mandag 9. desember 2013

Noe av det som ikke var bedre før

Før jeg kommer til tegneserien jeg har tenkt å skrive om, vil jeg være personlig. Akkurat det kan bli vel pinlig selvutleverende, men jeg synes det er litt relevant. En gang for lenge siden i en romjul, da jeg var tretten, kom bror min og ga meg et brev og ba meg levere det til foreldrene våre på 1. nyttårsdag. Nyttårsforsetter, forklarte han og det syntes rimelig. Dagen kom og jeg overleverte brevet bare for så å se begge foreldre bryte ut i krampegråt. Der stod det at bror min var reist alene til Oslo og ikke på hyttetur med venner og by the way, at han var homofil og ville komme helt ut av skapet.
Far gråt seg i søvn hver natt i fire uker etter dette, mor tok det litt mer stoisk. Hun fortalte at når hun møtte ham igjen i Stavanger når han kom tilbake fra Oslo, hun jobbet der og han gikk på Kongsgård, var det første hun sa til ham: Jeg har med matpakke til deg. Selv gikk jeg en tur denne nyttårsdagen og etter en times tid gikk det opp for meg at ingenting hadde faktisk endret seg. Ikke brydde jeg meg om hvem han ble glad i bare han kom i nærheten av å bli lykkelig. For min egen del førte dette til senere at ingen var i tvil om min legning (på Sandnes slår lynet alltid ned to ganger på samme plass), at det å ha en homofil person i den nærmeste familie var som et psykologisk traume å regne og siden å møte så mye fordommer og uforstand som følge av det. Men det var den gang da…
Så var det hvorfor jeg så en grunn til å fortelle dette. En av de beste tegneseriene jeg har lest i år er Julie Marohs Blå er den varmeste fargen. Og det er vel også en av grunnene til at filmadapsjonen vant årets gullpalme i Cannes for beste film. Ikke at jeg likte den, men at dette er et eksempel på fransk-belgiske serier på sitt aller, aller beste. Og det at Maroh både tegner og skriver manus forringer ingenting. Tegningene er strålende og tegnestilen minner meg om Yslaire (Bernard Hislaire), uten at den sammenligningen var ment som en nedvurdering av Maroh. Snarere som et stort kompliment.

Dette er fortellingen om to vidt forskjellige mennesker som føres sammen og opplever den store kjærligheten og hvor det hele ikke vil ende lykkelig. Det får en allerede vite helt i begynnelsen hvor en av de to ser tilbake og forteller begges historie. De to er Clementine som gjør sitt ytterste for å tilpasse seg omgivelsene. Inntil hun blir med en homofil venn på homsebar og øynene hennes åpnes som for første gang. Den hun ser er Emma og hennes blå hår. Vi befinner oss i en liten fransk by på midten av 90-tallet og selv så sent er blått hår noe uvanlig. Clementine opplever så noe av det samme som Saulus på vei til Damaskus. Hun blindes av redselen for å være annerledes og det ødelegger henne nesten. Hva som skjer etter dette får hver enkelt finne ut fordi dette er en serie en må lese!!!

2 kommentarer:

l.g. sa...

Hvorfor ingen legger igjen kommentarer er forståelig.Bare for å utdype litt. Det som skjedde var det verste som kunne skjedd meg og samtidig det beste. Gudene må vite hvilket utrolig rauhol jeg hadde endt opp med å bli hvis ikke dette hadde skjedd.En selvrettferdig og selvgod streber, overbevist om sin egen fortrefflighet. Og slik ble jeg aldri. Derimot fikk jeg innsyn i en subkultur som ikke er lenger og traff mennesker som helt klart var med på å definere slik jeg endte opp med å bli. Og for det er kan jeg ikke være annet enn takknemlig.

l.g. sa...

Dette med kommentarene er at det er så, unnskyld språkbruken, jævlig vanskelig å bevise at en ikke er en robot.