Lille postbud, min due

Av de tingene jeg husker med glede er leserbrevsidene i de forskjellige heftene jeg har lest. Så langt tilbake som Supermannutgivelsene(Fantometklubben pleide ikke å være så verst den heller og det var her første gangen jeg leste en serie av Frode Øverli en gang tidlig i Prekambrium) på midten av 70-tallet og frem Vertigo`s titler på 90-tallet. Spesielt i de sistnevnte ble en forklart hva en hadde lest tidligere og gjerne tolket på en forskriftsmessig måte. En av de store på 80-tallet var canadiske T. M. Maple/Jim Bruke (1956-94) og som skrev en lang rekke interessante innlegg, nærmere 3000 ( Charles Sperling en annen) og på 90-tallet var det nederlandske Olav Beemer som pliktskyldig sendte inn sine mange månedlige bidrag. Jeg var vel ofte veldig dypt uenig eller også dårlig skjult misunnelig på denne, til tider, manisk ekspressive brevskriveren. Det at jeg aldri skrev og sendte inn noe selv kan vel også ha litt av skylden for dette. Den virkelige forskjellen på disse brevsidene var når forfatteren av serien selv svarte på dem. To eksempler er James Robinson og Garth Ennis. Robinson gjorde dette når han skrev Starman (en av tidenes beste superheltserier og så mye, mye mer enn det). Hvor han tok leserne på alvor og detaljforklarte hvorfor det å samle er noe av det viktigste et menneske kan gjøre. Ikke bare å samle for å samle, men å ha forståelse og viten om det en velger å samle på. Om gjennomsiktige plastikkstoler som var designet av, ikke Alvor Aalto, men av en av hans samtidige. Hvis berømmelse ikke stod i forhold til det talentet han hadde. Hawaiiskjortenes mysterier og andre like relevante opplysninger en trenger når en skal lese om superhelter. Garth Ennis hadde overoppsynet med brevsidene i The Preacher og var den første som introdusert meg for komikeren Bill Hicks(1961-94). Han forklarte meg også om hvor de geniale de virkelig var disse krigseriene han og jeg hadde lest i oppveksten(På Vingene, Kampserien, Granatserien, osv). Og at han virker som en likandes kar født i Hollywood, Nord-Irland i 1970. Nå har i hvert fall Vertigo tatt til fornuften og gjenintroduserer i disse dager leserbrevsidene. Om ikke annet blir det en side mindre med inkjevetta reklame for et av disse utallige dataspillene.