Dette er fortsettelsen av innlegget under (del 2)

Siden min mest iherdige leser synes å være meg fortsetter jeg videre fra gårsdagen med tegneseriesamlingen, dens mulige dagboknotater og det er ikke et forsøk fra min side på å brese. Så videre til en annen bokhylle. Jeg har til og med nr. 34 i nyutgivelsen av Prins Valiant. Jeg har vel også 11 av de 14 som kom på norsk på 70-tallet. De fleste kjøpt billig utenfor Steen & Strøm på tidlig 80-tall. Nummer 2(Det syngende sverd) lånte jeg vel vitende om at jeg aldri kom til å levere det tilbake. Nummer 4 er Hunnerjegerne og er en av de seriene jeg setter mest pris på. Lånt mye tidligere av en klassekamerat i 3. klasse og jeg fikk aldri levert den tilbake fordi han plutselig flyttet. Hvor jeg var 9 og aldri tidligere hadde jeg lest noe som gjorde så stort inntrykk. I dag er det så flyssete at det nesten har gått i oppløsning, men jeg kan si sånn nogenlunde hvor mange ganger jeg har lest det opp gjennom årene. Minimum en gang pr. år i mangfoldige år.
Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg har utrolig sansen for den fransk-belgiske tegnetradisjonen og deres albumutgivelser. For hvert 42-46 siders album jeg kjøpte følte jeg at samlingen ble tilført noe essensielt. Aberet var at det kom sjeldne enkeltstående album. De fleste var del av en serie og da tok det minimum ¾ til 1 år før det neste kom. Ofte enda lenger og i en del tilfeller ble ikke seriene utgitt komplett i dansk oversettelse siden de ikke solgte bra nok. Allikevel var det så klart verdt ventingen. En av de seriene det tok lang tid å få komplett var de 7 albumene som utgjør Patrick Cothias og Andre Juillards serie Spurvehøgen(jeg har ikke dristet meg til å skrive om denne heller). Historien her er lagt til Frankrike og starter en vinterdag i 1601 med at en gravid adelskvinne blir jaget av hunder og bevæpnede ryttere. Etter å ha falt gjennom isen mens hun krysset en tilfrosset innsjø blir hun reddet, men fødselen har startet. Hun dør like etter å ha født seriens hovedperson Ariane de Troil. Samme natt fødes også Frankrikes nye kronprins Louis sønn av Henrik IV og Maria de' Medici. Så hopper handlingen 8 år fremover i tid og den mystiske Robin Hood-aktige lovløse kalt Spurvehøgen dukker opp. Selv med denne udugelige introduksjonen og det at moderne klassiker begynner å bli i klisjefulleste laget er dette det. En utrolig bra fortalt og vakkert illustrert serie. Etter mye slit og lang, lang tid fikk jeg endelig tak i alle 7 album bare for å oppdage at det var 5 til som hørte med. Nå mangler jeg bare 2.Første gangen jeg leste Eventyret om Alef-Thau var i Heavy Metal en gang før 1985. Det var bare de første sidene i det som ble albumet Torsobarnet. Albumet kjøpte jeg på Torgersen som dristet seg til å selge tegneserier i en seriøs bokhandel midt på 80-tallet. Og sentralt plassert i butikken var de også. Skrevet av den unikt talentfulle Alexandro Jodorowsky og tegnet av franskmannen Arno / Arnaud Dombre (4. jan. 1961 - 7. juli 1996). Det eneste av Arno som er utgitt på norsk er Kids. En samling av korte historier i svarthvitt og utgitt på Cappelen i 1986. Det som slo meg første gangen jeg leste noe av Arno var hvor mye til felles han har med Moebius. Hvor begge får vist at de behersker det å tegne enkelt og hinsides genialt. Historien er en fantasyfortelling fortalt i en science fiction setting. Om Alef-Thau som ble født uten armer og ben og hans forsøk på bli hel igjen. Historien er kanskje ikke den beste Jodorowsky har skrevet, men på langt nær så dårlig som han og Georges Bess` to album om Juan Solo som er virkelig elendig. Og Arno tegninger gjør opp for historiens eventuelle mangler. Hver gang jeg ser de syv albumene Arno tegnet i hyllen føler jeg at til og med jeg har klart å oppnå noe og å ha gjort det riktig.