Å hoppe etter Wirkola

Andre Franquin solgte i 1987 rettighetene til figuren Spiralis og det resulterte i at en rekke forferdelige album ble produsert. Minst 12 av dem er utgitt på norsk. Så når Albert Uderzo la fra seg pennen i 2011, alder og en begynnende demens(?) hadde begynt å tynge, tenkte han og de rundt ham lenge og vel for å finne en erstatter. Valget falt til slutt på duoen Jean-Yves Ferri og tegneren Didier Conrad. Deres første album kom i oktober 2013 og hadde tittelen Asterix og Pikterne og for 14 dager siden kom nummer to, Asterix og Cæsars papyrus.

For min egen del må jeg si at Asterix er en av de ytterst få seriene som virkelig har påvirket tegneserieinteressen og grunn til å starte samle på dem. Allerede som syv-åtte åring leste jeg Asterix-albumene mine om og om igjen for å kunne forstå alle disse finurlige romerske og galliske navnene. En av oversetterne var Else Michelet og det borget for kvalitet. Så lenge Goscinny ennå var i live fantes det ikke mere humoristisk serie. Når Uderzo overtok forfatteransvaret ble det ikke fullt så morsomt, men et av hans høydepunkt var Asterix & sønn.

Så var det disse to nykommerne da. Didier Conrad har en stor produksjon bak seg av serier jeg ikke kjenner til. Med unntak av albumet Eventyr i gult, skrevet av Yann, utgitt på norsk i 1987. Hans Asterix er sikkert perfekt tegnet etter det som skal være malen, men det blir noe blast og uinspirert over det. Som når Fournier overtok Sprint etter Franquin. Det hadde vært glimrende album hadde det ikke bare vært Sprint & co album. 

Ferri har vunnet gjeve priser og har skrevet en rekke album. Han minner meg litt om det de sa om Noel Gallagher i Oasis-tiden. Det at han rappet uhemmet fra andre sanger og allikevel ikke lot lytteren å komme på hvilke sanger han hadde «lånt» fra. Noe av det samme gjør Ferri, bare ikke så vellykket. Asterix og Pikterne er Asterix og Britene med en vri og mindre morsomt. Med Cæsars papyrus har han latt seg inspirere av flere album og en kan si at han nærmer seg Gallagher`s måte å gjøre tingene på. Men det er noe som mangler. Vitsene er ikke like morsomme og de som har oversatt navnene må ha hatt en dårlig dag. En kopi er og blir en kopi og det kan vel også prege måten jeg leser disse to albumene. En får lese dem selv og så gjøre seg opp en mening.