En av grunnene til at en fremdeles leser tegneserier når en har nådd min alder

Scott McCloud er vel mest kjent for sin bok Understanding comics. Hvor han forklarer tegneserieteori ved hjelp av en tegnet serie. En uhyre interessant bok hvor en som legmann får forståelsen av hvordan tegneserier egentlig fungerer.
Underholdende er den òg. Han videreførte ideene med bøkene Reinventing comics og Making comics. Disse ble vel litt for spesialiserte for min smak og det at de talentene, om noen, jeg har ikke går i den retningen.



Videre har han gitt ut albumet Destroy!! The loudest comic in the universe. Denne har jeg på svensk og i 3-D (noe originalen ikke var, tror jeg).

I 1997-97 skrev han manus til serien Superman Adventures, basert på Warner Brothers tegnefilmserie. Selv om disse var greie nok så regner nok ikke McCloud dette som et av høydepunktene i karrieren som serieskaper. Et som definitivt var det var serien Zot! Noe jeg har skrevet om, og for øvrig alt det andre hittil skrevet i dette innlegget, for cirka seks år siden her . Nå er det jo slik at en god ting ikke kan gjentas for ofte: Zot! er ufattelig bra!!!!

Så var det hans siste utgivelse. Den grafiske romanen The Sculptor. Når sitatet på coveret er fra Neil Gaiman, og hvor han forteller at dette er den beste grafiske romanen han har lest på flere år, stiger forventningene desto mye mer. Og det finnes ikke tvil om at de ble innfridd. Hovedpersonen er unge David Smith og han er, som en kan gjette fra tittelen, en lovende skulptør. Fast bestemt på å skape seg et navn innen kunstverdenen og det noe generiske navnet kan ha hatt noe å si. Han har nesten lyktes, men en uoverensstemmelse med sin mesen har lagt karrieren i grus.

Så når historien starter sitter David i en restaurant og forsøker å drukne sine sorger. Inn kommer favorittonkelen Harry og det tar ikke David mer enn en times tid å huske at denne døde for flere år siden. Det viser seg at det er Døden som har ikledd seg dennes personlighet. Lengre ut i samtalen disse mellom prøver Døden å overbevise David å gi slipp på ambisjoner og heller søke et «normalt» liv. Denne takker nei og får i stand en avtale som gir ham muligheten til å leve ut all sin kreativitet. Aberet er at han får bare 200 dager å gjøre det på. Før han må gi slipp på livet videre. Og i løpet av disse møter han Meg og hun kan vise seg å være hans livs store kjærlighet. Og det viser seg også at det definitive gjennombruddet lar vente på seg.

McCloud har gjort hele denne serien ved hjelp av en Mac og det tok ham 5 år. Det ferdige resultatet er fantastisk. Denne følelsen jeg får av å lese McCloud. Om at alt bare er gjort helt riktig. Historien er kanskje ikke den mest originale, men hvem faen bryr seg. Det hele er så glimrende fortalt at en ønsker at serien var mye lengre enn de cirka 500 sidene den er.