Jeg er ikke flink til å spå og når jeg sier noe sånt som at dette er en serie jeg kommer til å like; vel, det har hendt at jeg har tatt feil. Nå liker jeg dårlig å ta feil og attpåtil måtte innrømme det. Det er selvfølgelig en annen ting med slike uttalelser og det er at de gjerne blir selvoppfyllende profetier. Det blir vel ikke mer interessant at jeg babler videre om dette og jeg får da si som Roxette: Don`t Bore Us-Get to the Chorus(denne cd`en var for øvrig det eneste jeg ønsket meg til tredveårsdagen). Lucille av Ludovic Debeurme er definitivt den beste tegneserien jeg har lest i løpet av de siste månedene. Det er i grunnen enda lenger siden en serie berørte meg så sterkt. Serien er nok et eksempel på hvor nyere franske serier får vist hvor forskjellige og, i mangel av et bedre ord, sofistikerte enn de fleste amerikanske Graphic Novels. Og da mener jeg ingenting nedlatende om våre amerikanske fetteres serier. Det er bare det at franskmenn gjør det bedre. De to hovedpersonene i Lucille og Arthur(senere Vladimir). Arthur er en ikke helt veltilpasset ung mann med tvangstanker og oppvokst i et hjem med en alkoholisert far. Lucille er en av disse hordene av tenåringer som er blitt gitt et altfor dårlig selvbilde. Et barn av skilsmissen og som bor med en mor hvis jobb alltid kommer i veien. Løsningen for Lucille blir å konsentrere alt sitt fokus og selvhat på å sulte seg i hjel. Speilbildet blir så lettere sett etter dette. Arthur og Lucille presterer å treffe hverandre og finner at begge har sterke følelser for den andre. Det er så uendelig vakkert skildret. I det hele tatt er det litt merkelig at en mann 40 kan fortelle så overbevisende om anoreksi og hvordan en jentunge midt i puberteten tenker og argumenterer. Hvordan en historie fortalt med så enkle midler og genialt enkle tegninger blir så mye, mye mer. Noe av grunnen er selvfølgelig det at Debeurme er blitt en av Frankrikes virkelig store serieskapere. Det har allerede kommet en oppfølger til Lucille med tittelen Renee, men den kommer vel ikke i engelsk oversettelse med det første. Mens jeg venter på den er det ikke annet å si om Lucille enn: Tusen Takk!
Jeg har tidligere skrevet om film basert på tegneserier. Ikke alltid vært like positiv. Det jeg ikke har skrevet mye om er tegnefilmer basert på tegneserier. En av grunnene kan være at det ikke er veldig mange gode eksempler å liste opp. Skal jeg nevne noen må det bli Hayao Miyazakis Nausicaä of the Valley of the Wind, en av de to tegnede filmene med Hellboy, Paul Dini og hans Batman : The Animated Series og filmene med Corto Maltese. Filmene basert på Hugo Pratts figur holder ikke like god tegne og bildestandard som 40-årenes Disney, Loony Tunes eller Tom & Jerry, men det er mer enn greit nok. Hvor galt kan det bli når en baserer en tegnefilm på denne karakteren ?
Corto Maltese i Sibir ble til helaftens film i 2002, Corto Maltese: La Cour secrète des Arcanes, og denne var basert på det andre hele albumet Pratt ga ut med Corto Maltese tilbake i 1974. Handlingen er lagt til 1918 og Mandsjuria og det østlige Sibir. Borgerkrigen mellom de hvite og bolsjevikene går sin gang. Det kinesiske kommunistpartiet gjør seg gjeldende og hvor en også har flere krigsherrer som insisterer på innflytelse. De sistnevnte beveger seg rundt i sine pansrede togsett. Det alle ender opp med å være ute etter er et forsvunnet tog med en stor last av gull. Og midt oppi alt dette befinner plutselig Corto seg. Jeg har faktisk kjøpt denne filmen selv og finner den nesten like bra som albumet. Det er også laget filmer av en rekke av de kortere historiene og som jeg vist før Balladen om det salte hav.
Siden det er denne tiden på året igjen vil det sannsynligvis bli kjøpt ytterst få nye tegneserier på denne siden av nyttår. Beklagelig, men sånn går no dagan. De oversatte seriene har jeg vel nevnt flere av tidligere. Striper leser jeg minimalt av mens Marthe Thingstads Hanne Krank ser spennende ut. Med bok 8 nærmer serien om Jack seg slutten. Det hele avsluttes i bok 9 betimelig gitt tittelen The End. Russ Manning og Magnus har jeg allerede omtalt. Ludovic Debeurmes Lucille har vunnet en rekke priser og med sine enkle streker forteller historien om to tenåringer og hvor noen av temaene er alkoholisme, spiseforstyrrelser og kjærlighet parret med tragedie. Dette er en tegneserie jeg så første gang og automatisk visste at jeg kom til å lese og like. Vel, det var det og så får en håpe at de som styrer budsjettene lykkes bedre neste år.
Marte Thingstad : Dette er : Hanne Krank Andre Jensen : Krutt-Kim Komplett og usensurert fra 2005 til 2011 Lise Myhre : Nemi : Farlig farvann Bok 7 Torbjørn Lien : Kollektivet : Kollektivt sammenbrudd Bok 6 Mads Eriksen : M : Marzan og Opars juveler Bok 5
Det hender jeg leser tegneserier ved en bardisk mens jeg nipper til en iskald…. Farris. Av de seriene jeg har lest mens jeg gjorde nettopp dette var Girls av The Luna Brothers. Dette skjedde litt over tid siden serien utgjør 4 samlinger (Conception, Emergence, Survival og Extinction) og hvor hver inneholder 6 hefter. The Luna Brothers er brødrene Jonathan (1978) og Joshua (1981) og de hadde før Girls utgitt maxi-serien The Sword og debuterte med miniserien Ultra på Image Comics i 2005. Disse seriene er noen eksempler på bra serier Image har gitt ut etter at de fant ut at innhold er viktigere enn form. 30.10. 1938 skremte Orson Welles livskiten ut av Amerika med sin radioteaterversjon av H.G. Wells` War of the Worlds. Hvor sendingen overbeviste millioner om at en utenomjordisk invasjon fant sted. Problematikken er nogenlunde den samme i Girls, men brødrene har gitt den en helt ny vri. Og det gjør Girls til noe som helt klart var verdt å lese. Handlingen er lagt til en liten by i midtvesten. Navnet på byen er Pennystown og det er kanskje en nokså åpenbar indikasjon på hva handlingen videre vil dreie seg om. En ung mann kjører sent hjem etter en virkelig miserabel kveld på byens pub. Når han har kommet utenfor byen ser han en meget usedvanlig haiker. En nydelig ung kvinne og som er splitter naken og stum. Han tilbyr henne skyss og det som skjer, skjer frivillig. Etter det inntrufne legger denne mystiske kvinnen egg og fra disse kommer eksakte kopier av originalen. Alle sliter de med at de ikke har fått noen opplæring i people skills og det rammer byens kvinnelige beboere. Den første har allerede drept en kvinne på en gård utenfor byen og med økningen i antall øker risikoen for byens kvinner. Dette resulterer i en masseflukt som brått blir stoppet opp når ugjennomtrengelig barriere plutselig omgir byen. Den setter en effektiv stopper for fluktforsøkene og forhindrer en hver kommunikasjon med utsiden. Dermed er de lokale kvinnene utrydningstruede og mennene ikke annet enn penisstativ i produksjonen av flere egg. Som igjen… Dette må vel være en ny måte å sette kjønnskampen på spissen ? Det jeg fortalt utgjør bare begynnelsen av historien og det er storveis underholdning videre. Til tider blodig, men det er bare rødfarge. Innledning og avslutning er en smule kryptisk, men det får så være. Tegningene gir meg assosiasjoner til Steve Dillon (Preacher m.m.) og har mye av den samme avanserte enkelheten over seg. Det eneste som irriterer var de ved bardisken som mobbet meg mens jeg leste Girls og som egentlig bare viste hvor enkelt det er å være politisk korrekt.
I et mye tidligere innlegg nevnte jeg at sett med mine øyne bare er fire virkelig bra tegnere av Edgar Rice Burroughs` Tarzan. Det er Hal Foster, Burne Hogarth, Joe Kubert og den eminente og enestående Russ Manning (1929-1981). I Norge har det i perioden 1965-2000 blitt utgitt 476 hefter med Tarzan pluss spesialutgivelser, pocketbøker og annet. En av de sistnevnte var en heftet bok i A3 format som kom ut tidlig på 70-tallet og lenge var blant mine mest verdsatte eiendeler. Jeg mistenker en stresset forelder hev den senere i forbindelse med en flytting. Da var den også blitt lest en rekke ganger. Og grunnen til det var at den inneholdt bare historier av Russ Manning. Og for å gjøre det enda bedre var det historier fra dette mytiske landet Burroughs skapte, nemlig Pal-ul-don. Et tropisk land hvor dinosaurene aldri døde ut og hvor det lever en rekke forskjellige utgaver og i alle størrelser av tobente menneskelignende skapninger. De fleste med nesten identiske egenskaper som homo sapiens. Tilbake i 1963 skapte Manning Magnus, Robot Fighter og som siden ble utgitt i Magnus, Robot Fighter 4000 A.D. fra Gold Key Comics. Denne science fiction fra serien fra år 4000 hvor robotene er nær ved å ta kontrollen over samfunnet og Magnus blir den som skal frelse menneskeheten fra de mulige mekaniske undertrykkerne. Manning tegnet de første 21 heftene og begynte etter dette å tegne Tarzan. Etter Magnus ble ikke det den helt store forskjellen. Manning tegnet ikke Tarzan heftet lenger enn fra 1965 til 1969 og klarte allikevel i løpet av denne korte tiden å skape tidløs kunst. Mange av manusene var skrevet av Gaylord DuBois (1899-1993) eller Gaylord McIlvaine Du Bois som han ble døpt (jeg synes bare det var slike pussige navn). Utenom ungdomsbøker skrev DuBois i løpet av sin karriere mer enn 3000 tegneseriemanus. Fra 1969 overtok han Tarzan avisstripen som han tegnet frem til 1972. Søndagssiden hadde han tegneransvar for frem til 1979. Historiene i Magnus er kanskje ikke av samme kvalitet som Manning`s glimrende tegninger. Og tegningene er det som gjør denne serien til noe en burde lese. Flere av Manning`s Magnus historier ble utgitt av Se-bladene sent på 60-tallet i eget blad, en historie ble trykket i Magnum på tidlig 80-tall og en senere versjon av Magnus, Robot Fighter (forlaget Valiant`s) kom det 6 hefter med i 1993. Også har biblioteket fått inn samlingen Russ Manning`s Magnus Robot Fighter vol. 1. I 1979-80 tegnet han avisstripen av Star Wars og som biblioteket har samlet. Han har også fått prisen Russ Manning Most Promising Newcomer Award oppkalt etter seg. Hvor en rekke senere store navn har vunnet( http://en.wikipedia.org/wiki/Russ_Manning_Award )og som deles ut på den årlige Eisner Awards. Siden skal jeg skrive mer om Tarzan historiene hans og prøve å forklare hvorfor de har siden bestandig stått som noen av de beste tegneseriene jeg har lest gjennom et langt liv.
Det er Kapittel-festival i Stavanger denne uken og denne fokuserer som vanlig på litteratur og ytringsfrihet. Og i den anledningen tenkte jeg å skrive litt om Will Eisner`s (1917-2005) siste grafiske roman: The Plot. The Secret Story of The Protocols of the Elders of Zion. Denne kom ut like før han døde og for den som har lest Eisner etter han var ferdig med The Spirit har vel også fått med seg at Eisner også tilhørte en av de 11 stammene. Og at han tidligere hadde hatt sitt å si om ytringsfrihet. Og det er imponerende, selv om han utvilsomt var et geni, at han i slutten av 80-årene ga ut en av sine desidert beste grafiske romaner og kanskje også sin mest politiske. Sions vises protokoller er en bok som beskriver jødenes hemmelige plan om verdensherredømme. En de viktigste viktigste innvendingene er at det er en forfalskning sannsynligvis begått av Pyotr Ivanovich Rachkovsky rundt 1900. Han var i sin tur ansatt i tsarens hemmelige politi og oppholdt seg i Paris. Han hadde satt sammen protokollene etter å ha drevet med avskrift fra flere tidlige kilder. Ikke alle disse med anti-semittisk innhold. Det han endte opp med var et hatefullt makkverk!! De ble første gang avslørt som forfalskninger av The Times i 1921 og jevnlig siden. Det forhindret ikke at menneskevennen Henry Ford lot trykke 500 000 eksemplarer av dem. Nazistene trykket dem til sitt bryst og siden jødehat er så irrasjonelt i utgangspunktet så har sannheten aldri virket forstyrrende når man skal finne bevis for sine vrangforestillinger. Det tragiske er at i den arabiske verden har protokollene igjen funnet et publikum. Alt dette og mer forteller Eisner på en mye bedre måte enn meg. Etter å ha brukt et langt liv på å perfeksjonere fortellerteknikken er det en informativ fornøyelse å lese The Plot. Eisner dokumenterer grundig det han forteller og måten han dramatiserer historiene til de forskjellige karakterene er som vanlig mesterlig. Om det var meningen eller om det ble for liten tid igjen til å fargelegge så ble The Plot utgitt i svarthvitt. Og i mine øyne er ikke det noe negativt snarere tvert om. Dette er en bok alle bør lese. Ikke bare fordi det ble Eisner`s siste serie, men også fordi den har noe å si om hvor farlige fordommer og uvitenhet kan være. Og hvor farlig og viktig ytringsfrihet er.
Mike W Barr er ikke et navn mange kjenner. Det kan kanskje skyldes at han er for en ikke altfor dyktig håndverker å regne når det kommer til det å skrive tegneserier. Hans to virkelige suksesser er Camelot 3000 sammen med Brian Bolland og albumet Batman : Son of the Demon med Jerry Bingham. Begge er fra midten av 80-tallet så det begynner å bli en god stund siden. En kan kanskje også trekke frem serien Batman and the Outsiders. Hvor Batman var medlem av gruppen i de første 32 heftene og alle er skrevet av Barr. Han skrev også oppfølgeren The Outsiders som gikk inn med nr. 28. Tegnerne var for øvrig favoritten Jim Aparo (Batman,Brave and the Bold, Aquaman og masse annet bra) og Alan Davis (Exalibur, JLA m.m.). Ellers har Barr skrevet skrekkelig mye unødvendig.Derimot er den serien jeg skal nevne påbegynt i 1988 og langt fra unødvendig. Det var Maze Agency og hvor den opprinnelige tegneren var Adam Hughes(JLA og Superman/Gen13 utgitt på norsk i Gigant nr. 3 2001). Den ble først utgitt på Comico som gikk konkurs litt senere og serien har siden både i hefteformat og samlinger blitt utgitt på flere forskjellige forlag. Den ble også utgitt i norske Agent X-9 på tidlig 90-tall. Det var der jeg leste den først og ble sjarmert i senk. Blant disse grufulle seriene Garth, Buck Ryan(okei, den er bare altfor gammel) og Modesty Blaise dukket denne perlen opp. Det ble publisert andre serier i Agent X-9 på denne tiden som også gjorde det verdt å kjøpe bladet, men Maze Agency var desidert en av favorittene.Biblioteket har The Maze Agency volume 1 som samler de fem første heftene. Og Hughes er en virkelig glimrende tegner(det eneste aberet er at han bruker så lang tid at han nesten aldri rekker deadline) og er en viktig del av det som utgjør helheten. Derimot er det Barr som virkelig briljerer. Hans to hovedpersoner er den nokså hardbarkede privatdetektiven Jennifer Mays og Gabriel Webb bebrillet, intellektuell, forfatter og aspirerende hobbydetektiv. Disse motpolene skriver Barr glimrende og før en aner det er det en anelse romantikk i luften. En annen ting med denne serien er at de er ordentlige whodunnit fortellinger og hvor de virkelig fungerer. Hvor morderen ikke blir avslørt før på siste side og en som leser blir gitt muligheten til å løse sakene selv. Og her gjør Barr en minst like god jobb som med dialog og personskildring. Og da er det ikke annet enn å oppfordre til å lese denne serien og bli underholdt og en smule imponert.
Siden det nå har blitt tid til å lese igjen har jeg benyttet det til å lese noen nye serier. Så jeg hadde tenkt å skrive kort om noen få av disse. Først ut er Lars Martinson og hans andre bok i fortellingen om den unge Dan Welles og hans videre opplevelser som engelsklærer i den japanske byen Tonoharu. Jeg har tidligere skrevet om bok 1 og fortsettelsen er minst like likandes som den første. Situasjonen har normalisert seg en smule for vår helt og hans omgangskrets inkluderer nå flere andre amerikanere. Han blir også romantisk involvert med en av kollegaene på skolen. Denne fortellingen om et litt annerledes hverdagsliv kunne fort ha blitt kjedelig, men Martinson klarer å fortelle det hele på en engasjerende human måte og hans stilsikre tegninger hjelper meget. En serie som lar seg lese hurtig og hvor en siden burde gå tilbake og sakte lese den om igjen. Insomnia Cafe er tegnet og skrevet av tyrkiske M.K. Perker. Meget kjent i hjemlandet og begynner nå å bli en etablert størrelse i USA. Han er mest kjent for å ha tegnet den grafiske romanen Cairo (så vidt nevnt tidligere) og serien Air og hvor begge er skrevet av G Willow Wilson. Insomnia Cafe begynner med slutten og hvor Perker så spoler tilbake til begynnelsen og så forklarer slutten til slutt. Hovedpersonen sliter med søvnløshet og begynner å vandre gatelangs hvor han til slutt går innom kafeen med samme navn som serien. Her møter han en interessant kvinne og innleder et vennskap med henne. Mannen har en broget fortid og den innhenter ham når en av kjenningene fra hans tidligere liv oppsøker ham med et definitivt krav. Ting er ikke helt som de synes. Jeg er litt i tvil om denne serien, men siden jeg bare vet om to tyrkiske serieskapere, Tayyar Ozkan(Caveman og La Pacifica) og Perker, får jeg si at en kaster ikke bort tiden med å lese Insomnia Cafe.Jeg har vel skrevet om alle de tidligere utgivelsene i Vertigo Crime og Noche Roja får ikke bli noe unntak. Skrevet av britiske Simon Oliver (som også skrev den glimrende serien Exterminators utgitt på Vertigo og som gikk inn altfor tidlig) og amerikaneren Jason Latour (har en til nå begrenset produksjon, men illustrerte Scalped nr. 43). Oliver må ha tatt utgangspunkt i de grusomme hendelsene nord i Mexico hvor hundrevis, om ikke tusenvis av kvinner ble myrdet for noen få år siden. I Oliver`s historie er det utelukkende unge kvinner som jobber på fabrikker i en by tett opptil grensen til USA. En by hvor grådighet, utnyttelse, vold og korrupsjon råder. Så blir ekspolitimann og nåværende privatdetektiv Jack Cohen oppsøkt av sosialarbeideren Paloma Flores på amerikansk side. Sammen prøver de å finne svaret på hvorfor disse kvinnene blir drept og lemlestet. Dette er ikke den minst klisjefylte hardkokte detektivhistorien jeg har lest, men klisjeer er vel ikke alltid feil ? Latour`s meget svartgråhvite tegninger kan bli litt i meste laget og allikevel lykkes han med å formidle historiens stemninger. Og Vertigo Crime`s utgivelser holder en skyhøy standard. Og det var noe av det jeg har lest etter George R R Martin.
Pat Mills er kanskje den, ved siden av John Wagner(Judge Dredd, A History of Violence som nå kommer i nytt opplag m.m.), som hadde fortjent større internasjonal anerkjennelse av de britiske tegneserieforfattere. Han var den som sørget for at britiske serier på 70-tallet gikk fra å være gutteromsdrømmer og ble så mye, mye mer med titler som 2000 AD, Toxic og Crisis for å nevnt noen av de titlene han har vært med å lansere. Mills skriver nå album for det fransk-belgiske markedet sammen med langvarig samarbeidspartner Tony Skinner. Jeg har lest noen av disse,tegnet av Oliver Ledroit og ikke det aller beste jeg lest. En annen serie av Mills og Skinner som jeg vitterlig har er oppdateringen av Paul Bartel filmen Death Race 2000 fra 1975 og som igjen er produsert av Roger Corman. Death Race 2020 ble gitt ut på forlaget Roger Corman`s Cosmic Comix og de første numrene ble tegnet av en av mine desiderte favorittegnere Kevin O`Neill. Med Prog nr. 167 juli 1980 gjorde Nemesis the Warlock sin debut. Skapt av Mills og O`Neill. Ingen kan som O`Neill gjøre det heslige vakkert og med Nemesis fikk han vist det til fulle. Handlingen er lagt til en fremtid hvor menneskeheten har spredt seg utover i galaksen og formet et imperium av planeter. Den øverste lederen for dette er Torquemada. Han har meget til felles med sin forfader Tomás de Torquemada. Med samme selvsikre fanatisme og en forvridd religiøs overbevisning har han startet et universelt korstog for å utrydde alle andre raser enn helt renrasede Homo Sapiens. Mottoet er : Be Pure! Be Vigilant! Behave! Da er det vel ikke helt uforståelig at de utrydningstruede har innvendinger som igjen fører til motstand. Og fremst blant disse motstanderne står Nemesis the Warlock. Å gi en riktig beskrivelse av Nemesis og hans utseende er vanskelig. Det jeg vet for sikkert er at han må være halvt drage og halvt hest. Drage fordi han puster ild og hest fordi hunnene er firbente kentaurer. De treffer en vel først i bok to som også er inkludert i bibliotekets Nemesis the Warlock volume 1. Der treffer en også Nemesis` kone Chira og deres felles avkom Thoth for første gang. Det humoristiske er hele tiden til stede og den politiske brodden. Torquemada har hentet trekk fra både Maggie Thatcher og må ha lært litt av hennes forsøk på å privatisere Storbritannia på tidlig 80-tall. Nå har jeg ikke nevnt Marshall Law, men det har jeg gjort før. Da er det på tide å avslutte dette og starte og skrive noe som er litt mer av interesse, forhåpentligvis.
En gang for lenge siden, når jeg måtte ta konsekvensen av at jeg var passe feiging, jobbet jeg på et sykehjem som vaktmesterhåndlanger og resepsjonist. Den sistnevnte delen av jobben bestod mer i å passe på at de innsatte ikke flyktet enn å ta telefoner. Samtidig med dette hadde jeg en kveldsjobb og samlet ble dette den tiden hvor jeg kom i nærheten av å ha god råd. Pengene brukte jeg selvfølgelig bare på fornuftige ting. Noe jeg brukte mest penger på var tegneserier. Noe måtte jeg ha å gjøre mens jeg årvåkent forhindret eventuelle fluktforsøk. Stedet jeg kjøpte dem var hos før nevnte Torgersen.På denne tiden drev britiske Titan Books og trykket opp serier som hadde først hadde vært publisert i 2000 AD i albumformat. Siden dette var før 2000 AD gikk over til farger var alle i svarthvitt. Det var Rogue Trooper (som jeg har skrevet om tidligere), Strontium Dog, Nemesis, Charley`s War (som ikke gikk i 2000 AD) og en masse Judge Dredd. Det var på denne tiden det gikk opp for meg at Judge Dredd var satire og ikke alvorlig ment. Jeg kan i grunnen være rimelig treig når det gjelder å fatte ting. Noen av de beste tegnerne av Judge Dredd er i mine øyne Brian Bolland, Mike McMahon, Steve Dillon og Cam Kennedy som alle var representert i disse tidlige samlingene. Disse Bisley-kloningene som har tegnet mesteparten av seriene om Judge Dredd de siste 15-20 årene har jeg ikke veldig sansen for. Og som igjen beviser at jeg er blitt gammel. Strontium Dog ble skapt av John Wagner og Carlos Ezquerra tilbake i 1978 for det kortlivede bladet Starlord. I 1980 kom serien til 2000 AD og Alan Grant tok mer og mer over ansvaret for manus. Hovedpersonen her er mutanten Johnny Alpha. Han har jobb som dusørjeger i en fremtid hvor universet er mer tilgjengelig for menneskeheten. Mutasjonen kom som følge av store utslipp av Strontium-90 etter den siste atomkrigen i 2150. Foruten å drepe rundt 70 % av Storbritannias befolkning sørget den for at en stor del av ennå ufødte kom til verden med meget varierende mutasjoner. Johnny Alpha kan se gjennom vegger og lese folks tenker. Historien jeg har med Strontium Dog forteller hva som skjedde når mutantene i voksen alder ble utsatt for det samme som skjedde med jødene i Tyskland og den etterfølgende borgerkrigen. Alpha er en av lederne for mutantene og motstanderens renrasede leder og øverstkommanderende er hans faderlige opphav. En glimrende historie med både humor og politisk brodd. Strontium Dog har beholdt populariteten frem til i dag. Foruten at det også er kommet to spin-off serier med nesten vampyren Durham Red og den veldig skotske Middenface McNulty.Charley`s War skal være den mest autentiske og historisk korrekte skildringen av skyttergravskrigen under Første verdenskrig i tegneserieform. Skapt av en av Storbritannias tegneserienestorer Pat Mills og tegnet av Joe Colquhoun. Om Charley som verver seg som 16-åring og kommer akkurat tidsnok til fronten til å bli en del av slaget ved Somme som varte fra 01.06. til 18.11. 1916. Jeg har virkelig prøvd å like denne serien, som gikk i Battle Picture Weekly fra januar 1979 til oktober 1985, men jeg får det ikke helt til. Allikevel er det klart at Mills sine manus er glimrende, fulle av historiske detaljer og det at han lar sine egne politiske meninger få farve historiene. Mills kan sies å ha en viss anarkistisk overbevisning. Selv om jeg aldri helt har likt Colquhoun`s tegninger kan jeg allikevel anbefale den.
Jeg er ikke flink til å spå og når jeg sier noe sånt som at dette er en serie jeg kommer til å like; vel, det har hendt at jeg har tatt feil. Nå liker jeg dårlig å ta feil og attpåtil måtte innrømme det. Det er selvfølgelig en annen ting med slike uttalelser og det er at de gjerne blir selvoppfyllende profetier. Det blir vel ikke mer interessant at jeg babler videre om dette og jeg får da si som Roxette: Don`t Bore Us-Get to the Chorus(denne cd`en var for øvrig det eneste jeg ønsket meg til tredveårsdagen). 
Lucille av Ludovic Debeurme er definitivt den beste tegneserien jeg har lest i løpet av de siste månedene. Det er i grunnen enda lenger siden en serie berørte meg så sterkt. Serien er nok et eksempel på hvor nyere franske serier får vist hvor forskjellige og, i mangel av et bedre ord, sofistikerte enn de fleste amerikanske Graphic Novels. Og da mener jeg ingenting nedlatende om våre amerikanske fetteres serier. Det er bare det at franskmenn gjør det bedre. 
De to hovedpersonene i Lucille og Arthur(senere Vladimir). Arthur er en ikke helt veltilpasset ung mann med tvangstanker og oppvokst i et hjem med en alkoholisert far. Lucille er en av disse hordene av tenåringer som er blitt gitt et altfor dårlig selvbilde. Et barn av skilsmissen og som bor med en mor hvis jobb alltid kommer i veien. Løsningen for Lucille blir å konsentrere alt sitt fokus og selvhat på å sulte seg i hjel. Speilbildet blir så lettere sett etter dette.
Arthur og Lucille presterer å treffe hverandre og finner at begge har sterke følelser for den andre. Det er så uendelig vakkert skildret. I det hele tatt er det litt merkelig at en mann 40 kan fortelle så overbevisende om anoreksi og hvordan en jentunge midt i puberteten tenker og argumenterer. Hvordan en historie fortalt med så enkle midler og genialt enkle tegninger blir så mye, mye mer. Noe av grunnen er selvfølgelig det at Debeurme er blitt en av Frankrikes virkelig store serieskapere. Det har allerede kommet en oppfølger til Lucille med tittelen Renee, men den kommer vel ikke i engelsk oversettelse med det første. Mens jeg venter på den er det ikke annet å si om Lucille enn: Tusen Takk! 
30.10. 1938 skremte Orson Welles livskiten ut av Amerika med sin radioteaterversjon av H.G. Wells` War of the Worlds. Hvor sendingen overbeviste millioner om at en utenomjordisk invasjon fant sted. Problematikken er nogenlunde den samme i Girls, men brødrene har gitt den en helt ny vri. Og det gjør Girls til noe som helt klart var verdt å lese. Handlingen er lagt til en liten by i midtvesten. Navnet på byen er Pennystown og det er kanskje en nokså åpenbar indikasjon på hva handlingen videre vil dreie seg om. 
En ung mann kjører sent hjem etter en virkelig miserabel kveld på byens pub. Når han har kommet utenfor byen ser han en meget usedvanlig haiker. En nydelig ung kvinne og som er splitter naken og stum. Han tilbyr henne skyss og det som skjer, skjer frivillig. Etter det inntrufne legger denne mystiske kvinnen egg og fra disse kommer eksakte kopier av originalen. Alle sliter de med at de ikke har fått noen opplæring i people skills og det rammer byens kvinnelige beboere. Den første har allerede drept en kvinne på en gård utenfor byen og med økningen i antall øker risikoen for byens kvinner. Dette resulterer i en masseflukt som brått blir stoppet opp når ugjennomtrengelig barriere plutselig omgir byen. Den setter en effektiv stopper for fluktforsøkene og forhindrer en hver kommunikasjon med utsiden. Dermed er de lokale kvinnene utrydningstruede og mennene ikke annet enn penisstativ i produksjonen av flere egg. Som igjen… Dette må vel være en ny måte å sette kjønnskampen på spissen ? 
Det jeg fortalt utgjør bare begynnelsen av historien og det er storveis underholdning videre. Til tider blodig, men det er bare rødfarge. Innledning og avslutning er en smule kryptisk, men det får så være. Tegningene gir meg assosiasjoner til Steve Dillon (Preacher m.m.) og har mye av den samme avanserte enkelheten over seg. Det eneste som irriterer var de ved bardisken som mobbet meg mens jeg leste Girls og som egentlig bare viste hvor enkelt det er å være politisk korrekt. 
Tilbake i 1963 skapte Manning Magnus, Robot Fighter og som siden ble utgitt i Magnus, Robot Fighter 4000 A.D. fra Gold Key Comics. Denne science fiction fra serien fra år 4000 hvor robotene er nær ved å ta kontrollen over samfunnet og Magnus blir den som skal frelse menneskeheten fra de mulige mekaniske undertrykkerne. Manning tegnet de første 21 heftene og begynte etter dette å tegne Tarzan. Etter Magnus ble ikke det den helt store forskjellen. Manning tegnet ikke Tarzan heftet lenger enn fra 1965 til 1969 og klarte allikevel i løpet av denne korte tiden å skape tidløs kunst. Mange av manusene var skrevet av Gaylord DuBois (1899-1993) eller Gaylord McIlvaine Du Bois som han ble døpt (jeg synes bare det var slike pussige navn). Utenom ungdomsbøker skrev DuBois i løpet av sin karriere mer enn 3000 tegneseriemanus. Fra 1969 overtok han Tarzan avisstripen som han tegnet frem til 1972. Søndagssiden hadde han tegneransvar for frem til 1979. 
Historiene i Magnus er kanskje ikke av samme kvalitet som Manning`s glimrende tegninger. Og tegningene er det som gjør denne serien til noe en burde lese. Flere av Manning`s Magnus historier ble utgitt av Se-bladene sent på 60-tallet i eget blad, en historie ble trykket i Magnum på tidlig 80-tall og en senere versjon av Magnus, Robot Fighter (forlaget Valiant`s) kom det 6 hefter med i 1993. Også har biblioteket fått inn samlingen Russ Manning`s Magnus Robot Fighter vol. 1. I 1979-80 tegnet han avisstripen av Star Wars og som biblioteket har samlet. Han har også fått prisen Russ Manning Most Promising Newcomer Award oppkalt etter seg. Hvor en rekke senere store navn har vunnet( http://en.wikipedia.org/wiki/Russ_Manning_Award )og som deles ut på den årlige Eisner Awards. Siden skal jeg skrive mer om Tarzan historiene hans og prøve å forklare hvorfor de har siden bestandig stått som noen av de beste tegneseriene jeg har lest gjennom et langt liv. 
Sions vises protokoller er en bok som beskriver jødenes hemmelige plan om verdensherredømme. En de viktigste viktigste innvendingene er at det er en forfalskning sannsynligvis begått av Pyotr Ivanovich Rachkovsky rundt 1900. Han var i sin tur ansatt i tsarens hemmelige politi og oppholdt seg i Paris. Han hadde satt sammen protokollene etter å ha drevet med avskrift fra flere tidlige kilder. Ikke alle disse med anti-semittisk innhold. Det han endte opp med var et hatefullt makkverk!! De ble første gang avslørt som forfalskninger av The Times i 1921 og jevnlig siden. Det forhindret ikke at menneskevennen Henry Ford lot trykke 500 000 eksemplarer av dem. Nazistene trykket dem til sitt bryst og siden jødehat er så irrasjonelt i utgangspunktet så har sannheten aldri virket forstyrrende når man skal finne bevis for sine vrangforestillinger. Det tragiske er at i den arabiske verden har protokollene igjen funnet et publikum. 
Alt dette og mer forteller Eisner på en mye bedre måte enn meg. Etter å ha brukt et langt liv på å perfeksjonere fortellerteknikken er det en informativ fornøyelse å lese The Plot. Eisner dokumenterer grundig det han forteller og måten han dramatiserer historiene til de forskjellige karakterene er som vanlig mesterlig. Om det var meningen eller om det ble for liten tid igjen til å fargelegge så ble The Plot utgitt i svarthvitt. Og i mine øyne er ikke det noe negativt snarere tvert om. Dette er en bok alle bør lese. Ikke bare fordi det ble Eisner`s siste serie, men også fordi den har noe å si om hvor farlige fordommer og uvitenhet kan være. Og hvor farlig og viktig ytringsfrihet er. 
Derimot er den serien jeg skal nevne påbegynt i 1988 og langt fra unødvendig. Det var Maze Agency og hvor den opprinnelige tegneren var Adam Hughes(JLA og Superman/Gen13 utgitt på norsk i Gigant nr. 3 2001). Den ble først utgitt på Comico som gikk konkurs litt senere og serien har siden både i hefteformat og samlinger blitt utgitt på flere forskjellige forlag. Den ble også utgitt i norske Agent X-9 på tidlig 90-tall. Det var der jeg leste den først og ble sjarmert i senk. Blant disse grufulle seriene Garth, Buck Ryan(okei, den er bare altfor gammel) og Modesty Blaise dukket denne perlen opp. Det ble publisert andre serier i Agent X-9 på denne tiden som også gjorde det verdt å kjøpe bladet, men Maze Agency var desidert en av favorittene.
Insomnia Cafe er tegnet og skrevet av tyrkiske M.K. Perker. Meget kjent i hjemlandet og begynner nå å bli en etablert størrelse i USA. Han er mest kjent for å ha tegnet den grafiske romanen 
Med Prog nr. 167 juli 1980 gjorde Nemesis the Warlock sin debut. Skapt av Mills og O`Neill. Ingen kan som O`Neill gjøre det heslige vakkert og med Nemesis fikk han vist det til fulle. Handlingen er lagt til en fremtid hvor menneskeheten har spredt seg utover i galaksen og formet et imperium av planeter. Den øverste lederen for dette er Torquemada. Han har meget til felles med sin forfader Tomás de Torquemada. Med samme selvsikre fanatisme og en forvridd religiøs overbevisning har han startet et universelt korstog for å utrydde alle andre raser enn helt renrasede Homo Sapiens. Mottoet er : Be Pure! Be Vigilant! Behave! 
Strontium Dog ble skapt av John Wagner og Carlos Ezquerra tilbake i 1978 for det kortlivede bladet Starlord. I 1980 kom serien til 2000 AD og Alan Grant tok mer og mer over ansvaret for manus. Hovedpersonen her er mutanten Johnny Alpha. Han har jobb som dusørjeger i en fremtid hvor universet er mer tilgjengelig for menneskeheten. Mutasjonen kom som følge av store utslipp av Strontium-90 etter den siste atomkrigen i 2150. Foruten å drepe rundt 70 % av Storbritannias befolkning sørget den for at en stor del av ennå ufødte kom til verden med meget varierende mutasjoner. Johnny Alpha kan se gjennom vegger og lese folks tenker. Historien jeg har med Strontium Dog forteller hva som skjedde når mutantene i voksen alder ble utsatt for det samme som skjedde med jødene i Tyskland og den etterfølgende borgerkrigen. Alpha er en av lederne for mutantene og motstanderens renrasede leder og øverstkommanderende er hans faderlige opphav. En glimrende historie med både humor og politisk brodd. Strontium Dog har beholdt populariteten frem til i dag. Foruten at det også er kommet to spin-off serier med nesten vampyren Durham Red og den veldig skotske Middenface McNulty.
