Hva jeg kunne og/eller burde ha skrevet om (2)

Jeg har nevnt Hermann (Hermann Huppen) flere ganger tidligere. Hans serie Jeremiah var noe jeg leste med jubelblandet fryd. Det samme med historiene om karthageren Jugurtha, de mange historiene med eventyreren Bernard Prince og hans mannskap om bord Cormomoran, og cowboyen Red Kelly. De enkelte albumene Hevnen, Caatinga, Sarajevo Tango, Manhattan Beach 1957, Afrika og en rekke til. Det som slår meg nå er at Hermann er det europeiske motstykket til John Byrne. To briljante tegnere som aldri tok seg tid til å lære flere enn en håndfull forskjellige ansiktstyper. Nå gjør ikke det noen vesentlig forskjell i Hermanns tilfelle, men verdt å nevne.

Hans serie Tårnene i Maury-skoven består av 10 album + 4 som utgjør en slags epilog(Tårnene i Maury-skoven Slægtskrønike). Hvor handlingen er lagt til et sosialrealistisk 1000-tall og hvor vi følger adelsmannen og ridderen Aymar i hans forsøk på og igjen få kontroll over familiegodset. Med seg har han mureren Germain som i album nr. 1 får den ene hånden ødelagt som straff. Denne serien har visse likheter med Francois Bourgeons Skumringens venner, men det overnaturlige dukker ikke opp hos Hermann. Istedenfor forteller Hermann i løpet av de 10 første albumene historien på en dvelende måte og uten et behov for å ha altfor mange innslag av action. Jeg vet ikke hvor mye research han gjorde forut for disse to seriene (sønnen Yves H skrev de to siste i slektskrøniken), men for meg som legmann virker både historien og tegningene mer enn overbevisende. Siden jeg har sett meg blind på Hermanns storhet kan det hende at jeg tar feil, men jeg tviler.

 Av de fire albumene i Enki Bilals Monstertetralogi har bare lest det første (vet ikke hvorfor jeg ikke har lest resten, det kan være jeg sparer dem til en spesiell anledning).

 Jeg og alle de andre som ennå ikke har lest dem har virkelig noe å se frem til Når Rene Goscinny(1926.1977)var forfatter av Morris(Aldus Maurice de Bévère 1923-2001) serie Lucky Luke(først på trykk 07.12. 1946)var en god del av det som gjorde denne serien stor å finne ut om den enkelte serie var basert på virkelige hendelser og gjenkjenne karikaturene av alle de berømte menneskene som var en del handlingen. Cowboyen som kan trekke raskere enn sin egen skygge og hans trofaste kompanjong hesten Jolly Jumper. Dette var den tredje tegneserien, etter Donald og Asterix, den så vidt lesekyndige undertegnede lot seg imponere av. Serien før og etter Goscinny er ikke av spesiell interesse. Allikevel har jeg de 67 første albumene i serien og Goscinny skrev ”bare” 38 av dem. Jeg blir litt lysere til sinns, i min forfrosne vårdepresjon, når jeg tenker tilbake på alle de glimrende opplevelsene denne serien har gitt meg.

Hva jeg kunne og/eller burde ha skrevet om (1)

Dette er serier jeg allerede skulle ha skrevet om hadde det ikke vært for det at det er så mange å velge blant og helt klart mine egne begrensninger som formidler. Derfor blir disse innleggene å regne som enda flere oppsamlingsheat og i flere tilfeller nok engang minne om serieskapere nevnt før. Dessverre er det flere av disse seriene som ikke er å skaffe på biblioteket og ikke heller i spesialbutikker. Dette gjelder flere av de fransk-belgiske albumene på dansk. Da er det en trøst å vite at det finnes en rekke danske antikvariat (færre norske) og med et utmerket utvalg og forholdsvis rimelige priser. For de som måtte være interesserte og hadde jeg bare husket noen av adressene……

Francois Schuiten og Benoit Peeters Hemmelighedsfulde byer / Les Cités Obscures har jeg ikke nevnt siden 19.08. 2010. Så da er det igjen på tide å minne om denne fantastiske serien. Til tider meget forvirrende, aldri kjedelig og alltid utrolig tegnet av Schuiten. Det er kommet 9 album på dansk (biblioteket har kun 6 av dem, men til gjengjeld har vi bind 5 Arkivaren i nummerert utgave og signert av begge serieskaperne og praktboken The Big Book of Schuiten), mens det på fransk er kommet minst 22. Arkitekturens innvirkning på den menneskelige eksistens gjort til kunst.

Lørdag 25.05. 2009 skrev jeg et innlegg om Didier Comes album Eva. De albumene av ham jeg har lest og ikke skrevet om er Den Stumme, Røyskatten og Hjærtetræet. Aldri har det magiske blitt beskrevet på en mer jordnær måte og så særegent vakkert illustrert. Jeg vet ikke hvorfor (vel, det er det med kvalitet at som oftest virker den overbevisende), men jeg har likt Comes fra første gangen jeg leste noe av ham. Og nå virker det som om de fleste norske tegneserielesere har glemt eller aldri hørt om seriene hans. Noe som er stor synd og skam. Før han utviklet sin spesielle stil tegnet han mer mainstream og et av disse albumene fikk jeg lest, men noe varig inntrykk gjorde ikke denne sci-fi historien.

En serieskaper jeg ikke har nevnt tidligere er Makyo (Pierre Fournier). Han er forfatter av en rekke serier og på biblioteket har vi ikke mindre enn fire ikke avsluttede serier av ham. Den serien jeg har tenkt å nevne kjøpte jeg de tre første albumene av tilbake i 1987. Det er serien Verdens Ende / Balade au bout du monde. På fransk har det kommet ut 16 album og på dansk 9 ( albumene 1-4 og 9-13 ). De første fire ble tegnet av Laurent Vicomte, 5-8 tegnet Eric Herenguel, 9-13 var det Michel Faure og de resterende ble tegnet av Lavall Ng.

Serien starter med Fængselet og at en ung fotograf reiser fra Paris og ut på landsbygda (igjen) for å finne nye motiver. Han kommer til en landsby og hvor det utenfor den ligger en sump hvor en rekke mystiske forsvinninger har funnet sted. Mens han er ute i denne sumpen går han seg vill og ender til slutt opp i underjordisk fengsel, med en middelaldersk utforming. Fraværet av de som tok ham til fange og eventuelle fangevoktere er påtagende. Album nr. 2 heter Det Åbne land og vår helt klarer å unnslippe fangenskapet bare for å finne at han er fanget i et middelaldersk samfunn. Her strides forskjellige fraksjoner om makten og han havner midt oppi det hele. Dette sammendraget virker ganske kårni, men dette er en virkelig fascinerende historie. Jeg har mistanke om at serien var ment å være fire album og at Makyo senere kom på at det var en god ide å fortsette den. I det er jeg ikke helt enig. Men de fire første albumene er blant mine favoritter. Og jeg skal skrive mer om denne serien bare jeg får somlet meg til å lese dem på nytt.

"The Comeback" ? (3)

Med tegneserier, som med andre media, er hype blitt altfor vanlig og superlativer slynges mot oss fra rundt overalt som en horisontal haglstorm. I mitt tilfelle øker det forventningen det er å lese en ny serie når tegneskapere en beundrer gir slike gode skussmål, men oftere og oftere ender jeg opp med å bli en smule skuffet. Hva var det de så og som gikk meg hus forbi. Så da var det med en smule skepsis jeg så Neil Gaiman`s uttalelse om at denne serien var a masterpiece. Og det hadde han dillerten helt rett i! Anya`s Ghost er ment for et publikum betydelig yngre enn meg og muligens kan en si at jeg har feil kjønn. Her spiller det allikevel ingen rolle siden kvalitet ikke kjenner mange aldersbegrensninger.

Skaperen av denne grafiske romanen er russiskfødte Vera Brosgol født 1984. Hun har tidligere blitt publisert i den glimrende antologi-serien Flight og jobbet som Story Board Artist på animasjonsfilmen Coraline. Og tegningene og lay out i Anya`s Ghost bærer preg av at Brosgol har erfaring fra animasjon og som da også er hennes hoved geskjeft.

Hovedpersonen Anya har sammen familien emigrert fra Russland til USA. Hun er en tenåringsjente med et lettere anstrengt forhold til egen kropp og utseende, hun plages med sin russiske herkomst, mistrives på skolen og ser seg selv som upopulær. Disse problemene preger henne og flere andre som gjorde tenårene så interessante og lette å fortrenge senere. Mens Anya går en tur gjennom en lite besøkt del av parken faller hun ned i tørr brønn. Det første hun ser når hun tenner en fyrstikk er et skjelett og litt senere spøkelset som en gang var en del av dette. Dette forteller historien sin om at hun i nær 100 år har vært bundet til dette mørke dypet av det som er igjen av kroppen. Anya blir reddet og uforvarende får hun med seg et lite fingerbein og spøkelset Emily kan igjen komme ut av dette langvarige fangenskapet. Her begynner historien for alvor og det er en historie virkelig verdt å lese!!!!

"The Comeback" ? (2)

I helgen fikk jeg sett nesten hele første sesong av tv-serien The Walking Dead. basert på Robert Kirkman`s zombie-såpeopera serie. At jeg hadde lest serien tidligere gjorde det lettere for en pyse som meg å se tv-serien. Det verste var faktisk at jeg likte den. Allikevel blir dette for småtteri å regne når en skal sammenligne med de to seriene jeg skal nevne i dette innlegget, men først en nesten-digresjon.  Et av de menneskene jeg skulle ønske jeg var, siden jeg er stuck som meg selv, er Alan Moore. Et ensomt geni i et hav av middelmådige pop-kulturelle ytrere.  Som står bak noen av de beste tegneseriene jeg har lest, men så var det det at han har også utgitt serier på Avatar Press. Og jeg liker virkelig ikke det forlaget. Her er to av deres utgivelser.

Neonomicon samler de to miniseriene Alan Moore`s The Courtyard (2 hefter skrevet av Moore og adaptert av Antony Johnson) og Neonomicon (4 hefter skrevet av Moore). Dette er visstnok Moore`s mørkeste serier noensinne og H P Lovecraft`s univers er hvor handlingen utspiller seg. The Courtyard er om FBI agenten som jobber under cover i Brooklyn og etterforsker en serie mord. Etter en tid, han tror at han er i ferd med å kjøpe et nytt dop fra en av de drapsmistenkte, blir flere ord Aklo hvisket ham i øre. Et språk Lovecraft benyttet i en rekke av sine historier og skapt av forfatteren Arthur Machen. Som følge av dette begår han en rekke uhyrligheter etter å ha blitt en av de innvidde. Med Neonomicon har det gått noen måneder og vi møter ytterligere to FBI agenter. Hun tilbake etter en uvanlig sykemelding og han en farget ambisiøs ung mann. De vikles inn i en sak som har forgreninger til en liten by ofte nevnt i Lovecraft`s historier og samtidig med hva som hendte med agenten i den foregående historien. Mord, musikk, dop, vold og sex er ingrediensene her. Ikke et høydepunkt i Moore`s karriere og allikevel verdt å lese på en selvplagersk måte.

Felles med neste serie og den foregående er tegneren Jacen Burrows. For alt i verden ville jeg ikke ha sett de bildene han har i hodet, siden han kommer opp med disse tegnede grusomhetene helt på egenhånd. Crossed gir leseren grunn til å fundere på hvor avstumpet en har blitt med alderen. Garth Ennis har her kommet opp med ideen om at flertallet av jordens befolkning mister de sperrene som gjør oss nogenlunde siviliserte. Han forteller oss ikke hva årsaken kan være, men konsekvensen blir at for disse er vold den eneste interessen de har igjen. De har mye til felles med zombier og det smitter nogenlunde likt. Den viktigste forskjellen er at disse Crossed kan ennå tenke og lære. Historien følger en gruppe som ikke er blitt smittet av dette og deres stadig vanskeligere kamp for å overleve. Dette er en vond tegneserie å lese p.g.a. de uhyre grafiske skildringene av uhyrligheter og av visse en ikke en gang ante fantes. Og allikevel får Ennis vist hvilken fantastisk forfatter han er. Den uhyre neddempete par siste sidene er verdt det hele.

"The Comeback" ? (1)

Hvorfor innleggene i bloggen blir mer sporadiske har mange årsaker. Hvorfor har jeg ikke tenkt å nevne nå. Det jeg kan gjøre er å nevne noen av de seriene jeg fikk lest, mens vi feiret torturen, den seigpinte ferden mot en varig død og til slutt mysteriet med det forsvunnede liket (hvor var sir Henry Merrivale). Selvfølgelig er det ikke min mening å være altfor blasfemisk, men jeg har et veldig anstrengt forhold til påske. Første serie er Steve Rude og Gary Martin`s The Moth. Martin er forfatter og rentegner og er en meget overbevist personlig kristen, noe som gjorde at han hadde alvorlige betenkligheter med å rentegne Mike Baron og Rude`s miniserie Nexus: God Con. Noe som igjen kan ha noe med påsketemaet å gjøre.

Det er noe uferdig med The Moth og det gjelder spesielt Martin`s historie. Allikevel er det forfriskende at en superheltserie ikke er preget av den angstfylte realismen som mange av dagens utgivelser inneholder. Og Rude`s tegninger setter ham igjen i en klasse for seg og tar arven fra Jack Kirby til nye høyder. Vår helt jobber på dagtid på sirkus og ender senere i serien opp med å måtte påta seg hele det administrative ansvaret og dette er delvis hans alter egos skyld. På nattestid er han den litt uvanlige superhelten The Moth. Denne samlingen samler de første enkelt-heftene, men ikke hele den første miniserien. Dermed sitter en igjen med noen viktige ubesvarte spørsmål. The Moth er en serie som appellerer til de av oss som har lest superheltserier fra de var så små at de ikke visste bedre.

Fra en ungdomstid verdt å fortelle

Det finnes noen få serier som gir innsyn i hvordan en serieskapers tilværelse kan arte seg. Av de få jeg har lest er det Carlos Gimenez`s selvbiografiske serie De Profesjonelle (så vidt nevnt i bloggen tidligere). Om livet på et tegneseriestudio en gang i 60-årene og hvor de masseproduserte serier for bl.a. britiske forlag. Jeg har anbefalt denne serien før og ser ingen som helst grunn til ikke å gjenta det og Gimenez har vært en favoritt så lenge jeg kanhuske.En nyere favoritt er Yoshihiro Tatsumi, som nå blir utgitt på norsk med samlingen Kikkeren, og hans selvbiografiske A Drifting Life. En murstein av en serie og så verdt å lese. En innføring i hvordan det japanske manga miljøet utviklet seg eller snarere gjennomgikk en revolusjon etter 2. verdenskrig og hvor Osamu Tezuka raget over dem alle. Så var det serien jeg nettopp har lest. A Zoo in Winter handler om den unge mannen Hamaguchi. Noe som igjen kan sies å være serieskaperen Jiro Taniguchis lett forkledde alter ego. Fortellingen starter i Kyoto 1966 og unge Hamiguchi har fått jobb i en konfeksjonsfabrikk. Uten helt å vite hvorfor blir han anstand til sjefens datter som har hatt en affære med en gift mann. Siden Hamaguchi ikke ser en fremtid i konfeksjonsindustrien lar han seg lokke til å bli en av en etablert manga artists mange assistenter etter et besøk i Tokyo. Det er lange dager og netter med stress og vanskelige arbeidsforhold. De ulike arbeidsoppgavene assistentene har, kampen for å rekke deadline og skaperens av serien sin noe ubekymrede holdning til det hele. Felles for assistentene er at de alle drømmer om å lage sin egen manga. Skjønt et par har vel allerede innfunnet seg med sine begrensinger. Hamaguchi er og nær ved å gi opp drømmen og det etter at han på en kameratslig sjalu måte har svekket en av sine kollegaers. Inntil han treffer Mariko. Jeg har aldri lyst til å ramse opp hele handlingen for hva er da vitsen med å lese serien? A Zoo in Winter er nok et eksempel på Taniguchis evne til å fortelle uten og måtte bruke store fakter. Tegningene hans er så avansert enkle at det er en fryd. Det selvbiografiske aspektet gjør det enda bedre og siden historien går fra 1966 til tidlig 1969. Da er det kanskje lov å håpe lov på at det kommer flere bøker. Det som er felles med disse tre seriene, foruten at de er tre fantastiske serieskapere, er at de alle gir oss hvert sitt portrett av tegneseriekunstneren som ung mann.