Årets trettiførste innlegg og det er 31.03. 2011

Siden dagen i dag er det den er tenkte jeg for engangs skyld ikke å skrive om tegneserier. Denne dagen i året som definitivt ikke er min favoritt dag, mens andre synes å sette pris på sin. For lenge siden, før mitt eget skjørlevned tok overhånd, gikk jeg mye på biblioteket. Et sted en gikk for å få tak i alt det som ikke lot seg skaffe andre steder. Mer om det siden. Her på Stavanger bibliotek har en brukt bortimot 100 år på å samle en anselig mengde bøker, 65-70 000, i magasinet i kjelleren. Det er noe eget ved å komme ned dit. Det er som tusenvis av døde forfatterspøkelser samtidig visker husk oss. Stavanger biblioteket ligger i det som kalles Stavanger kulturhus. Foruten oss består det av to cafeer, Narvesen, Barnemuseet og Kino 1. Siden i fjor var et dårligere år for Kino 1 enn året før skal de nå utvide med flere saler. Dermed ryker både Narvesen(de konkurrerte da også når det kom til å selge snop og popcorn til kinogåerne) og barnemuseet. Og mer enn halvparten av magasinet. Dermed må vi kassere og/eller sende disse bøkene til en av gruvegangene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Alt dette fordi knølene som leder Kino 1 ikke kunne finne, blant rimelig mange tomme lokaler i sentrum, noe egnet utenfor kulturhuset. Jeg gidder ikke å prøve å forklare hvor hull i hodet dette er. Det at budsjettet vårt skrumpet med 3 ½ million kroner i år ble som en bonus å regne. Det er i hvert fall godt å vite at kapitalen ikke er det som styrer kulturpolitikken her i byen.



Siden dagen i fremdeles er det den er skal jeg nevne en av de biblioteksopplevelsene jeg ennå husker godt. En av mine største helter i oppveksten jobbet/jobber på Sandnes bibliotek. Dette var på slutten av 70-tallet og storebror min var nettopp kommet ut av skapet(han var den første til å gjøre det på Sandnes). Han gikk aldri inn dit igjen. Noe som krevde mot når en snakker om hvilken liten filleby Sandnes var på den tiden og fylt som den var av daværende og fremtidige Frp-velgere og alle de som viste bedre hva Jesus egentlig hadde sagt enn han selv kunne ha gjort. Nå er den bare større. Bror min hadde fått tak i en liste av romaner som handlet om dette og var skrevet av homofile forfattere og sendte meg for å låne dem. Jeg skjønte ikke så mye av dette med den der mellommenneskelige fysiske kontakten, uavhengig kjønn, så jeg sa ja. Jeg kom ned på biblioteket og gikk bort til skranken og leverte listen til han jeg nevnte litt tidligere i innlegget. Han så på den og fortalte meg hvor jeg kunne finne de forskjellige titlene på hylla, men det var en han måtte ned i kjelleren for å finne. Det var James Baldwin`s Giovannis rom utgitt på norsk første gang i 1968. En ufattelig bra bok og en av topp tre når det kommer til det deprimerende opplysende. Det at han var der og hjalp en liten dredunge som meg med å finne disse bøkene og ikke kom med kritiske kommentarer, men heller gjorde sitt ytterste for å hjelpe meg (bare som en kuriosa hadde ikke S B denne boken for den nye oppgaven kom i 2004) var beundringsverdig og det at han har hjulpet utallige andre både før og siden likeså. Et sted hvor toleransen ble praktisert. Det er nesten sånn at en skulle gjort noe lignende for andre siden, men gå utenom sa bøygen……