Dette er nesten en uke for sent og noe jeg vanligvis ikke gjør. Nekrologer bør skrives av de som vet nok om en persons liv og virke for å yte denne full rettferdighet eller en bør kunne lyve overbevisende nok. Jeg kan vel ingen av delene og det som gjør det enda vanskeligere er at denne tegneren aldri har vært en av mine virkelige favoritter. Allikevel er det ingen tvil om at denne serieskaperens særpreg lenge har fascinert meg. 
Gene Colan ble født i Bronx 01.09. i 1926 og døde 23.06. i år. Han hadde da jobbet for en rekke amerikanske forlag siden debuten i 1948. Allikevel var de viktigste seriene han tegnet for de to store. Av alt Colan tegnet for Marvel er hans versjon hans versjon av Daredevil det som står frem som noe av det ypperste(78 av heftene fra nr. 20 til 100 1966-73). Noen av de senere historiene(før Frank Miller overtok som tegner med nr. 158) ble trykket som bi-serie i Atlantic Forlags Hulk tidlig på 80-tallet. Og med det hadde jeg tenkt å nevne noe av det andre utgitt av Colan på norsk. 
I 1984 ga DC ut en maxi-serie på tolv hefter med Jemm Son of Saturn. Denne var skrevet av Greg Potter, tegnet av Colan og rentegnet av Klaus Janson. En historie om Jemm som kommer alene til jorden med sine overmenneskelige krefter og finner vennskap hos en ung gutt. Litt vel mye E.T., men det var lov på 80-tallet. De fire første av disse heftene rakk å bli trykket i de fire siste heftene av utgivelsen Gigant i 1985. 
En av de seriene hvor Colan tegnet flest hefter er Marvel`s Tomb of Dracula. Han tegnet alle de 70 heftene som kom ut mellom april 72 og august 79. Forfatteren var Marv Wolfman og rentegneren Tom Palmer. I perioden 1982-84 ga Atlantic Forlag ut bladet Dracula hvor de trykket disse historiene fra Tomb of, men hvor mange som ble trykket vet bare den som satt og skamredigerte originalene hos Atlantic. Historiene var ikke veldig spennende. Dracula var ond, ond, ond og greide allikevel å komme helskinnet fra de mest ødeleggende, det ville være feil å si livstruende, situasjoner. Tegningene var tidvis glimrende, men det ble for mye av det samme og Dracula forble fullstendig sjarmløs. Jeg hadde de fleste av disse utgivelsene og byttet dem mot noe jeg nå ikke husker. Og jeg synes å huske at jeg hadde gjort et veldig godt bytte. 
Tidlig 80-tall var et lavmål for DC`s superheltserier og i 1982 ble de tre norske seriene Supermann, Lynvingen og Superboy slått sammen til Superserien som kom hver fjortende dag. I de to neste årene ble antall utgivelser halvert til tretten. Colan gikk til DC tidlig på 80-tallet etter en faglig uenighet med Marvel. Hos DC fikk han ansvaret for å tegne Batman og Detective Comics og tegnet vekselsvist hver av titlene og de han ikke tegnet var det tegnerne Don Newton(1934-84)/Dan Adkins som tok seg av. Disse seriene dukket så opp i Superserien i 1984-85. I en av Colan`s historier blir Batman og Robin dødelig betatt av en overjordisk vakker kvinnelig vampyr og i en annen får Catwoman et aldri så lite sammenbrudd. Det som allikevel gjør at Batman historiene fra denne tiden ikke er blant mine favoritter er at historiene i de fleste tilfellene var gjort bedre før. Colan`s tegninger er det derimot ingenting å utsette på. 
I 1984 og 1985 tegnet Colan de to firehefters miniseriene om Nathaniel Dusk. En privatdetektiv i 1930-årenes New York. Skrevet av Don McGregor og tenkt utgitt i norske Thriller fra nr. 6 1990. Slik ble det ikke. Colan og McGregor samarbeidet også på flere andre serier som Ragamuffins og Detectives Inc, men aldri utgitt på norsk. Colan var en av de få amerikanske tegnerne som utviklet sin helt egen særegne tegnestil og det er uendelig trist at han nå sannsynligvis tegner for en helt annen oppdragsgiver. 
Listen over bidragsytere er imponerende og denne antologien er også en av de første gangene hvor serieskapere fra Vest- og Øst-Europa blir publisert i samme utgivelse. De fire første sidene viser to vidt forskjellige murer og er tegnet av ungarske Ilona Kiss. Så følger vi demonstrasjonens utvikling i Tyskland tegnet av Bill Sienkiewicz. Tyskeren Matthias Schulteiss tar et oppgjør med den vestlige kynismen og Milo Manara viser uforbeholden livsglede. Dave Gibbons og Jean-Claude Mezieres har begge sitt å si om kapitalismens fortreffelighet. Serbiske Bane Kerac(Catwoman) forteller historien om den østtyske politimannen. Landsmannen Zeljko Pahek har laget en av sine fabler, men kanskje litt i overtydeligste laget her. De to historiene som virkelig skiller seg ut er Neil Gaiman og Dave McKean`s to sider lange Fire Murer. De har vel knapt gjort noe annet enn bra ting sammen. Og spanske Miguelanxo Prado med Collage over en gjenforening hvor han forteller østtyske Anna Müllers gripende historie. Dette er bare rundt halvparten av bidragene til Muren faller. Hvis en ikke ser det historisk viktige med dette albumet så bør om ikke annet lese det for å kunne få med seg alle de glimrende serieskaperne som ble samlet her. Igjen har biblioteket et litt slitent eksemplar, men det har til gjengjeld ikke vært utlånt siden januar 2002. 
Tilbake i 1987 kom albumet Menneskerettighetene og som inneholdt 6 fortellinger. Her hadde Alberto Breccia(1919-1993), kanskje Sør-Amerikas mest betydningsfulle tegneserieskaper, en fabel om militærets overgrep og sivilbefolkningens evne til å holde ut og slå tilbake. Noe som skjedde både i fødelandet Uruguay og i Argentina hvor han tilbrakte mesteparten av livet. Juan Gimenez, tidligere 
Milo Manara tar med leseren til Venezias storhetstid. Med Dogen og kirkens nesten uinnskrenkede makt. En kunstner har blitt gitt et oppdrag og står med det under Dogens beskyttelse. Han kommer på kant med en av kirkens representanter og disse vet å hevne seg også via andre. Offeret her blir malerens unge og vakre modell. For en gangs skyld får Manara vist sin mer alvorlige side. Annie Goetzingers historie husker jeg bent frem ikke og får ikke sjekket det. Biblioteket mistet sitt eksemplar for 10 år siden og mitt eget har jeg ingen formening om hvor er. Den har i hvert fall ikke gjort noe uutslettelig inntrykk og jeg liker virkelig Goetzinger. Dette albumet ble gitt ut i de fleste Vest-Europeiske landene og i USA kom det i Heavy Metal. Her tar jeg en pause og fortsetter i innlegget del B. 
Først ut er italienske Massimo Rotundo født i Roma i 1955. Etter som jeg kan se er han ikke utgitt på norsk. Han debuterte som serietegner i 1978 og jobbet deretter for en rekke av de store europeiske seriemagasinene. Siden begynte han å produsere erotiske album, bl.a. med serien Ex Libris Eroticis. Her er de tre første utgitt i Bogfabrikkens serie Fanny. Disse er 28 cm, Dekadence og En lystrejse. Jeg hadde vitterlig to av disse og aner ikke hvor de er blitt av. Mulig jeg har lånt dem bort ? Senere har Rotundo jobbet med å adaptere romaner til tegneserier, han har samarbeidet med Pierre Makyo på serien Prediction, tegnet en rekke covere, han underviser ved Scuola Romana del Fumetto i Roma(som han og var med å starte) og han har vært involvert i filmer som skisseartist?/Sketch Artist på filmer av bl.a. Paul Verhoeven og Martin Scorsese. 
Mange av seriene til Rotundo er gjort i svarthvitt og det understreker virkelig hvilken glimrende tegner han er. Det er nesten slik at en kan sammenligne ham med Milo Manara, men det blir bare nesten. Det siste av hans album utgitt på dansk kom i 1985 og har tittelen Detektiven uden navn. Skrevet av Luigi Mignacco som også har skrevet manus til to serier utgitt på norsk, Dylan Dog(5 hefter utgitt på Hjemmet i 1991) og Dampyr(to bøker utgitt av Westwind forlag1995-96). Handlingen er lagt til en ikke navngitt by i USA på slutten av 20-årene. Hit kommer det en ukjent mann og begynner å rote rundt i dette ormebolet denne byen har blitt. En har organisert kriminalitet, streikende arbeidere, et korrupt politi i lommen på arbeidsgiverne også er det han som sitter på toppen og styrer det hele. Vår ukjente hovedperson opererer med en rekke forskjellige identiteter i sin kontakt med de involverte parter. Han klarer å sette dem ytterligere opp mot hverandre og det blir ikke før de aller siste sidene en får svar på hva det hele dreier seg om. Dette er i grunnen en veldig bra og innfløkt kriminalhistorie og Rotundo gjør en glimrende jobb med det visuelle og mestrer å gjenskape det tidstypiske. For de som skulle være interessert har biblioteket et godt brukt eksemplar. 
I Melmoth sitter Cerebus utenfor en cafe gjennom stort sett hele historien. Han er i sjokk etter at han tror at Jaka er død. Han klamrer seg til sverdet sitt og dukken Missy. Det som gjør dette til det beste avsnittet i fortellingen om Cerebus er at Sim tar utgangspunkt i brevene til Oscar Wilde`s(dette er en eldre og helt annen enn han som dukker opp i Jaka`s Story) nærmeste og forteller om hans siste dager i utlendighet i Iest/Paris. Sebastien Melmoth var forøvrig et pseudonym Wilde ofte brukte. Det hele er sobert og vakkert fortalt og en begynner å ane hvilket utrolig geni Wilde egentlig var og hvor lite han fortjente den skjebnen som ventet ham. For ikkee snakke om hvilkenrespet en får for Sim. Cerebus våkner til slutt opp av katatonien og fra der fortsetter handlingen i Flight. Om en ikke har tenkt å lese hele Cerebus sagaen bør en i hvert fall få med seg Jaka`s Story og Melmoth. Tegneserier blir sjeldent bedre enn dette. 
I The Dark Knight Returns fikk en se hvordan historien om Batman muligens ender, mens i Year One blir en vist begynnelsen. Det hele starter med at Bruce Wayne vender hjem etter å ha reist verden rundt for å tilegne seg kunnskaper som skal brukes i kampen mot kriminalitet. Samtidig blir Jim Gordon overført til Gotham politiet fra Chicago. Med seg har han sin gravide kone. Det som møter dem begge er et Gotham gjennomsyret av korrupsjon og hvor alt styres av mafiafamilien Falcone. Begge tar fatt for å bekjempe dette og ingen av dem lar seg knekke uavhengig av konsekvensene. For Gordon vanskeliggjøres det av at nesten hele politietaten er i lommene på Falcone. Lenger ut serien redder Wayne Gordon`s nyfødte sønn og Gordon blir altfor god kollega med sin politikollega Sarah Essen. Wayne blir nesten drept og forblør i hverdagsrommet på Wayne Manor og inn flyr en flaggermus. Selina Kyle har her sin første opptreden og litt senere sin første som Catwoman. 
Dette er bare noe av det Miller får fortalt i løpet av disse fire heftene Year One utgjør (Batman 404-407 1987). Miller varierer mellom å la Wayne, Gordon og Kyle fortelle historien og krydrer dette med nyhetsinnslag og annet. Mazzucchelli gjør alt riktig og får i løpet av Year One vist at han er på høyde og vel så det med Miller selv som tegner. På mange måter er dette en bedre serie enn The Dark Knight, men så var det det at Dark Knight kom året før og var så ufattelig bra. Year One kom for øvrig ut på norsk samme år i DC Universet. Dette var første spede forsøk på å skrive kortere og mer konsist. Det synes å være rom for forbedringer. 
Dette gjelder også tegneserier. Jeg har en mistanke om serier som nå nyter kritikernes gunst om 10-15 år ville lide samme skjebne. Da snakker jeg i grunnen om disse seriøse grafiske romanene det har kommet en rekke av i de siste årene. Ikke at jeg har noe å utsette på dem, men før eller siden vil vel interessen for selvbiografiske beretninger kanskje muligens bli mettet. For å ha nevnt en annen type serie. Jamie Hewlett og Alan Martin`s Tank Girl var en anarkistisk og kritikerrost serie på tidlig 90-tall, filmatisert i 1995 og nå….(jeg har for øvrig aldri forstått den serien). Det jeg egentlig hadde tenkt å nevne var samarbeidet mellom Frank Miller og Dave Gibbons som først resulterte i den glimrende Give Me Liberty og ble utgitt som en firehefters miniserie i 1990. Her om dagen skulle jeg lese oppfølgeren, Martha Washington Goes to War, om igjen. Problemet var bare at det som var bitende samfunnskritikk tilbake i 1994 nå bare virker som umorsomme plattheter og overtydelige politiske kommentarer. Og her snakker jeg om Miller en av de største serieskaperne gjennom tidene og tegnet av Gibbons. At historien er bygget på Ayn Rand`s Atlas Shrugged gir også grunn til en viss skepsis. Jeg klarte å lese 3 av de 5 heftene og så ga jeg opp. Rett før dette hadde jeg lest den 17 sider lange The Death of Martha Washington og den skjønte jeg fader meg heller ingenting av. Jeg har resten av serien komplett, men dette one shot`et kan jeg veldig godt vente lenge med å skaffe meg. Ellers vil jeg bare til slutt si at fremover har jeg tenkt å være litt mer kortfattet og konsis. I alle fall for en stund. 
Slutten på Cerebus var fortalt tidlig. Spådommen om at han ville dø ensom og forlatt. Sim klarer i løpet av siste bok, The Last Day inneholder heftene 289-300, å skildre den siste dagen i Cerebus` liv. Med tanke på at mesteparten av handlingen foregår i Cerebus` soverom får Sim vist hvilken stor serieskaper og humorist han er. I løpet av disse siste 240 sidene blir handlingen aldri unødvendig klaustrofobisk, kjedelig eller enerverende. De første 40 sidene i The Last Day er en drømmesekvens hvor Cerebus drømmer Sim`s versjon av Stephen Hawking`s A Brief History of Time og hvor han henter teksten fra Første Mosebok. Resten av historien er vakkert tragisk, morsom og så ender det hele med et spørsmålstegn. 
Noe av det første som slo meg etter å ha lest slutten på dette 6000 + siders mesterverket var at det eneste fornuftige var å begynne forfra igjen. Jeg har 15 i bokform, et par med Sim og Gerhard`s signatur, og Rick`s Story som hefter. Derimot var de første Cerebus samlingene jeg kjøpte Swords of Cerebus 3-6 tilbake i 1987. Disse kom ut før Sim kom opp med ideen med å gjenutgi serien i telefonkatalogformat i stedet. Hvert hefte inneholder 4 hefter, nr. 6 fem, og Sim`s kommentarer til hvert enkelt hefte. Noe han tok opp igjen i de tre eller fire siste bøkene. I Swords of har Sim også tatt med bonusmateriale. For de som har lyst å lese mer Cerbus bør trykke 
Nummer tre inneholder What Happened Between Issue 20 and 21. En fortelling som Sim laget i fellesskap med kompisen Gene Day. Da var Day allerede en etablert tegner og jobbet for Marvel Comics på bl.a. Masters of Kung Fu. Han døde dessverre i 1982 31 år gammel. Historien gir et fornuftig svar på hva som foregikk mellom disse to heftene. Swords of 4 inneholder den 10 sider lange Magiking og Sim`s forsøk på å gå Hal Foster i næringen med den 11 sider lange Silverspoon. I nr. 5 er Barry Windsor-Smith som har tegnet den første Cerebus historien utenom Sim. Den er på 6 sider og har tittelen Cerebus Dreams. BWS har også tegnet forsiden og baksiden på denne. Og det er så vakkert. 6 inneholder A Night On the Town og er en av de første seriene hvor Gerhard tegner bakgrunnene. 
Hvordan var det så å gå tilbake og lese serien fra begynnelsen. Vel, det var litt merkelig igjen å se at han allerede fra begynnelsen hadde denne ideen og nesten instinktivt visste hvor den ville føre ham. En annen ting er at det humoristiske nå har fått en alvorlig undertone. Også er det jeg ikke er kommelt lengre enn begynnelsen på High Society. Allikevel, Dave Sim var gal allerede da og jeg er i hvert fall takknemlig for det. 