Tidligere denne måneden var det fem år siden jeg startet med denne bloggen og jeg har ennå ikke gitt opp. Så ulikt meg som sverger til hva Espen i Knøttene sa i sin tid: Det er ikke noe problem som er så stort at en ikke kan løpe fra det. Og siden jeg ikke fulgte dette rådet i dette tilfellet har jeg altså, med dette, lagt ut 853 innlegg om tegneserier(det er vel omtrent fem av dem som ikke direkte tar for seg serier, men de var viktige å ha med for det). Så nå tenkte jeg å nevne noen av de seriene som har imponert meg i løpet av disse årene. Og da blir det, av de enkeltstående seriene, de som var helt ukjente for meg før jeg begynte med bloggen.
Først ut er Jiro Taniguchis The Walking Man. En serie som må kunne kalles zen og hvor nesten ingenting skjer annet enn at hovedpersonen går tur og det er bare genialt i sin enkelhet. Og som sammen med Benkei in New York er en av de to første seriene jeg fikk lest av denne fantastiske serieskaperen.
(først nevnt 07.02. 2009)
Den grafiske romanen Percy Gloom er lysere enn hva en kan få inntrykk av når en ser på hovedpersonens etternavn. Cathy Malkasian har laget en sjarmerende og litt melankolsk serie om en som ikke helt får til å passe inn. En serie som lavmælt filosoferer over flere viktige ting i tilværelsen og hvor Malkasian`s glimrende tegninger klarer og ytterligere å formidle dette.
(først nevnt 31.01. 2009)
Erotisk ladede tegneserier ender ofte opp med å bli overdrevent pornografiske eller artistisk nitriste. En som ikke ble noen av delene var Metronome av Veronique Tanaka. En serie elegant fortalt helt uten tekst og hvor innholdet virker pirrende uten å bli vulgært. Det eneste aberet er at Tanaka er et pseudonym brukt av den britiske serieskaperen Bryan Talbot. Om det forringer serien er et vanskelig spørsmål å besvare.
(først nevnt 20.01. 2009)
Neste serie er ikke blant de beste seriene jeg har lest, men den er på mange måter den som har berørt meg mest. Judd Winick`s Pedro and Me er fortellingen om hvordan begge deltok i sesong tre av MTV`s første store satsing på realityserier, The Real World. Hvor det i løpet av innspillingen kommer frem at Pedro har utviklet AIDS og de uavvendelige konsekvensene av det dette hadde på den tiden. Usentimentalt (til en viss grad) fortalt og fortalt på en objektiv måte ble dette en favoritt. Jeg har siden lest noen av Winick`s serier for DC, hvor han er blitt en av de viktigere forfatterne, og det er ikke like bra.
(først nevnt 25.04. 2009)
Det begynner å bli en stund siden jeg leste Nate Powell`s grafiske roman Swallow Me Whole og jo mer jeg tenker på den desto mer glimrende synes den å bli. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg husker innholdet 100 % korrekt, men snarere de følelsene som ble utløst når jeg leste den og som har svirret rundt i hodet siden. En serie jeg har anbefalt til utallige og som tydeligvis ikke er for alle. Om Ruth og Perry som er stesøsken og deres ikke helt problemfrie tilværelse.
(først nevnt 26.08. 2010)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar