Hvor har tiden gjort av seg (annet enn når det er altfor mye av den) (2) ?

I disse dager ble problemstillingen med å skille mellom privatpersonen og kunstneren igjen aktuell. Varg Vikernes kom igjen i myndigheters og medias søkelys. Igjen ble vi fortalt hans politiske oppfatninger og ingen nevnte hvor tragisk det er når noen velger å bli så sinnsyke. Derimot er musikken han gir ut, under navnet Burzum, enestående og med kvaliteter en sjelden finner. Dermed må det være lov å like det kunstneriske uttrykket og forferdes over hvordan nødvendigheten for rasekrig / etnisk rensing blir forsøkt gitt en politisk forklaring.

Nå var det ikke dette innlegget skulle dreie seg om, men det er annen kunstner hvis personlighet jeg ikke føler å ha så mye til felles med. Utvilsomt kan en si at det han har utgitt er en enestående maktdemonstrasjon av kreativitet og monomani. Dave Sim er født i 1956 i byen Hamilton, som igjen ligger i staten Ontario og begge disse befinner seg for tiden i Canada. Han er av den typen kverulant som lett kunne tatt plassen til romeren Provocalorius Psychopathus i Asterix albumet Brann i rosenes leir (nr. 15).

Han har oppnådd å bli uvenner med alle, inklusive sin samarbeidspartner gjennom mange år og han er still going strong. For så å bli enda usakligere så er de bildene jeg har sett av ham med store ører, en nese som ligner et husdyrs og de oppblåste kinnenes alkoholikerroselignende rødmussede kjennetegn. Nå kjenner jeg ingenting til Sim`s forhold til alkohol og når han nå har skapt seg sin egen religion ut av islam, jødedommen og kristendommen så nyter han sannsynligvis ingenting av slikt. Så var det slutt på dette halvblekkte tullet.

Sim`s mesterverk er serien Cerebus hvor han tegnet (fra og med nr. 65 tegnet Gerhard bakgrunnene), skrev og selv utga 300 hefter i perioden desember 1976 til mars 2004. Det er en uslåelig rekord og den som har kommet nærmest er Stan Sakai med Usagi Yojimbos snart 200 hefter, men utgitt på tre forskjellige forlag. Nå har jeg lest hele serien med Cerebus og store deler av bok 1 har jeg lest ganske mange ganger siden jeg har Sword of Cerebus (i alt seks samlinger med fire hefter i hver, med kommentarer fra Sim og ekstramateriell). Jeg har faktisk lest hele serien om igjen helt opp til og med Women (163-174), men så kommer Reads og jeg orker ikke å lese det vrøvlet en gang til.

Det som er med Cerebus er at første halvdel er klart bedre og morsommere enn siste halvdel. I siste halvdel har en den nevnte Reads, Going Home og Form and Void var langdryge lesninger og Latter Days var tidvis virkelig deprimerende. Og så fikk Sim så forbaska mye mer han skulle sagt og alt var ikke av like stor interesse. Guy`s var derimot fornøyelig og hvor en har en stat ledet av et matriarkat som bestemmer at menn kun kan oppholde seg i vertshus. Der tror jeg at jeg kunne funnet meg til rette. Minds (siste fjerdedel av Mothers & Daughters) og Rick`s Story var også underholdende, men det vil bli lenge før jeg tar meg tid til å lese dem igjen. Og for en av dem kanskje aldri.