En av de tingene jeg husker best med åttiårene er at det var det tiåret hvor jeg begynte å kjøpe fransk-belgiske album oversatt til dansk. Og det var et fantastisk utvalg å velge mellom. Noen av disse var Francois Schuiten med seriene Hemmelighedsfulde byer (skrevet av Benoit Peeters) og De hule kloder (skrevet av broren Luc). Alef-Thau av Arno og Jodorowsky, Verdens ende av Laurent Vicomte og Makyo (Pierre Fournier) og kanskje en av de seriene som gjorde størst inntrykk. Brødrene Alex og Daniel Varennes seks album om Ardeur.
Ardeur var tidligere flyver i en krig utkjempet langt øst og på de sibirske sletter. Han har desertert og fått tak i en motorsykkel, som forenkler flukten en god del. Før han forlot Russland har han plukket opp et reisefølge, den litt enkle bondesønnen Sobag. Og fått erfare hva mennesker er i stand til å gjøre for å kunne overleve. Han har dessuten pådratt seg massive strålingsskader etter å ha deltatt i krigføringen. Dette håper han å få fikset når han når frem til en av de større europeiske hovedstedene. Til slutt når de Warzawa og nazistene har overtatt styringen. Og disse kopiene er minst like jævlige som originalene var. Til slutt ender Ardeur opp i Berlin hvor de tre siste albumene utspiller seg, med og uten ham.
Denne serien har noe særegent over seg der den forteller om tilværelsen etter en konflikt hvor atomvåpen har blitt brukt. Hvordan den viser et mulig maktspill og at befolkningen igjen vil søke mot de politiske ytterkantene. Det grå og trøstesløse blir ytterligere understreket av Alex Varennes meget spesielle tegnestil. Først hatet jeg den for så å innse at mannen er jo genial. Det jeg ikke skjønner med ham er at han i ettertid har konsentrert seg om å gjøre erotiske serier. Isteden for og igjen samarbeide med broren om flere bind i denne serien eller å skape et nytt mesterverk sammen. (I følge fransk Wikipedia har de jobbet sammen på minst tre album etter dette, men uten at jeg eller spesielt mange andre har fått det med seg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar