (ikke utgitt på norsk ) 1975, Steinskipet 1976, Byen som ikke eksisterte 1977, Den sorte ordens falangister 1979 og Jakten 1983. Foruten disse fem har de og laget, noe de kalte tegneserieromaner, Los Angeles 1987 og De blødende hjerter 1988. det er allikevel de fem vanlige albumene jeg skal snakke om her. Det som binder dem sammen er en navnløs ung mann som dukker opp i hvert enkelt av dem. Han er observatør, provokatør, igangsetter og kanskje det moralske talerøret for den unge generasjonen. De to første albumene er ganske like både i tematikk, små samfunn kontra storsamfunnet iblandet litt keltisk mystisisme og med sin overtydlige 60-talls radikalisme. Det siste er kanskje en av grunnene til at de fremdeles kan leses. Dette er politikk kamuflert som tegneserieunderholdning og var noe nytt. Det er ikke meningen å avfeie disse to første albumene som dårlige, de er milevis bedre enn det som skjer i USA på denne tiden, men alt blir litt vel matet inn med teskjeer.

jeg ble innhentet av

Album nummer tre, Byen som ikke eksisterte, endrer ting seg. I en sliten industriby dør eieren av byens hjørnestensbedrift. Arvingen er hans unge datter. Hun får det for seg at hun skal gjøre godt igjen flere hundre års utbytting av arbeiderne ved å bygge idealbyen. Noe hun får med seg byens innbyggere på og det hele skal omsluttes av en stor kuppel. Her blir det politiske mer nyansert, og Bilal bedre, og konklusjonen kan kanskje sies å være at utopia blir litt kjedelig i lengden. Den sorte ordens falangister vil alltid være en av mine desiderte favoritter. Her er det to grupper fra den spanske borgerkrigen som 40 år senere finner ut at det verdt å gjenoppta kampen. Falangister og medlemmer fra de internasjonale brigadene reiser Europa rundt i sine forsøk på nedkjempe hverandre og under reisen blir både radikale og fascistiske miljøer introdusert. Å si at resultatet blir ulykksalig er en underdrivelse. Her får en en innføring i noe av den spanske borgerkrigens historie og en påminnelse om at veien til helvete er brolagt med fagre løfter og gode intensjoner.

Revolusjonen

Og med det siste albumet, Jakten, setter de kronen på verket. Her har Bilal perfeksjonert stilen sin og Christin kommet opp med det mest geniale plotet. Historien er som følger : En av de øverste tjenestemennene i Sovjetstaten og en av dens største revolusjonshelter er på vei til en jakthytte i Polen. Med på toget dit er også hans personlige sekretær, en ung fransk kommunist og revolusjonsheltens rettroende etterfølger. Vel fremme ved jakthytten møter vi resten av deltagerne. Disse er fra mellomsjiktet i de forskjellige andre østblokklandenes kommunistpartier. Alle har det til felles at den gamle sovjetkjempen har hatt en viktig innflytelse på livene deres. Og så starter jakten !

Disse albumene er selvfølgelig noe en bør lese/bør ha lest og markerer også det faktum at de var viktige m.h.t. å gjøre tegneserier til noe mer enn bare hjerneløs underholdning (ikke at det er noe feil med det) og fordi jeg likte dem når jeg leste dem første gangen og gjør det ennå.

Actus Tragicus

Når staten Israel igjen har bestemt seg for å agere en berserk Goliath, er det kanskje ikke det beste tidspunktet å snakke om israelske tegneserier. Det får så være. Faktum er at det har dukket opp flere virkelig bra tegneserier fra Israel i løpet av det siste året. To tegneserieadapsjoner av forfatteren Etgar Kerets noveller, Jetlag og Pizzeria Kamikaze. En samling og en graphic novel av Rutu Modan, Jamilti and other stories og Exit Wounds (mer om den en annen gang). Rutu Modan er også medlem av tegneseriekollektivet Actus Comics. Dette kollektivet står bak Jetlag og den samlingen jeg skal snakke om : How to love. En tittel noen og enhver burde bite seg merke i. Tegneserien består av seks forskjellige historier og er laget av seks medlemmer av Actus Comics eller rettere sagt Actus Tragicus Comics. Historiene varierer i innhold og valg av stilart. To er nærmest som illustrerte noveller og de fire andre mer tradisjonelle. Dette er den typen tegneserie jeg liker umiddelbart og ikke helt kan forklare hvorfor. Jeg vet bare at dette er bra. Og hvorfor gå glipp av en leksjon i hvordan å elske ?

Historien om en mulig forbrytelse

David Mazzucchelli er en amerikansk tegneserieskaper best kjent for sitt samarbeide med Frank Miller. Sammen laget de Daredevil : Born Again og Batman : Year One. Miller skrev historiene og Mazzucchelli utmerket seg med sin særegne strek og glimrende fortellerevne. Han hadde også tidligere jobbet for DC og Marvel Comics, men det var med disse to seriene han virkelig slo igjennom. Etter dette valgte han å satse på en karriere innenfor den mer alternative/kreative delen av tegneseriemiljøet. Første resultatet av dette ble samarbeidet med tegneserieskaperen Paul Karasik og adapsjonen av Paul Auster`s City of Glass.

Paul Auster har vært en av de mest fremtredende amerikanske forfatterne de siste 20 årene. Han debuterte i 1987 med New York Triologien, hvor Glassbyen/City of Glass er en av tre historier. Dette er en rimelig kompleks historie om en mann som etterforsker en forbrytelse bare han kjenner til. En kriminalroman uten noen forbryter. Det går ikke likare enn at han får problemer med å forholde seg til vår vanlige oppfatning av virkeligheten. Fortellerstemmene skifter og innimellom er det forfatteren selv, Paul Auster, som har fortellerstemmen. Dette høres kanskje litt i tyngste laget ut, men Karasik og Mazzuchelli gjør en mesterlig jobb med å lage tegneserie ut av kaoset. Mazzucchelli har valgt å gjøre serien i svart-hvitt som forsterker de ekspresjonistiske sidene ved hans tegnestil. Denne serien kjøpte jeg for en del år siden og var rimelig stolt av meg selv når jeg hadde lest den. Nå er det jo slik at de fleste er smartere enn meg og derfor bør en lese denne.

Jente action ?

Jeg kan beskrive meg selv som ateist og tegneserieentusiast. Allikevel er det helt klart at Alan Moore er det nærmeste en kommer gud. Han har knapt nok laget en dårlig serie. Det eneste eksemplet jeg kommer på er back-upserien i Howard Chaykin`s American Flagg tidlig på åttitallet. På denne tiden skrev han også historier for den briljante britiske antologiserien 2000 A.D. (kjent for Judge Dredd, Nemesis, Strontium Dog og mange flere). Han satte seg fore å lage en serie med en kvinnelig hovedperson som den overveldende andelen av mannlige fjortislesere kunne like. Resultatet ble The Ballad of Halo Jones. Her begynner historien i en ikke altfor fjern fremtid, ikke ulikt Storbritannia under Thatcher. Skyhøy arbeidsledighet og kriminalitet. Utveien blir å komme seg vekk fra jorden og ut i koloniene i verdensrommet. Første del av fortelingen er skildringen av hvordan Halo Jones kommer seg vekk fra, ikke fulgt så fagre, Terra. Del to er reisen om bord på det enorme cruisebåtromskipet og tredje del forteller om Halo Jones` erfaringer som vervet soldat i en virkelig uvanlig krig. Alt dette glimrende illustrert av Ian Gibson. Serien slo til og med igjennom blant leserne. Skal en forstå hvorfor Alan Moore er så genial er denne serien en av delforklaringene til dette. Det er kanskje ikke den viktigste serie han har skrevet, men den er virkelig god tidtrøyte

God jul !

Han har gjerne blitt kalt Japans svar på Walt Disney, men han var mye, mye bedre enn det. Ham jeg snakker om er Osamu Tezuka. Hans samlede tegneserieproduksjon er over 80 000 sider og utgitt i 400 bøker. Han ble født i Osaka i 1926 og døde 60 år senere. Hans Astro Boy ble den første japanske tegnefilmserien til å slå gjennom i USA. Den var basert på hans egen tegneserie og biblioteket har bare bind 1. Noe vi vil rette på når det nye året kommer. Hans Kimba The White Lion ble "lånt" av Disneykonsernet og ble til The Lion King. Biblioteket har, foruten flere samlinger av hans tidlige serier, den varmt anbefalte fembindsserien Adolf. Hovedverket er allikevel hans åttebindsserie om Buddha.

Denne serien ble utgitt på engelsk for noen få år siden og blir nå også utgitt på norsk. Bind 3 kom for noen måneder siden. Dette er Tezukas forsøk på å skildre Gautama Buddhas liv og virke. Han bruker både virkelige personer og for å få historien mer på skinner introduserer han noen oppdiktete. Denne historien er lang, men slik den blir fortalt er den kanskje i korteste laget. Tegnestilen er enkel og allikevel er historien uhyre effektivt formidlet. Man følger Buddha fra fødsel til død(?) og får en innsikt inn i Buddhisme jeg ikke hadde før jeg leste denne serien. Denne serien inneholder alle elementer en god historie skal ha og beviser at Osamu Tezuka er en av de største tegneserieskaperne gjennom tidene.

De mislykkede superheltene 2 (se nedenfor)

Medlemmene i Doom Patrol er Cliff Steele, tidligere racersjåfør, nå en hjerne i en robotkropp. Crazy Jane og hennes utallige forskjellige personligheter med forskjellige evner. Rebis som er en sammensmelting av tre individer, i mangel av en bedre forklaring. Og til slutt den apelignende unge piken Dorothy. Lederen sitter i rullestol og er universalgeniet Niles Caulder, ikke helt uten sine svin på skogen. Dette er ikke de standard superheltene en møter i de fleste andre superheltserier. Når en da nevner skurkene de møter blir det enda større forskjeller. The Brotherhood of Dada, The Scissormen og Red Jack. Sistnevnte ser seg selv som en blanding av Jack the Ripper og gud.
Morrison benytter seg av William Burroughs cut-up teknikk og låner ideer av bl.a. Jorge Luis Borges. Og alt dette skjer i de 6 første heftene han skrev. De er samlet i boken Crawling from the Wreckage, som biblioteket har. Resten av de 46 heftene han skrev er samlet i ytterligere 5 bøker som vil bli kjøpt inn på nyåret. Jeg kjøpte Crawling from the Wreckage i butikken Hva Berghulen gjemte i Bergen i 1992. Jeg skjønte til å begynne med ikke bæret av hva denne serien gikk ut på. Det eneste jeg skjønte var at dette var så bra at jeg ikke hadde lov til ikke å lese den ferdig. Etter utallige forsøk på å få hjernen til å virke forstod jeg til slutt tilstrekkelig. Serien er mer tilgjengelig nå siden det Grant Morrison gjorde først er adoptert av andre tegneserieforfattere. Dette er en serie som også kan leses av alle de som finner vanlige superheltserier ikke annet enn infantile. Beware the Candlemaker !

Tusen og to netter ?

Handlingen i Cairo fører fem fremmede mennesker sammen. De er en amerikansk/libanesisk ung mann, en kvinnelig israelsk soldat, en egyptisk journalist, en ung kvinne fra California og en hasjsmugler. Sammen møter de en Djinn og en ond magiker som begge er ute etter en Hookah (vannpipe). De kommer og over Nilen under Nilen. Dette skjer med nåtidens Kairo som en viktig del av historien. Arabisk og egyptisk mytologi får også en viktig plass i denne historien. En underholdende og annerledes høk over høk historie. Den er skrevet av tegneseriedebutanten G. Willow Wilson. Hun er tidligere journalist og har jobbet som det i Kairo. Tegningene står tyrkiske M.K. Perker for og de er i svart-hvitt. Han har hatt illustrasjoner i en rekke amerikanske tidskriter og er en av Tyrkias mest anerkjente tegneserietegnere. Sammen samarbeider de nå med det månedlige heftet Air, utgitt på Vertigo.

De ikke fullt så gode gamle dagene

Incognegro er den betegnelsen som ble brukt på de afroamerikanske menneskene som var så lyse i huden at de kunne gi seg ut som ”vanlige” hvite. En snakker her om første halvdel av tjuende århundret. Eller rettere sagt forfatteren Mat Johnson gjør det i tegneserieromanen Incognegro ( Vertigo 2008 ). Hovedpersonen er akkurat så lys i huden at han, som journalist, bl.a. kan dokumentere lynsjinger i Sørstatene. Han bor ellers i New York inntil han en dag får beskjed om at broren sitter fengslet for mordet på en hvit kvinne i hjembyen langt nede i Sørstatene. Her begynner den virkelige historien om rasehat, innsnevret småbymentalitet, moonshine og et annerledes mordmysterium.

Mat Johnson har allerede utgitt to romaner ( Drop og Hunting in Harlem ) og faktaboken The Great Negro Plot. Han debuterte som tegneserieforfatter med miniserien Hellblazer Special : Papa Midnite i 2005. Warren Pleece er en britisk tegneserietegner som lenge har jobbet for DC Comics og da særlig Vertigo. Hellblazer, The Invisibles, Life Sucks (denne har barne- og ungdomsavdelingen) og True Faith med Garth Ennis.

De mislykkede superheltene 1

Jeg har alltid hatt sansen for superhelter. Ikke fordi jeg ville være lik dem, men fordi de var så fjernt fra den virkelige verden. Når en er liten og småfeit trenger en å drømme seg bort. Tidlige serier jeg husker er Rommets Helter tegnet av Mike Grell, 1975 årgangen med Supermann, Lynvingen/Batman tegnet av henholdsvis Jim Aparo og Neal Adams og i 1978 når Marvel-seriene endelig kom på norsk igjen og i farger. Jeg aner ikke hvor mange superheltserier jeg har lest opp gjennom årene, men det er en god del. Av en eller annen grunn er de ikke like spennende nå.


En superheltserie som er like interessant nå, som da den kom i 1988, er Doom Patrol skrevet av Grant Morrison.Doom Patrol dukket første gangen opp i 1963 i bladet My Greatest Adventure og ble lansert som den første superheltgruppen bestående av, for å si det på nynorsk, misfits. Det kom rundt 35 hefter før hele Doom Patrol døde i 1968. Litt av dette ble og utgitt på norsk. Så spoler vi frem til 1987 og gjenoppstandelsen er et faktum. Paul Kupperberg var forfatteren og alt han rører ved blir ikke til gull. Etter 18 hefter var det duket for en ny forfatter og ,den da 28 år gamle, Grant Morrison var den foretrukne. Han hadde tidligere erfaring fra Marvel UK og 2000 A.D. Og han hadde allerede gjenopplivet Dc`s Animal Man. Herfra skulle superheltgenren aldri bli den samme …..

Tegneseriejournalisme

Joe Sacco er født på Malta i 1960 og siden begynnelsen på nittitallet har han vært med på å gjøre tegneserier mer aktuelle som reportasjer fra konfliktområder og seg selv i rollen som tegneseriejournalist. Han laget Palestine, denne har biblioteket både på engelsk og norsk, etter å reist rundt i området og intervjuet mennesker fra begge sider. Etter dette reiste han til krigen i Bosnia og det resulterte i Safe Area Gorazde, The Fixer : A story from Sarajevo og den jeg skal snakke om : War`s End. Krigen i Irak har han også laget serier om. Han har fått tegneseriereportasjer publisert i magasiner og aviser, som Time magazine, Harper`s magazine og The Guardian. Han er også fast tegner i Harvey Pekar`s American Splendor.


War`s End : Profiles from Bosnia 1995-96 består av to historier. I den første intervjuer Sacco kunstneren og soldaten Soba i Sarajevo og forteller om hans opplevelser under krigen og hvordan freden har gjort, om noen, forskjell. Sacco selv ser tilbake på Sarajevo under beleiringen og hvordan han ser byen og menneskene i etterkant. Den andre historien er om når han og to andre leter etter den da etterlyste Karadzic. De får et tips om at han skal være tilstede under en gudstjeneste og får også vite sted og tid. De setter ut for å prøve hva hele FN styrken ikke klarte. Nemlig å finne Kardzic En lignende historie ( The Hunting Party) kom på kino i fjor med Richard Gere i hovedrollen. Begge historiene er glimrende illustrert og Sacco er en fremragende formidler av det viktige i historiene. Og det at tegneserier kan være aktuelle og belyse konflikter på en annen måte enn gjennom for eksempel tv-ruten.

Blomster med superkrefter

I 1989 stod jeg i, en nå nedlagt, tegneseriebutikk på Breitorget. Jeg hadde akkurat hundre kroner igjen av en altfor liten lønning . Jeg stod og vurderte to forskjellige miniserier på tre hefter hver. Det som var utslagsgivende var å få så mye tegneserier som mulig for pengene. De to seriene var Timothy Truman`s Hawkworld og Black Orchid av, for meg ukjente, Neil Gaiman og Dave McKean. Heldigvis valgte jeg Black Orchid. Hawkworld har jeg kjøpt i ettertid og den var ikke så bra. Black Orchid var Neil Gaiman`s første tegneserie på DC Comics. Hva som skjedde etterpå vet vel de fleste, for eksempel The Sandman. Figuren Black Orchid ble skapt i 1973 og hadde noen få og sporadiske opptredener i forskjellige blader.

Gaiman ble gitt, i likhet med Alan Moore ( SwampThing), Peter Milligan (Shade the Changing Man) og Grant Morrison (Animalman og The Doom Patrol), en gammel karakter og frie tøyler m.h.t. hvordan historiene skulle bli. Dette var begynnelsen på the british invasion i amerikanske tegneserier. Og det at de store forlagene laget serier for andre enn fjortis gutter. Black Orchid utmerket seg også med Mckean`s malte sider. Dette var en nyskapende superheltserie og ennå holder den mål. Lex Luthor var virkelig ond og Arkham Asylum hadde aldri blitt skildret mer realistisk. Hovedpersonen har gått fra å være et menneske til noe mer likt en menneske/plante med uante krefter, ikke ulik Swamp Thing, og i løpet av historien dukker da også Swamp Thing opp. Det samme gjør Batman. Serien var helt klart verdt den uken jeg gikk blakk etterpå.

Av og til blir man et bedre menneske av å lese tegneserier

Man kan mene hva man vil om tegneserieromaner, men man kommer ikke utenom at noen blir vel navlebeskuende. En bok som ikke er det er Bryan Talbot`s The Tale of One Bad Rat (biblioteket har den på dansk og da heter den Den Uartige Rotte). Hovedpersonen er den unge jenta Helen Potter, som er på flukt fra farens grove overgrep og morens avvisning av henne. Den avdøde barnebokforfatteren Beatrix Potter har en helt spesiell plass hos Helen og hun er på vei til dennes fødested. Under reisen møter hun flere som gjerne vil hjelpe, men Helen har allerede mistet evnen til å stole på andre. Jeg leste denne serien for over 10 år siden og ble slått ut av hvordan denne enkle fortellingen virket så sterkt. Hvordan en tegneserie kunne behandle et så viktig emne og gjøre det så riktig. Denne tegneserien er sånn at en bør ha lest den.

Bryan Talbot har vært en av Storbritannias viktigste tegneserieskapere siden sent syttitall. Han er også kjent for seriene om Luther Arkwright han har tegnet en rekke serier for andre ( bl.a Sandman) og den fantastiske tegneserien Alice in Sunderland, som vil bli omtalt senere.

En Aardvark som pave ?

Senere skal jeg snakke lengere om Dave Sim og hans, til tider, geniale serie Cerebus the Aardvark. Bok 1 til bok 7 har biblioteket bestilt. Geniale Melmoth som forteller en historie spunnet rundt Oscar Wildes siste brevvekslinger. Jakas story som er en av de beste kvinneskildringer forfattet av en kvasifilosofisk kvinnehater. High Society og Church and State I og II som bare er, i mangel av en bedre formulering, hysterisk morsomme og tankevekkende. Allikevel mer om dette senere.

Howard Cruse

Tegneserier har hovedsaklig vært en foreteelse for de av oss som er mer enn litt nerdete. Allikevel deler vi mange av de samme fordommene som de mer ”normale”. En av disse er en altfor utviklet skepsis til de med sansen for det samme kjønn. Homofile og lesbiske tegneserieskapere var lenge forvist til utkantene av tegneserieverdenen. En som har stått på barrikadene og kjempet for at han og likesinnede skulle få sin rettmessige oppmerksomhet er Howard Cruse. Med stripen Wendel ,om en ung idealistisk homofil mann, og redaktør av Gay comics som de mest synlige eksemplene. Fra begynnelsen på 90-tallet begynte han på tegneserieromanen Stuck rubber baby. Dette er en selvbiografisk fortelling hvor hovedpersonen ser likheten mellom kampen for de fargedes rettigheter i USA og kampen for homofiles rettigheter. Dette fordi han arbeider som en av mange hvite frivillige for borgerettssaken og har akkurat innfunnet seg med sin homofile legning. Dette foregår selvsagt i Sørstatene bare for å gjøre tingene enda vanskeligere. Tegneserien er spesiell på grunn av temavalg, tegninger og fordi den forteller en veldig viktig historie om noe som skjedde for ikke så altfor lenge siden. Altfor få har lest denne tegneserien !

Tegneserier som virker dempende på min kynisme. Cosey del 1

I 1986 lå Torgersen bokhandel ennå i Kirkegata og de var blant de første i Stavanger til å satse på tegneserier for voksne. Der kom jeg over en albumserie på dansk og som på toppen av det hele var på tilbud. Dette var Coseys serie om Jonathan. En ung sveitsisk mann og hans opplevelser i Tibet og Nepal. Hvert album kom med lyttetips en kunne høre mens en leste det. Jeg tror aldri jeg kommer til å lese den perfekte tegneserien (ikke det at jeg tror den fins) , men dette var og er en av de beste seriene jeg noensinne har lest. Det er ikke noe eksakt å si om serien annet enn at alt stemmer. Tegningene, stemningen, karakterskildringene, den fantastiske naturen, medmenneskeligheten og det at Cosey (Bernard Cosendai ) er en knakende flink tegneserietegner. I serien om Jonathan er det nå kommet 14 album og biblioteket har en håndfull.


Året etter startet den første norske tegneserieboomen. Store bokforlag utga tegneserier og avisene, særlig Dagbladet, anmeldte dem. Alt var fryd og gammen og tegneserier var ”kunst”. Det virkelig positive med det hele var at en fikk veldig bra tegneserier for en billig penge på salget noen år senere. I 1987 kom også Coseys På sporet av Peter Pan på norsk i to album. Her er handlingen lagt til et forlatt sveitsisk høyfjellshotell høyt oppe i alpene. Hovedpersonen er på leting etter sin savnede bror og treffer bl.a. en sjarmerende falskmyntner og en mystisk ung kvinne. Et kirketårn av gull i en landsby begravd av is og faren for sneskred er og med på å prege handlingen. Igjen får Cosey vist sin fenomenale fortellerevne og hans beskrivelser av hjemlandets natur er uovertrufne. En ekstra bonus er introduksjonen hvor han viser deler av kildematerialet han brukte. Helt annerledes enn Jonathan-serien, men like fullt fantastisk bra.

Huset Caza bygde

En gang for 100 år siden, eller tidlig åttitall i vanlig tidsregning, når fransk/belgiske tegneserier ennå var verdens beste og Seriespesial endelig begynte gi ut noe annet enn Dc Thompson-serier (noen som husker Stålhånden ?). Da var det jeg fikk muligheten til å lese Claude Auclairs Simon fra floden, Tartempions Mannen med den myke hatten og ikke minst Cazas Fantasier fra forstedene. Caza, eller som han virkelig heter Philippe Cazamayou, ble født i 1941 i Paris. Etter en tid innenfor reklame startet han sin tegneseriekarriere i 1970. I 1975 kom historiene som utgjør albumet Fantasier fra forstedene. Her harselerer han med drabantbylivet og har gitt sitt alter ego rollen som fornuftens stemme. Hverdagslige scenarier blir snudd på hodet og resultatet er til tider utrolig fornøyelig. Caza har alltid vært litt alternativ i sin måte å se ting på og han har vel aldri helt gitt slipp på tankegodset fra hippiebevegelsen. Dette preger i større grad hans utgivelser etter denne. Når han og er en slik fantastisk tegner blir det et nokså minimalt ankepunkt mot serien/e. Svart-hvitt var min tidlige ungdoms Caza. Nå kan han heldigvis leses i sine originale farger.

Horror i svart-hvitt

Guy Davis har i karrieren jobbet for mange amerikanske forlag. Mest kjent er han vel for arbeidet med Matt Wagner og Steven Seagle`s Sandman Mystery Theatre utgitt på Vertigo. Han illustrerer også Mike Mignola`s B.P.R.D.-serie på Dark Horse. Han har selv skrevet og tegnet serien Baker Street utgitt av Caliber comics og siden 2000 har han og jobbet med The Marquis. Dette har til nå ført til utgivelsen av 2 bøker. The Marquis : Danse Macabre og The Marquis : Intermezzo. Begge disse har biblioteket.

Handlingen i The Marquis er lagt til landet Venisalle. Dette har klare likhetstrekk med 1700-tallets Frankrike. Når en ser bort fra monstrene, anakronistiske maskinpistoler og det faktum at magi er et faktum. Grufulle mord, maktkamp og en overivrig kirke med medfølgende inkvisitorer er elementer i handlingen. Og midt i dette er den mystiske The Marquis. Serien er tegnet i svart-hvitt og dette bare forsterker uhyggen i historiene. Før jeg leste denne serien var ikke alt for begeistret for Guy Davis, men etter å ha lest disse to bøkene har jeg, for en gangs skyld (?), skiftet mening. Kan bare anbefales !

Y-The Last Man

Y-The Last Man ble avsluttet med hefte nr. 60 tidligere i år. Disse er samlet i 10 tradepaperbacks som biblioteket endelig har fått komplett. Dette er en av de seriene som har høstet flest lovord fra kritikerne de siste årene. Og som jeg ser det med rette. Historien om Yorick som overlever katastrofen som utsletter alle andre menn enn ham og ferden for å finne den eneste kvinnen han vil ha, forloveden Beth. Gjennom hele historien kan en innbille seg at det vil dukke opp en happy ending. Så kom bok 10 og så var det jommen ikke tilfellet. Allikevel en, i mangel av en mer velegnet klisje, verdig slutt. Og med et streif av optimisme til slutt.

Forfatteren av denne serien, Brian K Vaughan, er født i 1976 og har allerede gjort seg bemerket innenfor tegneseriemediet. Dette med serier som Pride of Bagdad, Marvel comics The Hood, Buffy the Vampire Slayer : Season 8 og den mest nyskapende superheltserien siden F. Miller og A. Moore, nemlig Ex Machina. Sistnevnte er kommet i 7 tradepaperbacks og biblioteket har alle. Innenfor TV er Vaughan fast manusforfatter på Lost fra og med sesong 3.
For å oppsummere er Y-The Last Man en serie en bør ta seg tid til å lese og så skal jeg komme tilbake til Ex Machina ved en senere anledning.

Joe Kubert`s Tarzan

Når jeg var sånn ca 7 år stod jeg inne på Bruns bokhandel i Trondheim. Jeg var der sammen med min mor, som skulle finne nye kriminalromaner på engelsk. Jeg kjedet meg ganske katastrofalt inntil jeg så noe i en bokhylle. En stor innbundet hvit bok med et bilde av Tarzan og noen av mennneskeapene på forsiden. Gledesstrålende tok jeg boken med bort til min mor og fikk straks beskjed om at noe så dyrt kunne jeg ønske meg til jul. Siden dette var mitt i sommerferien og jeg hadde en gullfisks kort/langtidsminne fikk jeg noe helt annet den julen. Boken, fant jeg senere ut, var tegnet av Joe Kubert(Joe Kubert School of Cartoon and Graphic Art).

Hans tegninger dukket jevnlig opp i de vanlige Tarzan-bladene på syttitallet. Denne boken var en komplett gjenfortelling av hvordan Tarzan ble Tarzan. Ved siden av Hal Foster (Prins Valiant), Burne Hogarth og Russ Manning (Magnus Robotdreper, Star Wars bl.a.) er Joe Kubert den fremste tegneren av Tarzan. Grunnen til at jeg nevner dette er at biblioteket nå har fått Joe Kubert`s samlede Tarzan-serier utgitt i tre bind på Dark Horse comics. Tegneseriehistorie, Joe Kubert`s geniale tegninger og en usedvanlig høy mimrefaktor bør gjøre dette til nødvendig lesning for de aller fleste.

Gamle og nye favoritter Del 1

Milton Caniff var en underlig skrue. Med håpløse høyre vridde politiske oppfatninger, som med alderen ble stadig brunere i kantene. Når en ser bort fra det var han en av de største tegneserieskaperne noensinne. Mange regner hans beste prestasjoner ble gjort mens han tegnet og skrev Terry and the pirates i perioden 1934 til 1946. En eventyrstripe hvor mye av handlingen utspiller seg i sør-øst asia. Helten er den unge Terry som med hjelp av journalisten Pat Ryan og ,den nå i våre dager rasisistiske fremstillingen av, kineseren George Webster Confucius. En serie som har det til felles med gode guttebøker at underholdningen var det viktigste. Briljant tegnet og fortalt.

I 1947 startet Caniff en ny serie, nemlig Steve Canyon. Denne holdt han på med frem til sin død i 1988. Handlingen er fremdeles lik den i Terry and the pirates, men historiene blir fortalt til et mer voksent publikum. Og Steve Canyon, først som lasteflypilot og senere som offiser i luftforsvaret får oppleve en rekke eventyr verden rundt. Og hvor han treffer en del virkelig frigjorte kvinnelige skurker. Etter hvert skjer dette samtidig med at kommunismen utgjør en stadig større trussel for demokratiet and the american way. Dette er det tidstypiske ved serien som i ettertid kan virke ganske søkt og unødvendig hatsk. Allikevel må en se bort fra dette og lese tegneseriekunst , nesten uten sidestykke.

William Messner-Loebs er best kjent som tegneserieforfatter. Han har hatt ansvaret for flere av de store titlene hos DC, bl.a. Wonder Woman og The Flash. Han var og manusansvarlig for Sam Kieth`s geniale Maxx. Disse lagde også sammen den underfundige Epicurus the sage.
Han har og tegnet sine egne serier. Et eksempel var den kortvarige serien Bliss Alley (kun 2 hefter). Hans lengste serie fra 80-tallet var Journey : The adventures of Wolverine MacAlistaire. De 27 heftene boken inneholder ble utgitt på Dave Sim`s Aaardvark-Vanaheim (Cerebus) og Fantagraphics. Serien er jordnær og en veldig menneskelig skildring av livet som pelsjeger i amerika på 1700-tallet (hovedpersonen er vel heller ikke den mest vellykkede og kommer ikke i samme divisjon som Daniel Boone og Davy Crockett). Den samme menneskelige skildringen omfatter også de opprinnelig beboerne av disse landområdene, nemlig de forskjellige indianerstammene han kommer i kontakt med. Dette er en serie hvor adrenalinen ligger på et stabilt nivå og hvor handlingen forløper like naturlig som naturen den skildrer. En serie for refleksjoner og som man blir glad av å lese og for å ha lest.

Antologiserien Flight har til nå kommet i fem bind. Biblioteket har fire . Dette er en antologi hvor unge, og ennå forholdsvis ukjente, tegneserieskapere får fritt spillerom. Disse tegneserieskaperne viser et oppkomme av kreativitet og ren skapende glede. Scott McCloud sier i forordet til bok 1 at å lese disse gjør en trygg på tegneseriens fremtid. Tematisk er det et enormt sprik og det til det positive. Fra vare oppvekstskildringer, dystopiske beskrivelser, fantasy, humor og usentimentale hjerte / smerte betroelser. Dette er to antologier hvor, i motsetning til de fleste andre jeg har lest, så godt som alt er av interesse. Dette er bøker en bør unne seg å lese og bli positivt overrasket av hver ny fortelling.

Cyril Pedrosa`s Three Shadows er , i mangel av en bedre beskrivelse, en fabel. Historien om en far og sønns flukt fra de tre skyggene og konsekvensene av hva som vil skje hvis de blir innhentet. Flukten går over sjø og land og det mangler ikke dramatikk. Pedrosa har en strek som får en til å sammenligne med en animatør. Fortellerevnen hans har også mye til felles med det som er bra i tegnefilmer. Det at han bl.a. har jobbet for Disney kan ha noe med dette å gjøre ? Denne tegneserien er i hvert fall en av de bedre jeg har lest i år. Og et eksempel på at svart/hvitt tegneserier kan være mer fargesprakende enn de fargelagte.

Neil Gaiman har samarbeidet med Dave McKean siden midten av åttitallet (Violent Cases var deres første tegneserie sammen) og de har laget en rekke bøker sammen og noen få tegneserier ( Black Orchid, Mister Punch). Dave McKean laget alle forsidene til Sandman og de har og samarbeidet om å lage filmen Mirrormask. Nå har biblioteket endelig fått det som uten tvil er det beste de har gjort sammen : Signal to Noise. Historien om den kreftsyke

filmregissøren (jeg har lest et sted at han skal være basert på den russiske regissøren Sergei Eisenstein, allikevel litt usikker på om det stemmer) som ser sin siste film i tankene, vel vitende om at han aldri vil få gjort den ferdig. Denne serien gikk opprinnelig som fortsettelsesserie i ,det nå nedlagte, engelske magasinet The Face. Serien er nyskapende på så mange områder og historien i historien er tragisk og tankevekkende. En tegneserie en blir smartere av og imponeres over.

Thomas Ott er noe så sjeldent som en sveitsisk tegneserieskaper (den eneste andre jeg kommer på er Bernard Cosendai a.k.a. Cosey). The Number er en svart/hvitt serie fortalt uten ord. Historien begynner i en dødscelle og denne dødsdømte fangens nummer. Bøddelen finner det og ser hvordan det hjelper ham med å forbedre sitt miserable liv midlertidig. Dette nummeret er den røde tråden som binder historien sammen. Tragedier og vold er noen få av de følgene dette nummeret bringer med seg. Tegningene er mørke og kler historien nærmest perfekt. Enda et eksempel på hvor internasjonal tegneseriene er blitt og hvor kjekt det er å oppdage ”nye” talenter (Ott er født i 1966 og er det samme året noen jeg kjenner veldig godt og er)