Jeg skrevet mye om amerikanske serier i det siste og tenkte å endre litt på det i dag. Så jeg gikk bort til bibliotekets tegneseriesamling og fant tre litt annerledes mangatitler. Jeg har skrevet om
Yoshihiro Tatsumi tidligere og hans sosialrealistiske mangaserier og
Seiichi Hayashi`s Red Colored Elegy. Begge disse skiller seg veldig klart fra det som kan kalles hovedtrendene innen manga. Det gjør også disse og den første blir straks nevnt nedenfor.
Første februar var det ti år siden jeg begynte å jobbe på Stavanger Bibliotek. Da var det følgende mangatitler på hyllene : De seks første samlingene av Blade of the Immortal, en samling og to enkle hefter i
Otomos Akira serie og Mr. Arashi`s Amazing Freak Show av
Suehiro Maruo. Biblioteket har nå Akira komplett, om ikke annet. Maruo er en meget meritert mangaskaper, men tilhører de som går under betegnelsen muzan-e, som viser til at seriene beskriver seksuelle og voldelige temaer. For de som har hørt
John Zorn`s
Naked City og sett illustrasjonene som er i albumheftene vet kanskje hva dette betyr. Mauro har da også illustrert de fleste av Naked City`s utgivelser. Han har ikke fått mange av sine serier oversatt til språk som kan leses av oss her i vesten. Det er kommet fire samlinger på engelsk, tre er utgitt i Brasil mens han i hjemlandet har gitt ut serier siden helt tidlig 80-tall.
Historien i Mr. Arashi`s er om en ung pike som blir foreldreløs og som blir med et omreisende freak show. Her blir hun meget stedmoderlig behandlet inntil en dverg, som er freak showets magiker, kommer henne til unnsetning. Historien baserer seg på en tradisjonell japansk fortelling og er også filmatisert. Den japanske tittelen er Shōjo Tsubaki og som oversatt betyr kameliapiken. Tegningene til Maruo er mer vestlig inspirert enn det en ser i de fleste mangaserier. Han tar videre denne nokså enkle fortellingen og tilfører en rekke surrealistiske elementer. Noe som ikke medfører altfor mange problemer når de fleste karakterene ikke kan sies å være representanter for det gjennomsnittlige. Det blir en annerledes leseopplevelse og jeg synes å huske at jeg hadde problemer med å lese den første gangen jeg prøvde. Til slutt viste det seg verdt strevet. Så er det bare å nevne at det er en grunn til at Maruo beskrives som en muzan-e.
Det er mange ting en kan bekymre seg for eller bruke for mye tid å gruble på. En av tingene jeg ikke har brukt noe som helst energi på er hvor mange brasilianske tegneserieskapere jeg kjenner til. Det er Mike Deodato(Deodato Taumaturgo Borges Filho) som hadde sitt gjennombrudd som tegneren av William Messner-Loeb`s utgave av Wonder Woman på midten av 90-tallet. En annen er Leo og hans science fiction albumserie Aldebaran. Og nå er det tvillingene Gabriel Ba og Fabio Moon(begge født i Sao Paulo 1976). Ba ble jeg oppmerksom på når han illustrerte My Chemical Romance vokalist Gerard Way`s tegneserieprosjekt, The Umbrella Academy, for noen år siden. Det er faktisk en rett underholdende serie sammenlignet med den likegyldige emosuppen Way og bandet hans insisterer på å servere. En kunne muligens også si at Ba har latt seg inspirere av Kevin O`Neill når det kommer til denne serien. Vel verdt å lese er i hvert fall de to samlingene som er kommet til nå. 
Ba og Moon har tidligere gitt ut serier sammen og i fjor kom den 10 hefters mini/maxiserien Daytripper ut på Vertigo. Denne serien har fått så mye positiv omtale at når den samlede utgaven kom tidligere denne måneden kjøpte jeg den sporenstreks(jeg har selvfølgelig også bestilt den inn til biblioteket). Jeg har alltid vært veldig skeptisk til noe det skrytes mye av, men med Daytripper er det en av de gangene hypen virkelig stemmer. 
Hvem av brødrene som gjør hva er vanskelig å finne ut av. Det enkleste blir å si at begge gjør alt. Det eneste en kan fastslå er at denne historien ikke blir fortalt lineært. Hvert hefte forteller om en av disse spesielle dagene et hvert menneske opplever i løpet av et liv. Og historien hopper frem og tilbake i tid. Var vår hovedperson, Brás de Oliva Domingos, 11 er det hans første kyss. Han er 41 og hans førstefødte er i ferd med å bli født og hans egen far sliter. Brás sitt forhold til faren er heller ikke enkelt. Faren er feiret og berømt forfatter og han selv har ambisjoner om å skrive noe mer og viktigere enn de nekrologene han skriver for en av de større avisene. En annen historie er når Brás tar opp letingen etter bestevennen som valgte å forsvinne.
Alle fortellingene har en definitiv avslutning, utenom den ene hvor alt er mye mer åpent, og en undrer hvorfor. Med dette aner en og den innflytelsen den magiske realismen har hatt på historien. Hvordan forholder jeg meg til denne serien. Jeg har reist lengre via tegneserier enn jeg har i den virkelige verden. Ba og Moon gir en et personlig reisebrev gjennom et helt liv og hvor en får se hvilke dager som var viktige og hvorfor. Fortalt på en måte som berører og rører meg i hvert fall. Daytripper var en serie jeg gledet meg til å lese, hvor jeg redd for å bli skuffet og hvor selve serien langt overgikk mine forventninger. 
Miniserien kom i 1999 og året etter kom serien. På samme måte som med The Sandman kom det i alt 75 vanlige hefter og et hefte utenom. Nå vet jeg ikke om jeg skal gjøre det samme med gjennomgangen av Lucifer som det jeg gjorde med The Sandman, men jeg får se. Det jeg ikke helt skjønner var at jeg ventet i to og et halvt år før jeg begynte å abonnere på den. Lucifer : Devil in the Gateway er den første samlingen som ble utgitt. Den inneholder miniserien og heftene 1-4.
Lucifer er arrogant, manipulerende og hensynsløs på en litt sjarmerende måte. Noe en lett blir når en er blitt kastet ut av himmelen og regjerer over et helvete i utall millennier. I begynnelsen av miniserien får Lucifer`s nattklubb Lux besøk av en lite ønsket gjest. Han er The Word`s (les gud) utsendning og er kommet for å be Lucifer utføre en tjeneste og han spør på vegne av sjefen. Lucifer svarer motvillig ja og krever å bli betalt med et Letter of Passage. Dette vil senere bli en sentral del av handlingen i serien. Problemet som trenger en løsning er at noe eller noen har begynt å innfri forskjellige menneskers høyeste ønsker og at dette vil få alvorlige konsekvenser for den guddommelige status quo. Når det viser seg at det er en av de eldre gudene som står bak blir problemet enda verre. Lucifer trenger å komme til den første verdenen og for å klare det trenger han en guide hvis forfedre har gått denne veien tidligere. 
Og slik starter det som siden er blitt en av de aller beste seriene utgitt på Vertigo. Den tåler vel sammenligningen med The Sandman, når en ser bort fra at Carey`s Lucifer er mye mørkere. De tre heftene i miniserien er nydelig malt i akvarellaktige farger Scott Hampton. Det er bare han og John Bolton som virkelig mestrer dette i seriesammenheng. Resultatet er i alle fall utsøkt. Serien starter i hvertfall meget lovende når en gruppe japanske guddomeligheter har skumle hensikter m.h.t. Lucifers avkappede vinger. Disse fire første heftene er tegnet av britiske Chris Weston. De som senere endte opp med å tegne den månedlige serien var Dean Ormston, Ryan Kelly og Peter Gross. Gross ble til sist den som endte opp med å tegne de fleste heftene senere ut i serien. Carey og Gross har siden fortsatt samarbeidet med den aldeles glimrende The Unwritten. 
Dysart/Ponticelli : Unknown Soldier : Easy Kill bok 2
Underworld er tegneserieversjonen av filmen med samme navn. Forholdsvis ukjente navn som står bak adapsjonen og dette er en film jeg aldri tok meg bryet å se, men jeg har på følelsen det var flere andre som har sett den. Det er også tegneserieversjonene av de tre første episodene i Star Wars serien. Det en kan trøste seg med her at de kan umulig være dårligere enn filmene. Shadows of the Empire, Empire`s End og Splinter of the Mind`s eye holder den samme høye kvaliteten Dark Horse Comics har blitt kjent for. Når det kommer til Books of Magic, Underworld og Star Wars seriene er de gaver fra en navnløs velgjører og jeg er meget takknemlig 
McBride, Oprisko/Postic, Marinkovich : Underworld
Ax-The Cutting Edge of Manga
DC gjorde to forsøk. Først ute var DC Graphic Novel som startet i 1983 og avsluttet etter 7 album i 1986. Deretter kom DC Science Fiction Graphic Novel serien i 1985, som også gikk inn etter 7 utgivelser. Sistnevnte var en serie med adapsjoner av kjente science fiction forfattere, noe en kan se på listen nedenunder. Av disse syv har jeg bare tre selv. Både jeg biblioteket har den danske utgaven av Hell On Earth(en av de tegneseriene som har vært på biblioteket lenger enn meg, men som ikke har vært utlånt på snart 6 år). Det er en av disse to andre jeg har tenkt på en del i det siste. Og det er heller ikke Demon With a Glass hand selv om Marshall Rogers tegnet. 
Nei, det er The Magic Goes Away. Første gangen jeg leste denne novellen var i en av Isaac Asimov`s antologiserier. Jeg var mektig imponert av kombinasjonen vitenskap og fantasy. Senere leste jeg også novellen What Use is a Glass Dagger som kronologisk kommer før. I forrige uke fant jeg ut at tegneserieversjonen av Star Wars : Attack of the Clones Episode II var tegnet av Jan Duursema. Og da syntes jeg litt synd på henne. Hun er født i 1954 og begynte å gjøre seg bemerket på 80-tallet. Hun har tegnet en rekke titler for både DC og Marvel, har de siste årene jobbet for Dark Horse med Star Wars og hvor hun skal ha skapt et par av de mer perifere figurene. Hun er gift med serietegneren Tom Mandrake og min personlige favoritt av alt det han har gjort er The Spectre, i samarbeid med John Ostrander, som kom på slutten av 90-tallet. 
Larry Niven er et av de menneskene jeg med sikkerhet vet er mer konservativ enn meg. På 80-tallet var han og Arthur C Clarke to av medlemmene i Ronald Reagan`s tenketank som skulle komme opp med ideer for å virkeliggjøre Reagan`s versjon av Star Wars. Han er kanskje mest kjent for Ringworld serien og har skrevet en rekke halvgode bøker i samarbeid med Jerry Pournelle. Men med The Magic Goes Away skjøt han innertier. Glass Dagger er også glimrende og siden har han utvidet denne historien i to romaner, igjen sammen med Pournelle.
I The Magic er en i en verden som har vært styrt av trollmenn. Nå har det seg slik at disse har prestert å bruke opp all magien eller manaen som er igjen. Dermed nærmer det seg raskt slutten på denne epoken og en definitiv ende på trollmennenes herredømme. Magikeren The Warlock og hans assistent Clubfoot er historiens hovedpersoner. Disse er på vei til det eneste stedet hvor en ennå finner rester av mana. The Warlock har nemlig en ide om hvordan en kan fornye manaen. En som allerede har tenkt utenfor boksen er necromanceren Wavyhill. Det hele topper seg når The Warlock`s plan blir satt ut i livet. Duursema tegner dette så bra at på 80-tallet kunne jeg ikke ant at hun var av det motsatte kjønn. Jeg ville heller ikke trodd at kvinner kunne tegne så bra serier. Nå vet jeg litt bedre. Det eneste jeg har å utsette er at historien blir litt for komprimert, men det er på ingen måte skjemmende for helheten. Hvis en ikke allerede har dette albumet kan en skaffe det på nettet. Det er verdt bryet, men det vil koste et sted mellom 20 og 40 dollar pluss frakt. 
Når en tenker på Japan kan en ikke la være å undre seg over hvordan et samfunn kunne bli så militarisert. Allikevel har dagens Japan forbausende strenge våpenlover. Noe Kazuichi Hanawa fikk oppleve. Han ble dømt til fengsel for å ha oppbevart våpen ulovlig. Han fikk tre år og denne opplevelsen har blitt til boken Doing Time. Hanawa var tidligere mest kjent for sine serier fra japansk middelalder, mens Doing Time er beinhard sosialrealisme. Tegningene kan minne om Yoshihiro Tatsumi, men med en større vektlegging på det realistiske. 
Vi følger da Hanawa gjennom hans tre års innesperring i et av Japans lavrisiko fengsler. Allikevel er hverdagen for disse innsatte helt annerledes enn for norske fanger, selv om begge grupper er innesperret mesteparten av tiden. Vi får innsyn i rutinene, introdusert for medfanger og voktere, arbeidsrutiner og hvor viktig det å ha sine private matlagere. Alt dette og mer skildret nøkternt og allikevel med en stor dose humor. Det kan kanskje virke som litt vel mye med en serie på over to hundre sider med dette temaet, men Hanawa klarer å gjøre det interessant hele historien igjennom. Også er det det at dette er de sjeldne innblikkene i en del av en kultur som er hinsides forskjellig fra vår og slikt kommer alltid godt med. I 2002 kom filmatiseringen av serien og som har syv og en halv stjerne på IMDB.com. 
Det er en utbredt oppfatning om at kvinner ikke deltok aktivt i den organiserte krigføringen under 2. Verdenskrig. The Night Witches er et bevis på det motsatte. En russisk skvadron bombefly med bare kvinnelig besetning. Disse bedrev bombinger bare på nattes tid. Det var minst to grunner til det. Først at flyene var så bråkete at de trengte nattemørke for ikke å bli skutt ned med engang og at selve flyene var av en type som ville fått flyforbud under 1. Verdenskrig. Samtidig viser Ennis hvordan forholdene var på andre siden, hos de vanlige tyske troppene. Begynnelsen på slutten hadde startet for dem og ingenting ble bedre. Denne skvadronen opplevde ikke mye ære etter krigen. Allerede i 1946 ble det offisielt besluttet å dysse ned denne delen av den sovjetiske krigshistorien. Det hele er tegnet av Russel Braun og han gjør en forsåvidt skjebelig jobb. 
Den andre historien har tittelen Dear Billy. Formet som et brev fra hun til ham. Hun er sykepleier ved sykehus i Calcutta og han flygeress som kjemper mot japanerne i Burma. Hennes historie er at hun var den eneste overlevende da japanerne massakrerte kvinnelige krigsfanger tidlig i krigen. Han opplevde noe tilsvarende når han kom tilbake til basen etter endt tokt og den var i mellom tiden blitt overtatt av japanerne. Gjennom brevene blir vi fortalt hvordan forholdet mellom ham og henne utvikler seg etter hvert som krigen pågår og en vet med sikkerhet at det blir ingen happy ending. Danske Peter Snejbjerg har illustrert og synes som han har latt seg inspirere vel mye av Steve Dillon. 
Siste historien er om soldatene om bord en Churchill tank de første kaotiske dagene etter landgangen Normandie og forsøket på komme videre fra de små brohodene de allierte hadde opprettet. Tittelen er Tankies og de møter den tyske overlegenheten når det kommer til stridsvogner, spesielt fra Tiger tanksen. Her varierer Ennis fra det brutalt realistiske til det grovkornede ”humoristiske” og det hele er tegnet av Ezquerra. Ezquerra må være den Ennis har samarbeidet mest med, ved siden av Dillon. Dette er også den svakeste av de tre historiene. Allikevel er Battlefields vel verdt å lese og Ennis har muligens tapt seg litt siden War Stories, men han forteller ennå krigshistorier som en virkelig bør lese. 