Hvor jeg mimrer litt, angrer meg en smule og til slutt foretar en avgjørelse(2)

Så var det resten av innholdet i dette heftet jeg valgte å betale kr. 49,50 for. Det første som slår meg er at den eneste dustehistorien i bladet er Modesty Blaise og at Agent X-9 har endret sin redaksjonelle profil dramatisk siden jeg sluttet å kjøpe det. Det første jeg leste var den tosiders historien Lt. Hiroo Oitoda, hentet fra Paradox Press/DC sin Big Book of Weirdos, skrevet av Carl A Posey og tegnet av Colin MacNeil (2000 AD og DC). Så var det det nittende avsnittet i Spaghetti Brothers(8 sider). Nok en underfundig historie av Carlos Trillo og med Domingo Mandrafinas særegne og briljante tegninger. Ansikt til ansikt (6 sider) henter handlingen fra den Spansk-Amerikanske krigen i 1895 og utspiller seg på Cuba. Hentet fra den pasifistisk innstilte krigsserien Blazing Combat utgitt av Warren Comics på 60-tallet. Skrevet av Goodwin og tegneren er Joe Orlando. Han er kjent for bl.a. sine piratserier hos EC og gitt en hyllest i Moore/Gibbon`s Watchmen. Human Target er blitt tv-serie etter at Peter Milligan totalrenoverte denne figuren. Her er historien skrevet av Len Wein, mest kjent som skaperen av Swamp Thing tilbake i 1971 sammen med Berni Wrightson, som da også skapte Human Target a.k.a. Christopher Chance tilbake i 1972. Denne gangen sammen med Carmine Infantino (tidligere sjefsredaktør hos DC og rentegner for en gru bråte artister og selvfølgelig har han tegnet egne serier også, uten at han har oppnådd å bli en av mine favoritter).Len Wein`s virkelig store claim to fame er at han introduserte Wolverine (tegnet av Herb Trimpe og John Romita sr) i Hulk nr. 180(forside) og siden i Hulk nr. 181, oktober 1974 (utgitt på norsk av Atlantic Forlag i 1980-81 og hvor Hulk og Jerven møter det tidligere mennesket og nå monsteret Wendigo, som blir straffen og forbannelsen det medfører å være kannibal i Canada). Denne historien med Human Target preges av det faktum at Wein kan sies å ha vært en middelmådighet de siste tiårene og den, for meg, ukjente spanske tegneren Bruno Redondo Fernandez gjør ikke inntrykket spesielt bedre. Det at jeg kommer inn i historien sånn halvveis kan vel også ha litt å si. Det dreier seg i hvertfall om en mafiaboss og hans datter som trenger hjelp av Chance til å samle materiale som er ødeleggende for den organiserte kriminaliteten hjemme i USA. For å være på den sikre siden har denne foreldede erkeskurken gjemt bevisene på forskjellige steder i Europa. I dette avsnittet går turen derfor til Vatikanstaten og jeg prøver å skjule en gjesp mens jeg leser det. Kodenavn XIII er en av de beste europeiske albumseriene jeg har lest de siste 15 årene. Nå har det vel seg slik at van Hamme har begynt med nye prosjekter og at Vance er blitt for gammel. Derfor får en isteden for XIII-Mysteriene. I dette heftet trykkes andre og siste del av albumet Irina. Hvor hovedpersonen skal hevne mordet på sin beste venninne. For å finne frem til morderen/morderne inngår hun bl.a. et proforma ekteskap med en høyt stående KGB offiser for å finne den eller de som er ansvarlige. Historien er virkelig bra, men når ikke de samme høydene originalen gjorde. Skrevet av Eric Corbeyran (som har skrevet en god del album jeg ikke har hatt gleden av å lese) og tegnet av Phillippe Berthet. Sistnevnte visste jeg at jeg hadde hørt om før og etter litt leting fant jeg ut av det. Han har også tegnet Veien til Selma (1991) og dette albumet er utgitt i X9 Spesial nr. 2 og 3 1993. Veien til Selma er for øvrig skrevet av Tome (Philippe Vandevelde) og han er vel mest kjent for samarbeidet med Janry (Jean-Richard Geurts) på albumseriene Sprint og Lille Sprint. Det var gjennomgangen av Agent X-9 nr. 3 2011 og det skal ikke bli neste lønning før jeg har tatt turen til Løvås Bruktu og startet oppkjøpet av de årgangene jeg har gått glipp av.