For de av oss som ennå har litt av barnet i seg (i behold)

De av oss som har opplevd det å være overflødige, det at en behersker et yrke for så å bli til overs, og den mangelen på rede midler dette medfører (for ikke å snakke om tapet av selvrespekt og sosial anseelse). Så er det slik at sønnen din har bursdag og det eneste du har råd til å kjøpe er «magisk papp». Dette er det som skjer med pappaen i Doug TenNapel`s Cardboard.

Det at han tidligere er blitt enkemann gjør ikke tingene enklere. Han tar denne fjollete presangen med seg hjem til sønnen og det magiske inntreffer utrolig nok. Som i alle gode eventyr er sønnen et fantastisk menneske i emning og er selvfølgelig overlykkelig over at faren faktisk har husket bursdagen hans. Sammen skaper de så Billy av denne magiske, behandlede tremassen. Et «menneske» mer trofast og modig enn en kan tenke seg. Hans eneste problem er at han tåler definitivt ikke vann.

Slangen i denne fortellingen er den bortskjemte og meget EMO-inspirerte nabogutten. Hvor han ender opp med å stjele det som er blitt igjen av disse mirakuløse papplatene og skaper den verdenen av mareritt og mindreverdighetskomplekser som er hans hverdag. Våre helters oppgave blir så å gjenopprette status quo og samtidig hjelpe den litt patetiske skurken på rett vei.

Ikke den mest intellektuelle serien jeg har lest i år, men TenNapel gjør det så intenst underholdende å lese den. Som alltid er tegningene effektive i forhold til historien og sammen viser disse hvilken eminent serieskaper TenNapel er. Da er det kanskje ikke så rart at han fått alle de priser og utmerkelser en kan tenke seg.

Var det Frankrike som var de egentlige kjempers fødeland?

Hva jeg vet om american wrestling lærte jeg fra å se Darren Aronofsky`s The Wrestler med Mickey Rourke i hovedrollen. Og med en Marisa Tomei en enda en gang kunne bli forelsket i. Hvor en lærer at wrestling er koreografert vold hvor utøveren skal lide minst mulig, men hvor skader florerer. I Box Brown`s biografiske serie Andre The Giant blir en bl.a. fortalt flere av de mest kjente kampene til denne bautaen (han var 2,24 meter høy) innen det som gjerne vil bli omtalt som en sport.

Polskættede Andre Rene Roussimoff ble født i Grenoble, Frankrike i 1946 (han døde i 1993). Som tolvåring var han så svær at han ble nektet å ta skolebussen. Ved et tilfelle, sier historien, ble han kjørt til skolen av Samuel Beckett. Han starter som tømrelærling, avanserer til jobb i et flyttebyrå, for så å bli profesjonell slåsskjempe. Vi blir fortalt alle hans oppturer og nedturer. Sykdommen som ga ham 40 år å leve og de suksessene som kunne oppveie for dette. Han hadde forresten en av hovedrollene i en av de beste filmene jeg noensinne har sett. The Princess Bride regissert av Rob Reiner.

Tegningene er enkle, ikke ulike Guy de Lisle`s, og passer glimrende til historien om denne kjempen, både fysisk og popularitetsmessig, de færreste av oss har hørt om. Dette må være en av grunnene til at en leser serier av denne typen, fordi sånn må det bare være.

The Gospel According to Neil (en mulig konklusjon)

Jeg så en episode av Livet i oldtida på NRK2 med fokus på romertiden. Etter å ha sett denne ferdig fikk jeg det for meg å lese August av Neil Gaiman, Bryan Talbot og Stan Woch. En av disse enkeltstående historiene i serien The Sandman og med fokus på keiser Augustus som i løpet av en dag kler seg ut som tigger og menger seg med plebeierne. Og dermed ble konklusjonen: Hvilken kreativ feberdrøm Neil Gaiman gjennomlevde og videreformidlet i løpet av syv disse årene. Hvor en som leser ble lokket inn i denne labyrinten av nye ideer og hvor Gaiman ga oss Ariadne-tråden, slik at en forsiktig kunne ane helheten og til slutt ta til takke med at åpningen og enden var uavvendelig og uendelig vakker. Som den mest kompliserte matematiske ligningen hadde The Sandman også en genialt enkel slutt/løsning. Og hvor hver enkeltstående historie eller lengre fortelling går opp i noe så enhetlig. En kan undre om en av de syv uendelige lot Gaiman få innsyn i en viss bok.

Bare jeg som mimrer (om det som vanskelig lar seg skaffe nå) (1)

Når jeg var mye yngre leste jeg Illustrerte Klassikere og med det klarte jeg å bløffe meg til å være mye mer intellektuell enn jeg noensinne har vært, siden. Dette innlegget handler om noe av det samme, siden denne serien er basert på det som blir beskrevet som en moderne klassiker. Så var det alltid slik at før jeg kommer til poenget må det være en omvei. Denne romanen ble adaptert til tegneserie og kom ut i tre hefter på Dark Horse i 1992. Coverne var tegnet av Charles Burns, J.O. Barr og Mike Mignola. Disse heftene fant jeg i en bruktbutikk i Bergen høsten 1993. Du vet at du har en venn når han som student låner deg pengene til å kjøpe disse. På besøk og konstant blakk er ikke den ideelle kombinasjonen hos en gjest, men han er et bedre menneske enn meg.

En av de seriene jeg kjøpte for hans penger var altså Freaks`Amour. Basert på en roman av Tom DeHaven og adaptert av Mark Burbey. DeHaven har også jobbet en del med TV og tegneserier, men har vel ikke gjort seg veldig kjent innen disse bransjene. Tegneren var Phil Hester (rentegnet av Ande Parks som veldig ofte var Hester`s kreative partner). Misforstå meg helt riktig, jeg elsker Phil Hester! Hans stiliserte tegnestil, spesielt i svarthvitt hvor den gjør seg best, er en av bekreftelsene på tegneseriers fortreffelighet sammenlignet med de åtte andre kunstformene. Har en ikke lest The Wretch (opprinnelig The Creep, men p.g.a.copyrightrettigheter måtte navnet endres) må en kunne si at en har gått glipp av en god del. Noe annet som gjorde meg oppmerksom på ham var at han tegnet en god del av Mark Millar`s historier om Swamp Thing. De senere årene har han gått over til å skrive og dermed tegne mindre. Noe som kan sies å være litt synd, men sånn blir det jo bare når en blir så gamle som oss to (vi er begge født samme år). Dermed er jeg kommet frem til: Fortsettelse følger......

Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (8)

Johnossi er en svensk duo bestående av John Engelbert og Oskar «Ossi» Bonde, startet i 2004 og som til nå har utgitt fire studioalbum. Og jeg tror at jeg aldri noensinne har hørt mer enn et par av sangene deres. Dette ikke fordi jeg ikke er interessert i musikk, men fra Sverige er det bare Abba og Roxette som har fanget min virkelige interesse (satt litt på spissen, Ace of Base var jo også litt flinke). Johnossi Comics derimot var umulig og ikke finne interessant. Med sitt cover inspirert av de klassiske EC-serienes cover fra 50-tallet. Tegnet av den briljante Kim W Andersson (Love hurts og nevnt her).

Han er en av tre tegnere som har tegnet de tre historiene som utgjør denne antologien. De to andre er Fabian Gøransson, som tidligere har adaptert August Strindbergs selvbiografiske roman Inferno til serieform og Loka Kanarp (Hungerhuset, nevnt nedenfor). Serien er på engelsk for et internasjonalt publikum og de her hjemme som synes svensk er umulig å lese. Og de er det forbausende mange av.

Så var det selve historiene og hvor Johnossis tekster er utgangspunktet eller bakt inn i handlingen. Anderssons tar utgangspunkt i verdens største game show og hvor hovedpersonen ikke helt har gått opp i den psykosen dette har påført befolkningen. Gøranssons starter med en surfekonkurranse og hvor den kvinnelige hovedpersonen ender opp med å bli eneste deltager. Kanarps er en hverdagslig beretning om ulykkelig kjærlighet.

Selve fortellingene er vel ikke denne seriens sterkeste side, med unntak av Kanarps vare beskrivelse av en ung manns bestrebelser, men da er det godt at tegningene veier opp for dette. Disse tre serieskaperne har vidt forskjellige stiler og det gjør dette til en serie vel verdt å lese. Den er faktisk så bra at jeg skal vurdere å lytte til Johnossi.

Bare 100 innlegg igjen til 1000

Jeg tenkte lenge at jeg var født med et snev av autisme. Siden jeg alltid har vært opptatt av tall og det å telle. Ikke som noen matematisk begavelse, men snarere en geitekilling som kunne telle mer enn ti. Og det at jeg er litt preget av tvangshandlinger light. Men så viste det seg at jeg bare var litt mer enn gjennomsnittlig «anal» (som i det engelske lånordet). Etter å ha innfunnnet seg med dette telte jeg nesten hele tegneseriesamlingen på nytt her for noen måneder siden. Da fant jeg at jeg har kjøpt rundt 300 tegneserier i snitt pr. år siden jeg var syv. Og jeg jeg har blitt mye, mye eldre. Tallet er faktisk høyere når en tar med de jeg har mistet, solgt, gitt bort (har skjedd sjelden) og de en har lånt bort og aldri fått igjen.

I følge Dante består helvete av ni sirkler og alle disse er delt inn i grøfter. Så i den åttende sirkelens syvende grøft befinner tyvene seg, voktet av kentauren Cacus. Her er det lov å håpe at alle disse bedragerske lånerne av mine serier, og andres, til slutt havner. Det eneste unntaket burde selvfølgelig bli meg. Dette fordi nesten alle de lånene jeg ikke har levert tilbake skyldes logistiske problemer grunnet hyppig flytting i barndommen. Av de seriene jeg kommer på som har blitt en urettmessig del av min samling er:

 Sprint & co: I skyggen av Z (nr.3, utgitt i 1974)

Prins Valiant: Det syngende sverdet (nr. 2, utgitt i 1974) 

Prins Valiant: Hunnerjegerne (nr. 4, utgitt 1975) 

Edderkoppen nr. 1 1978 

Edderkoppen nr. 2 1978 

Edderkoppen nr. 6 1978 

Tintin: Det sorte gull (nr. 5 i andre serie, utgitt 1979)

En kan tydelig se at 70-tallet var en tid hvor undertegnede nesten ga seg hen til sine kleptomane tendenser. Siden har jeg brukt mye tid på å angre mine overtredelser. Spesielt når jeg leste dem om igjen.

Skal ikke bruke mye tid på å ramse opp det jeg har kvittet meg med. Bare nevne at jeg solgte konk-heftene mine. Der hvor Jason debuterte under pseudonymet Jaxxon. At Billy samlingen min, begynte i 1973 og sluttet i midten av 90-årene, forsvant til en altfor billig penge og så må det være noe til jeg har fortrengt. Og her slutter dette innlegget med en lovnad å komme sterkere tilbake senere, om mulig…..

Det er ikke bare meg som ikke kan sin historie

Jeg så filmen Immortals, hvor historien var et sammensurium av greske myter og «fri diktning» gjort bedre med Mickey Rourke som bad guy, her om kvelden. Etter å ha sett ferdig dette meget uferdige mesterverket in spe fra 2011, fikk jeg det for meg å se Zack Snyder`s 300 om igjen. Denne moderne homoerotiske klassikeren spilt inn i Icestorm Studios Montreal og en av de aller første til nesten bare å bli spilt inn foran blue screen. Og allikevel en film en kan se flere ganger.

Basert på en tegneserie av Frank Miller fra 1998 og hvor Miller igjen hadde latt seg inspirere av filmen 300 Spartans fra 1962. Selv om dette ikke er Miller`s vakreste øyeblikk, så ble det en serie en ikke kunne stille seg likegyldig til. Dette er mannen som gjenskapte Daredevil, som med The Return of the Dark Knight skapte en av de beste main stream grafiske romanene noensinne, skapte Elektra og Martha Washington, Sin City`s nær perfekte noir stemning og ga oss de begredelige All-Star Batman og The Dark Knight Strikes Again (ikke at sistnevnte er så dårlig, men ventetiden ble for lang).

Miller har siden vist at han mangler noe. Hans serie Holy Terror var et oppkomme av rasisme og xenofobi (omtalt her). Noe av det samme kan en vel også sies om 300. Hvor han glorifiserer et Sparta som lever etter definisjonen av sosial Darwinisme i et ekstremt militarisert samfunn og latterliggjør det persiske forsøket på å heve sivilisasjonslisten litt høyere. Det er vel en typisk vestlig tankegang at når det kommer til dagens samfunn er vi mest takknemlige for alt av gresk opprinnelse. Da er det kanskje ikke så rart at eksemplarene av serien 300 er blitt stjålet fra biblioteket hele to ganger.

Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (7)

Svenske forfattere, som Håkan Nesser og Henning Mankell, har revitalisert krimsjangeren. John Ajvide Lindqvist har gjort det samme for horror-sjangeren. Så da blir det ikke noen overraskelse at andre svensker går i hans fotspor og lykkes. Forfatteren C/M Edenborg og serieskaperen Loka Kanarp har med sin Hungerhuset skapt en lavmælt spøkelseshistorie som virkelig imponerer. Hvor de uten de store faktene skaper en krypende og nærværende følelse av uhygge. Kanarp og hennes meget grafisk sofistikerte stil gjør sitt ytterste for å underbygge denne. Hvor begrepet, og etter hvert klisjeen, "less is more" igjen bevises.

Historien starter med at huset selv forteller om sine beveggrunner og denne altoppslukende sulten som driver det. En forlatt stue i skogen og hvor de tidligere beboerne forsvant synlige uten spor. Så møter vi seriens hovedpersoner. De to søstrene Elsa og Fredrikke. De er blitt fosterbarn og utplassert i forstedene hos et par med klart definerte sosiale ambisjoner. Deres mor er gått bort og den alkoholiserte faren gitt opphold i fengsel (opptakten til et stykke fra finsk fjernsynsteater?). For å rømme unna all denne negative oppmerksomheten fra betalte reserveforeldre befinner de seg i en nærliggende skogog finner frem til huset. Mens de gjennomsøker det faller Elsa, den eldste av dem, gjennom gulvet i første etasje og forsvinner. Og det i et hus uten kjeller. Huset selv ser på dette som en midlertidig stillelse av hungeren som rir det, men ser behovet for at lillesøster også blir en del av måltidet.

Hungerhuset er en lekker innbundet grafisk roman og utgitt påforlaget Kolik. Som igjen synes å ha en hel rekke av spennende utgivelser. Både av svenske og utenlandske serieskapere. Det er med en viss oppgitthet at en konstaterer slik ikke kan skje i Norge, Jippi gjør en tålelig jobb (men?), og at svenskene siden tidlig 80-tall har hatt et sågodt utvalg av serier til en overkommelig pris. Hungerhuset er forøvrig nylig utgitt på engelsk og det var slik jeg ble oppmerksom på den. Dette er igjen en serie en bør unne seg å lese!