Innlegg nr. 850

I går var en merkedag. Da ble Johanna født, 49 cm og 3,5 kg, og jeg ble faster! Mor, barn og far har det meget bra. Jeg hadde tenkt å skrive noe om barn, men det eneste som dukket opp var Asterix & sønn skrevet og tegnet av Albert Uderzo. Det eneste en kan si om dette er at det ble det mest vellykkede av de Uderzo gjorde på egen hånd, men langt unna den standarden Goscinny satte. Det er allikevel en fornøyelig historie om Julius Cæsar og Kleopatras kjærlighetsbarn som er tryggere i gallerlandsbyen enn i det mest velbevoktede palass i universets midte, Roma. Også er det ganske hysterisk når dette barnet kryper rundt i bleier proppfull av styrkedråper. Intet er bedre enn å se bad guys banket opp av noen som ennå ikke har lært å snakke.

Så var det et album jeg kjøpte i slutten av 80-årene. Hvor innholdet var nokså annerledes. Hva skjer når et virus, levert i en bombe sluppet over New York, utrydder alle mennesker i kjønnsmoden alder og bare barn overlever. Vel og merke frem til de også når alderen en blir i stand til å føre slekten videre. Det som oppstår er en global utgave av William Golding`s Fluenes herre. Det er en hjerteskjærende dystopi og hvor en med 100 % sikkerhet vet at det ikke kan bli noen lykkelig slutt, men at det vil ende. Den sidste chance/El ultimo recreo er skrevet av Carlos Trillo og tegnet av Horacio Altuna, begge argentinere.

Så kom jeg på at jeg kunne si noe om Sala Palmer-Walker og Kit Walker`s avkom, Heloise og Kit. Det blir fint lite siden de alltid har hatt et utseende som gir assosiasjoner til å være sluttproduktet av nazistenes lebensborn-prosjekt.

Prins Arn kom til verden i søndagsavisenes serieseksjon 31.08. 1947. Født et sted i den nord-amerikanske villmarken. Som sønn av de innfødtes nylig utpekte solgudinne, Aleta av Tåkeøyene, og prins Valiant. Prins Valiant er seriens hovedperson, men etter får en også følge Arns oppvekst til han som en ung mann får en større og større plass i Harold Foster`s fantastiske beretning. Og en kan tydelig se at far og sønn deler de samme gode og viktigste egenskapene, men at Arn er tydelig forskjellig fra faren på andre områder. Blant annet har ikke Arn farens voldsomme temperament. Hvordan Foster klarte å fortsette denne «historiske» spenningsserien og få familieliv til å bli en integrert del av den er meget imponerende. Og det var det om barn denne gang.