Introduksjon til Hva jeg har lest siden sist (kort fortalt?) (3)

Jeg har tenkt på mange måter å starte dette innlegget og dermed begynner jeg med den minst innlysende.

Pacific Comics publiserte tegneserier i perioden 1981-84 og var kanskje det forlaget som til da gjorde mest for å gi tegneserieskapere rettigheter til eget materiale. Og dermed knyttet de til seg slike som Jack Kirby (Captain Victory), Neal Adams (Ms. Mystic), Dave Stevens (The Rocketeer), Sergio Aragones (Groo), Mike Grell (Starslayer), Scott Hampton (Silverheels), Michael T Gilbert og P Craig Russell. Og så sikret de seg rettighetene til å adaptere Michael Moorcock`s bøker om Elric til tegneserier.

Elric er, hvis en vil være stygg, en av de mest tragiske, knugede, rundlurte og surmulende heltene en kan tenke seg. Jeg kan ikke helt si hvorfor jeg lar meg fascinere slik, men siden første gang jeg kom over ham har det ikke vært noen vei utenom. Denne gleden av å finne virkelig kvalitet. Alan Moore sier i forordet til den første samlingen serien The Michael Moorcock Library at Elric kan  reflektere den nye ungdomskulturen som vokste frem på 60-tallet. Denne evige kampen mellom det etablerte som Orden og Kaos som forandring.

Michael Moorcock er en av de mest markante forfatterne av fantasy og science fiction i siste halvdel av det tyvende århundre. Kort sagt genial og selvfølgelig er ingen av disse bøkene oversatt til norsk. Hans produksjon fra tidlig 60-tall og fremover, med alle seriene som inngår i syklusen The Eternal Champion, er langt mer enn bare imponerende.

Hos Pacific fikk Roy Thomas (Conan the Barbarian) ansvaret for teksten og Gilbert og Russell for illustrasjonene. Bare noen få ord om Russell. At han som homofil mann har klart å etablere seg så definitivt i den gutteklubben som utgjorde mesteparten av de involverte i bransjen og ikke minst leserne. En klubb som heller ikke hadde så mye til overs for kvinner (dette gir vel grunn til ettertanke?). Nå har det sikkert hjulpet at han er en av de mest talentfulle nålevende tegneserieskapere. Gilbert`s tegneseriekarriere har vært mer kronglete og han huskes vel best for sin serie Mr Monster.

Bande dessinée er disse albumene færre og færre utenfor det europeiske fransktalende området synes å lese. Noe som virker uforståelig for meg. Annet enn at både utviklingen av format og tegneserietekniske kan sies å ha gått mye saktere her enn i de tilsvarende amerikanske utgivelser. Nå kom den første tegneserieversjonen av Elric i bladet Moi Aussi på 60-tallet og tegneren var ingen andre enn Philippe Druillet. Deler av dette ble trykket i Bing og Bringsværds antologi Nazar 3: Den gale professoren. Hvorfor det ikke stemmer at Bande dessinées er utdaterte kommer jeg tilbake til i det innlegget dette skal være en introduksjon til.