Forglemmelsen

Faren med å gjenta seg selv blir at ingen etter hvert hører etter. Det får så være og allikevel gjentar jeg at Grant Morrison tok det absurd virkelige og gjorde det til allemannseie. Jeg skulle gjerne brukt et religiøst bilde (bestemt kreativ tungetale ?), men det blir kanskje for mye av det gode. Morrison er bare et unikum og er i ferd med å overgå mitt store idol Alan Moore. Så når det gjelder denne kreative tsunamien som er Grant Morrison er det fort gjort å overse utgivelser. En av disse var : Seaguy kom som en trehefters miniserie våren 2004 og er noe av det mest fascinerende jeg har lest på lenge. I en verden hvor heltene har ytt sitt ytterste og ingenting gjenstår å bli gjort har vi vår helt Seaguy. Kledd i sportsdykkerkostyme og med en snakkende, aquafobisk, sigarrøykende og svevende tunfisk, Chubby the Choona, som bestevenn. Han spiller jevnlig tilfeldighetssjakk med Døden og vinner fordi denne er fargeblind. Han er avstandsforelsket i amasonen She-beard som aldri har møtt en mann som har imponert henne. Så starter et bombardement av meteorer fra månen med egyptiske hieroglyfer risset inn i dem, han må opptre som blekkspruthyrde og en får vite at den isen i Antarktis er dekket med mørk overskudds sjokolade fra Europa for å forhindre ytterligere smelting. Og dette er bare fragmenter av handlingen. Seaguy klarer seg gjennom den ene prøvelsen etter den andre, men hva skjer med helten i verden uten behov for helter ? Som leser sitter en koser seg glugg i hjel med Morrison`s ufattelige oppkomme av ideer. Det at Cameron Stewart klarer å formidle dette via bilder er en prestasjon. Det kom en andre miniserie i 2009 med tittelen Slaves of Mickey Eye og det er meningen at en tredje skal komme ut. Nå har jeg bare lest den første og den anbefales, anbefales, anbefales……..