En ikke altfor presis historisk gjennomgang, men dog.

Det er bare de middelmådige som til en hver tid er på topp. Og det er den eneste belønningen gitt disse tildelt denne straffen. Da er det bedre å kunne si at en er utilstrekkelig eller bare dårlig. Og med en selvmedlidende tone å mene dette fordi jeg har aldri har vært best i annet enn å være dårligst. Det finnes mange middelmådige Batman kopier også var det Marvels dårlige kopi. Daredevil ble skapt av tegneren Bill Everett og en viss Stan et eller annet og ble første gang utgitt i 1964. Hovedpersonen er den blinde advokaten Matt Murdock som når han mistet synet som guttunge fikk forsterket alle andre sanser mangfoldige ganger og ble Daredevil eller på norsk Demonen (Se-Bladene 1968-70), Våghalsen (Atlantic 1982), Demonen (Semic Nordisk Forlag 1986-89) og Daredevil (Seriehuset 2003-04). Den første serien første høydepunkt var når Gene Colan overtok tegneansvaret, mens selve historiene var vel mye såpeopera. Så kom Frank Miller og skapte historie ikke bare en gang, men to ganger med heftene158-191 og Born Again 227-233. Etter dette varierte serien fra Ann Nocenti`s glimrende historier til forfattere som krevde å få Alan Smithee`s anonymitet. Vi snakker her om en periode som strekker seg fra 1964 og frem til slutten av 90-tallet og det er helt klart at forfattere og tegnere som burde vært nevnt ikke blir det. Og dermed har jeg gjort det enkelt for meg selv og hopper frem til 1998 og bladet Daredevil 380 som blir det siste i volume 1 og en starter fra nr. 1 igjen. Dette som et ledd i prosessen med å få et konkurstruet Marvel på bena. Joe Quesada var redaktør og DD ble en del av satsingen Marvel Knights. Kevin Smith (Chasing Amy, Dogma, Jersey Girl og Clerks II og de tre første filmene er noe av grunnen til at jeg har sansen for filmen Daredevil fra 2003) er en strålende mann og han fikk æren av å skrive historien til de 8 første heftene (Guardian Devil). Tegnere var senere sjefsredaktør for Marvel Quesada og hans kompanjong Jimmy Palmiotti fra deres felles forlag Event Comics (Ash, Painkiller Jane og 22 Brides). Denne var kanskje ikke et definitivt høydepunkt, men den fikk store konsekvenser for DD`s videre historie. Smith ble etterfulgt av David Mack som tok en pause fra å produsere sin usannsynlig geniale serie Kabuki. Jeph Loeb og Tim Sale gjenfortalte DD`s tilblivelse i Daredevil: Yellow.
Så kom Brian Michael Bendis (Jinx, A.K.A. Goldfish og Powers) og førte DD tilbake til gammel storhet og godt hjulpet av tegneren Alex Maleev. Han gjorde altså jobben for etterfølgeren Ed Brubaker så vanskelig som mulig før Bendis overtok forfatteransvaret på nesten alle de store Marveltitlene. Brubaker ble faktisk utgitt på norsk i X-9 Spesial med historien An Accidental Death tegnet av Eric Shanower. Siden har han tatt på seg å tilføre mainstream comics nye ideer ikledd kvalitet og i aller høyeste grad lykkes. Han jobbet sammen med tegneren Michael Lark og de hadde tidligere samarbeidet på Vertigo miniserien Scene of the Crime (utgitt på norsk i Inferno nr. 15). August 2009 og siste hefte i volume 2 kommer ut. Selv har jeg ikke fått lest noe mer enn noen brøkdeler av de 119 heftene, men det jeg har lest har imponert meg. Og allikevel er jeg gammelmodig nok til å si at Miller gjorde det bedre. Takket være Grant Morrison er Batman universet snudd fullstendig på hodet, mens Daredevil`s består. Så nå foretrekker jeg faktisk Marvels versjon fremfor DC`s originale og det er det mange år siden sist skjedde. Når en så leser på nettet at Mark Waid (Kingdom Come, Captain America, The Flash, Irredeemable, m.m.) har overtatt forfatteransvaret og at Daredevil vol. 3 kanskje er den beste superheltserien på markedet akkurat nå, så ser det ikke ut til at jeg kommer til å endre mening med første.